Hva skjeeer'a?

Tenkte jeg skulle slå til med et skikkelig blogg innlegg med ord, og bilder. Følger det med bilder ved dette innlegget, så klarte jeg det altså.

Dette, folkens, dette er det som skjer når Signe er involvert med vedovner.

Ja, som dere altså ser av bildet, så klarte jeg å brenne meg skikkelig her om dagen. Rista liksom på hodet først av det, og tenkte "Jaja, enda en gang....".

Men tror dere ikke at dette viste seg å være en jævel? Huden tørket ut, det svei og selvsagt. Når jeg tok på meg jakker, så gnagde det noe forferdelig.

Mannen på apoteket bare stirra meg ned og lurte på hva i alle dager jeg hadde gjort?! Og ga meg salve, kompresser, gasbind og teip. "Du skal gjøre sånn og slik, og den skal dit og den skal der." Okok.
Så da endte det selvsagt opp med kompresser på størrelse med ei hand, og dette skal altså teipes fast. Og deretter surres inn i gasbind. Men BARE når jeg skal ut, og sove. Resten av dagen skal det være i åpen luft. (Og jeg ender med å banne inni meg, for HALLO??????)

Stuevinduet mitt. Trist syn..

Og dette er altså stuevinduet mitt. Jeg sto på en krakk den 1. desember, bestemt på å bytte gardiner til julegardiner. Så jeg tar ned de gamle, og skal vaske over vinduet på innsiden da jeg plutselig får et vindkast rett i trynet så jeg nesten ramler på ræva ned fra krakken. "Hva i helvete", tenker jeg. Jeg titter rett på vinduet, og hva ser jeg?

Jo, et hull på størrelse med lillefingeren min. Den gikk seriøst RETT igjennom vinduet. Igjen, så sto jeg å rista på hodet og tenkte "ikke rart det er kaldt her!!". Vinduet må byttes, men inntil det blir varmere i lufta, så må man improvisere og dermed ble det papp, og teip. Og mer teip. Og enda litt mer teip.

Forrige uke var en berg og dalbane for meg. Mandag husker jeg ikke så mye av, da var jeg bare en eneste stor klump av følelser som sinne, skuffelse, tristhet og oppgitthet. Den dagen kom nyheten om at Forskningsrådet ikke bevilget midler til forskningen på kreftmedisinen(som jeg aldri klarer å huske hva heter....) i Bergen. Jeg vekslet mellom å gråte i sofaen av skuffelse og å smelle i dører, skuffer og skapdører av sinne. Et sted måtte det ut, og jeg tok det ut på ting som øyensynlig tålte det. Man skal være glad man ikke var samboer den dagen, den stakkarn hadde fått juling.

Dagene går litt i ett, og noe av det er forsøkt glemt, men hele forrige uke var, som sagt, en dalbane tur. Det positive jeg tar med meg fra den uka er at jeg fikk time hos Norsk Borreliose Senter for å sjekke ut muligheten om jeg kanskje har hatt lyme disease, eller den populære Flått sykdommen Borreliose i alle disse år. Det blir spennende å se, og svarene får jeg om minimum to uker. Wait and see, I know I am.

Godt ute i den stygge uka på torsdag(tror jeg...), da gikk jo strømmen på halve kjøkkenet. Stekeovnen, varmtvannstanken og kjøleskapet var mørkt. Jeg fikk flyttet kjøleskapet over på en annen sikring, og prøvde å bytte sikring, men like strømløst var det. Fikk elektriker på besøk og han fortalte meg at det antageligvis var pga ovnen. Den er nesten dobbelt så gammel som meg, og har derfor hatt sin fartstid og den var moden for utbytting. "Yeeeeeeeeeeeeeeeeeeey, amen og halleluuuuuuuuuuuuja", jubla jeg. Mer utgifter og mer uflaks. Innen søndag hadde jeg ny ovn, all takk til de sosiale mediene Facebook og Twitter. Fikk beskjeden ut i det store rommet at jeg trengte en ny ovn, samme søren åssen den så ut, bare alt fungerte og den ikke kosta for mye. Da kom det noen, og øste av seg med gavemildhet og ga meg en treplaters søt liten studentkomfyr gratis mot henting. Gjett om jeg henta!! Det er den det er bildet av over her. Søt liten sak. :)

Med tanke på at det er 10 dager til jul, så ligger jeg rimelig godt ann. Jeg har to gaver igjen å skaffe, og det kommer nok til å gå greit.

Og når året dreide over i desember, så fant jeg fram den trofaste julenisselua mi. Denne går jeg konsekvent med hele desember.

Og spesielt blir det når også ullgenseren fra gaupa tas fram i desember, da kan folk tro at det tusler en gardsnisse i Oslo by. Og jammen meg, så smiler, ler og glaner folk uansett hvor jeg er. Og det får meg til å glane, smile og le tilbake.

Og med det, så setter jeg en stopper for dette innlegget. Da har dere fått vite sånn omtrent det meste, sånn cirka ned til detalj, kanskje. Mæssom.

Og ja. Jeg reiser hjemover til bøgda på frædan og je glær mei no helt avskylig mye, amma.

Ha en god jul a, folkens!