Et ansikt på en usynlig sykdom.

Jeg sto her tidligere idag og tenkte for meg selv. Hvor slitsomt det er å måtte åpne munnen, formulere setninger og å alltid si ifra om hvordan formen er. Jeg tenkte faktisk at det hadde vært så mye enklere å bare falle bevisstløs om eller i koma, hver gang formen er så laber som nå.

Jeg orker ikke å se ut idag, sollyset er for sterkt. Det kjennes ut som om øyene mine tar fysisk skade, og hodet verker. Høye lyder skjærer inn i øregangene og det kjennes ut som om trommehinna skal løsne. Konstant kvalm, usikker på om jeg kan spise og holde på maten. Sår i øyene, de er konstant "på gråten", og produserer mye væske idag.

Alt dette er noe som ikke synes på utsiden. Med unntak av den syke hudfargen man får, når man er kvalm. Jeg er hvitere enn normalt idag, men igjen... Det er ikke alle som ser det, heller.

Så her har dere et ansikt.

Som for meg signaliserer at jeg ikke har en god dag idag. Men som for dere kanskje ser helt normalt ut. Husk dette når dere er ute og treffer på folk med en usynlig sykdom.