En skulle tro.

En skulle tro at søvn leger de fleste plager, i mitt tilfelle stemmer det ikke på en prikk.
Orket ikke mer tidligere idag og gikk for å sove. Våknet svett, herjet, jaget og enda mer ødelagt. Hadde flere drømmer og mareritt som avløste hverandre, og det tilsier jo at jeg har vært dypt nede, men enda så våknet jeg ikke tilfreds og uthvilt.

Nå sitter jeg i sofaen, godt påkledd fordi jeg fryser, men varm fordi jeg er påkledd. Kroppen klarer liksom ikke helt å bestemme seg for om den skal være varm eller fryse. Øyene er fremdeles såre, hodet er vondt, kvalmen er tilbake, svimmel og generelt i dårlig form.

Og når man i tillegg tenker på at jeg fort kan oppleve å ha flere dager av denne typen, så kan man lure på hvor mange dårlige dager kontra bra dager det er, og hvordan forholdet ser ut. Jeg vil ikke telle, fordi hvis jeg hadde funnet ut at jeg faktisk har flere dårlige dager enn bedre dager, så ville jeg nok bare gitt opp endel og isolert meg.

Enkelte dager, sånn som idag, så lurer jeg på hvor jeg får styrken fra, til å takle dette. Å gå fra å være nogenlunde frisk til å bli en vandrende zombie dagen etterpå. Det tærer. Ikke bare fordi jeg føler at jeg går glipp av ting, men fordi jeg føler at jeg blir en byrde for andre når jeg blir sånn som det her. Og jeg får dårlig samvittighet ovenfor de jeg er hos, eller de jeg plager. Jeg vil ikke være den personen som blir en irritasjon for andre fordi jeg ikke klarer å IKKE snakke om hvordan formen er, hvor elendig jeg føler meg. Så det ender somregel opp med at jeg ikke snakker med folk hvordan jeg egentlig har det, og heller holder det inne, ikke viser meg utenfor huset, blir inaktiv på sosiale medier, ikke svarer på de forskjellige appene på telefonen som tikker inn hele dagen.

Men jeg tenker at ett sted må jeg få lov til å ukritisk ha et utslipp. Jeg klarer ikke å holde på dette i all evighet.

Hei... Jeg er Signe, og jeg er syk. Du ser det ikke til vanlig, men idag så har jeg en så dårlig dag at ingenting kan få meg til å gråte, fordi jeg er lei.