søndag 21. desember 2014

Og med det, så er 2014 snart over.

Man blir alltid sittende på slutten av ett år og tenke tilbake, oppsummere. Var året bra, var det dårlig? Husker jeg alt jeg burde huske?
2014 har vært et år som har vært mindre vondt og slitsomt enn de foregående, det er sånn jeg har oppsummert de siste fem åra.

Desember ifjor(2013), så møtte jeg noen av de som har gjort 2014 verdt å holde ut. Som gjør alt verdt å holde ut.

Vi har Marte.
Har tenkt mye på hvorfor vi klikka så bra som vi gjorde. På så kort tid. Etter en stund kom jeg frem til at jeg ser mye av meg selv i henne. På godt og vondt. Jeg kan stå å sippe i kinokøen foran henne og få et blikk fra henne som sier "alt ordner seg". Hun får meg til å innse at jeg ikke trenger å gå og tenke på ting som får meg til å bli lei meg. Vi kan snakke om det, hun kan si en fjasete kommentar og plutselig så sitter vi å ler.
Hun vet akkurat hva hun skal si for å få meg til å bli i bedre humør, og for det er jeg evig takknemlig. Er det èn ting jeg kan være ekspert på, så er det å holde fast på det dårlige humøret, men ikke vise det utenpå. Men her kom det altså ei som så meg tvers igjennom, og kan plukke det ned. Rett som det er. Enten på hvordan jeg skriver, eller hvordan jeg oppfører meg.

Marte, du er blitt en av mine beste venner. 2014 har blitt så mye bedre bare ved å ha deg i livet mitt. Jeg krysser fingre for at vi kan se tilbake på et innholdsrikt liv som gamle bestemødre når vi er 90, skåle i bobler og fnise av hjemmehjelpa.


Vi har Siri.
Siri kom ramlende inn litt senere i 2014(om jeg husker rett). Vi har sittet å vitset om grunnen til at dette skjedde, og det er noe vi kommer til å fnise over LENGE. Det er en historie man sent glemmer!

Siri er så god, så snill. Så god og snill at vi faktisk måtte ta en alvorsprat om dette med å skulle snakke til hverandre, fordi vi begge er sånn "Føler meg litt crap idag, men tør ikke å ta kontakt med folk fordi jeg vil sikkert bli en byrde". Vi fant ut at begge gjør dette, at vi er like fæle på det begge to, og at vi nå skulle drite en lang faen i det. Når det kommer til Siri, så kommer hun ALDRI til å bli en byrde.

Fjasingen til Siri kommer også gjerne på et tidspunkt hvor den trengs, og den er så innertier at det smeller rett i hjerterota. Når jeg tenker etter, så har jeg så mange minner av samtaler med denne dama hvor munnen har sagt noe fortere enn tankene kan holde følge, og man blir ligge tvikroket og le.

Er det ei dame jeg står på barrikadene for, så er det Siri. Er det ei dame jeg ikke vil se såra igjen, så er det Siri. Er det ei jeg tar opp stekepanna for, så er det Siri.

Dere to.
Dere har gjort 2014 til et minnerikt år. Jeg er forferdelig på å huske ting, men jeg husker alltid følelsene jeg hadde rundt minner.

Nøtteknas.
Lillefinger.
Rockefot.
Soldater.
Til høyre... Høøyyyyyre.
Maleficent.

Jeg blir faktisk litt ordfattig når jeg skal sitte her og prøve å avslutte dette innlegget, jeg føler jeg ikke får uttrykket min kjærlighet til dere sterkt nok, godt nok. Men jeg vet at dette vil være nok for dere, det mener jeg vi har snakket om før.

Det har vært et helsikes år, på godt og vondt, jenter. Og jeg gleder meg masse til å ha dere med inn i 2015! For første gang på flere år, så vil jeg tørre å si at 2015 blir så mye bedre enn 2014.

Og det er fordi jeg har dere.









1 kommentar:

  1. Venner er alt. De virkelige vennene holder med en i sykdom også:)

    SvarSlett

Du er velkommen til å kommentere innleggene, husk på at det du skriver skal du stå ansvarlig for. Trusler, hets, trakassering og annet står jeg helt fritt til å slette/ikke publisere og ta videre med politiet.