Signe børster støv av klassikere, del 2

Her kommer innlegg nummer fra min gamle blogg. Du lurer kanskje litt på hvorfor. Vel. Når jeg satt og blogget på VGBlogg, så slet jeg ikke med skrivesperre, og klarte faktisk å leke med språket på en måte som gjorde meg fornøyd. Samtidig, så er jeg fan av resirkulering, og på denne måten, så får dere også lese noen av de morsomste og særeste greiene jeg har opplevd tidligere.

Muskelstrekk, skumle securityvakter og lilla hudfarge…

Signe var på båt tur til Danmark igjen denne helgen, og denne gangen kunne det gått skikkelig ille. For undertegnede er faktisk et offer for uflaks til tider og denne gangen slo det virkelig ut.
Uansett. Vi dro inn til Oslo med bil og kjørte i litt rykk og napp, siden E6 er under veiombygging. Og med en mor som er hardt angrepet av en forkjølelse, gruet vi oss litt. Men hun holdt ut helt til Oslo. Og det er vel og bra. Vi kom inn til Manglerud og var litt hos morfar, hvor vi spiste mat og glante litt på tv, mens vi venta på at klokka skulle bli halv 6. Da klokka ble halv 6, dro vi kroppene opp fra sofaen og begynte på gåturen til t-banen.
T-banen kom like etter at vi kom, og vi gikk på i bakerste vogn. Med full oppakning selvfølgelig. Og det var tre trillekofferter, den ene større enn den andre. Og selvsagt, så jente som jeg er, så hadde jeg den største. Vi fikk nå stabla oss inn på seter og satt der til t-banen nærmet seg stoppested Jernbanetorget. Der skulle vi av. Og det var her alt begynte å gå på tverke. For folk skulle av og folk skulle inn. Plutselig er det kø ut av vogna og vi står fast. Da bestemmer noen seg plutselig for å dytte litt på folk for å komme seg ut, og det resulterte i at det ble helomvending og vi måtte snu. Dermed måtte jeg løfte på dråget av en koffert og klarte å sette det fast i setene i midtgangen. Og plutselig, av en grunn jeg ikke skjønner, satt det venstre beinet mitt fast mellom et sete og trillekofferten min. Og selvsagt, da jeg skulle befri meg selv for folk begynte å bli utålmodige, så klarte jeg å tviste å bende på dette beinet og noe sa: SNAPP! Jeg merket at eller annet skjedde i beinet mitt, men tenkte ikke noe videre over det akkurat der og da.
Men da jeg satte vekten min på det venstre beinet etter at jeg kom fri, eksploderte venstre legg. Smertemessing selvsagt, ikke bokstavelig talt.
Det ble fort klart for meg at dette ikke bare var noe å overse, der jeg delvis hinket ut av t-banen med trillekofferten hoppende etter. Morfar overtok kofferten og mor kom bort og spurte meg om hva som var feil. Jeg fikk da stotret fram at leggen var vond. Hun lurte på om det var det såret jeg tidligere hadde plastret, og jeg ristet så kraftig på hodet at jeg nesten fikk kink i nakken.
Veien ned til havna føltes nå uendelig lang, og det ble den også. Tre mennesker går foran med en merkelig skapning haltenes etter. Folk stirret litt rart på oss der vi gikk. Vi kom oss ihvertfall ned til Stena Line bygningen og satte oss i ventesalen hvor vi ventet på at de skulle åpne dørene, så vi kunne komme oss ombord. Vi bestemte oss der og da at jeg skulle finne det nærmeste jeg kunne komme til lege, da vi kom oss ombord. Men det ble lettere sagt enn gjort, gitt.
Vi kommer oss ombord og stabber oss inn på lugaren, og går rett ut igjen. Stedet vi skal til er informasjonen på dekk 4. Når jeg kommer meg dit, så står det en blond og blåøyd pen dame i det obligatoriske Stena Line antrekket. Svensk, selvsagt. Jeg spør etter lege, hun svarer med et svenskt HÆ? Jeg tegner og forklarer og hun nikker på hodet. Får beskjed om vente til båten har lagt fra kai, siden alt personell som kan førstehjelp nå driver å stuer biler.
