Og det kan vel også sies om meg, også. Jeg var ikke en måned i paradis engang.
Og alt falt sammen på under en uke også. Alt unntatt jobben selvsagt. Og jeg sitter her nå og tenker med meg selv "var det ikke sånn det startet sist gang også?". Alt annet gikk til hell, unntatt jobben, derfor jobbet jeg meg omtrent ihjel. Mens nå, så får jeg ikke gjort det en gang heller, for jeg har fått en grense på hvor mye jeg kan få jobbe, og den overholdes strengt.
Begynnende beinhinnebetennelse i leggene, så treningen må legges om. Ingen løping, ingen dansing. Sykling. Som er så kjedelig at jeg heller vil velge å nappe legghårene ut, èn for èn. Innendørs sykling?! Jeg sitter å venter på at snøen og isen skal bli borte, så skal jeg tre på meg fjorten lag med pustende ull og sykle ute. For innendørs sykling er så kjedelig at... Ja, du skjønte kanskje tegninga litt lenger oppi her.
Og alt det andre. Vel. Jeg møtte noen. Men tiden klaffet ikke. Riktig person, feil tid. Så ironisk at det gjør vondt. Og det verste er jo selvsagt at man vil være venner. Men hvordan kan man være venn med noen, når det gjør vondt? Hvor lang tid kan det ta før jeg klarer å oppføre meg som en venn? Hvor lang tid skal jeg sitte med et sånt barnslig håp "hvisomattedetomatte"?
Planen nå er å bli ferdig med denne beinhinnebetennelsen. Og deretter ikke prøve å jobbe meg ihjel, men jobbe enda mer enn jeg gjør idag. Ispedd med trening. For jeg orker ikke mer enn det. Akkurat nå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Du er velkommen til å kommentere innleggene, husk på at det du skriver skal du stå ansvarlig for. Trusler, hets, trakassering og annet står jeg helt fritt til å slette/ikke publisere og ta videre med politiet.