Verdens strengeste foreldre.

Satt nettopp å så på dette programmet på TVNorge, og må si at jeg tenkte litt tilbake på min egen barndom, oppvekst og mine foreldre.

Og jeg takker dem idag, for de erfaringer de ga meg, sånn at jeg ikke havnet på den gale veien og ble en dagdriver.

Mange av de ungdommene som er med i dette programmet, har ikke lært seg verdien av et godt forhold med foreldre, ei heller respekt for foreldrene.

Jeg husker at min pappa satte seg i respekt hos meg ganske så tidlig. Men så var jeg i tillegg veldig stolt over min egen pappa også. Så det hjalp jo selvsagt på. Men jeg husker det at pappa ble sinna på meg en gang, og det var nok. Samtidig som jeg fikk kjeft for det jeg gjorde den gangen, så satte han en standard. Han fikk til en preventiv reaksjon hos meg, for hver gang jeg tenkte på noe som kunne gjøre han sint, så skjøv jeg det unna, fordi jeg ikke ville at han skulle bli sinna på meg igjen.

Det verste en forelder kan si til sitt barn er: Jeg er skuffet over deg.
Og jeg har tenkt ved meg selv mange ganger hvordan jeg ville ha opplevd at enten mamma eller pappa sa det til meg. Det ville knuse meg. Jeg vil at mine foreldre skal være stolte over meg, og jeg tror at de er det idag. Jeg håper det ihvertfall. Jeg vet at jeg er stolte over dem. Som holder ut med meg og min bror, som kommer seg etter sykdom, som fortsetter å kjempe etter sleivspark som de får.

Og jeg er kjempestolt!

Jeg vet nå at min rettferdighetssans har jeg etter min mor, og min evne til å snakke for meg, og å diskutere kommer fra min far. I tillegg har jeg vel arvet den stoiske roen og det store temperamentet fra min far. Johnsen temperamentet kalles det faktisk, i familien. :P

Min mamma er en kvinne uten sidestykke. Sterkere kvinne skal man lete lenge etter. Måten hun kom seg tilbake på, etter hjerneblødningen, er mirakuløs! Og det er henne som er forbildet mitt når det kommer til å kjempe for mine rettigheter. Det er sjeldent jeg har sett mamma sinna, men de gangene jeg har gjort det, så lurer jeg faktisk på om jeg også har arvet litt av hennes temperament. Hun er som meg, eller jeg er som henne. Når jeg blir sinna på noen, lar jeg det(somregel) gå utover den eller de som har gjort meg sinna. Og jeg kan fortelle deg, at jeg vil IKKE være hennes saksbehandler. Jeg mener å tro at NAV har hatt sitt å slite med når det gjelder min mor, men det har de fortjent også!

Det jeg prøver å fortelle med dette innlegget er dette:
Jeg er kjempe stolt over mine foreldre, og jeg elsker dem kjempe mye. Og jeg er kjempe glad for at de lærte meg ordet respekt og hva det betyr. For at de fikk meg til å vokse opp sånn at jeg ikke havnet i uføret.

Jeg elsker dere, mamma og pappa. Og håper at dere er stolte over meg, av den jeg har blitt til idag. Og den jeg kommer til å bli, i fremtiden.