Etter en stund merker jeg at det drønner i båten og gulvet rister svakt. Da går jeg tilbake og prøver igjen. Da står det en annen dame der. Hun tilkaller folk over walkie’n og 5 minutter etter hører jeg en tordenrøst si: Hva er problemet her? Jeg skvatt og snurrer rundt og ender opp med å stirre på en mage. Blikket klatrer, et par meter føltes det ut som, før jeg traff et ansikt. Der står den verste av alle verstingene: Securityvakten. Han er bortimot to meter høy og nesten like brei med armer digre som trestokker. Jeg merket at jeg skalv litt da jeg åpnet munnen for å si hei. Dessverre kom det heller et kvekk. Vakten stirrer rart på meg. Da våkner jeg litt og forklarer at leggen min er problemet her. Jeg lurer på om de kan hjelpe meg litt, om de har bandasjer eller noe lignende. Mor spytter inn selvsagt ordet "smertestillende" og jeg ender med å kremte og si på skøy setningen: "Eller morfin?" Da sa vakten høyt: "Morfin??" Og jeg tenkte at jeg nå hadde sagt noe virkelig feil og at han kom til å slenge meg over skulderen og skyle meg inn i en arrest. Han tar fram knyttneven og knytter den og sier: "Nei, da gjør vi heller sånn", sier han og viser hva morfin er der ombord. Og det skal jeg huske neste gang. For det han tegnet for meg der var at når folk ber om morfin, ber de om en knyttneva på størrelse med en murstein i hodet. Gulp!!
Etter dette er stemningen ganske god mellom oss, så vi tusler til en dør med et rødt kors på. Venter på at det skal komme en og låse opp for oss, og vi går inn. Han rydder litt og ber meg om å sette meg ned på en stol. Spør så om hvilket bein som er problemet og nærmest tvinger av meg skoen, før jeg rekker å blunke. Jeez, hvordan er denne karen i senga? River han av deg klærne, før du sier den berømmelige setningen; Skal vi gå inn på soverommet, eller? De sammenligner mitt venstre mot mitt høyre og spør så rett ut om jeg vil ha krykker. Jeg sa selvsagt ja takk til det.
Dette skjedde på søndag, og idag er det tirsdag og idag sitter jeg med en annen følelse enn på det tidspunkt. Jeg skulle ha takket nei, for det å stolpre meg på krykker er mer enn det kroppen min kan takle tydeligvis. Jeg sitter med utslitte hender som direkte skriker etter støttebandasje og voltarengelé. Hurra!
Men krykkene fikk ikke satt planene mine på vent. Mandag morgen var vi i Danmark og dagen ble startet med en god frokost på Havne Super. Deretter stolpret jeg meg videre til Stena Line hotell og badeland der med idéen om at varm vann og litt svømming sikkert ville gjøre underverker for kropp og sjel. Og for den litt forkrøplet muskelen min.
Men noe må jeg ha gjort feil der i vannet, for kroppen er skikkelig øm. Akkurat som om jeg har deltatt i en slåsskamp mot noen security vakter. Av det slaget som jeg møtte på båten. Det er vondt å gå, sitte, ligge. Generelt å bruke kroppen. Men du tenker sikkert nå: "Ja, men hva med leggen? Funket svømmingen og det varme vannet?" Ja, jøss. Det gjorde det. Men det ble fort glemt, gitt.
Og i tillegg så skal jeg aldri, aldri, ALDRI igjen åpne øyene mine mens jeg ligger i en solseng. ALDRI! For jeg gjorde det igår og oppdaget noe særdeles merkelig. Visse stedet på kroppen hadde jeg noen lilla flekker. Og jeg stirret videre. Og oppdaget plutselig at jeg hadde knallgule negler.
Jeg kom meg rimelig fort ut av den senga ja. Og stilte meg foran speilet i rommet og glante. Men da var ikke flekken lilla lenger. Men rød. Og jeg pustet letta ut. Og la meg tilbake igjen.
Og igjen. Idag sitter jeg med en følelse at jeg skulle bare gått ut av døra da jeg oppdaget dette. For jeg sitter her uten bh akkurat nå. Overkroppen har den samme fargen som en kokt hummer. Og jeg FØLER meg som en kokt hummer. Varm og rød. Ugh!

Neste gang…. Da skal jeg ta med sammenleggbare krykker, pepperspray(til eventuelle overivrige vakter) og flere liter med aloe vera. Så jeg kan ta et avkjølende bad etter solingen.. *sukk*