Fotografi.

Tenkte jeg skulle slå på stortromma, og lage et nytt innlegg med bilder. Med bilder jeg har tatt.

Morgentåke fra verandaen i Oslo

Solnedgang Oslo

Adventsstake

Obligatoriske blomsten

Hamar Music Festival - Alice Cooper

Day off.

Idag har vært dagen hvor kroppen bare "nei, nå skal du slappe av".
Om jeg har fått slappet av, aner jeg ikke. Jeg har sovet mesteparten av dagen og det har ikke vært den typen søvn jeg trenger. Mye drømmer og altfor rastløs søvn.

Og nå er kroppen i opprør, fordi jeg ikke har fått gjort noe idag, og bare sovet.
Dog, formen er bedre enn tidligere idag.
Det startet som et ubehag i hodet, og jo lenger jeg var oppe, jo mer vondt i hodet fikk jeg.
 Jeg tålte ikke lyden fra tven, vekkerklokkealarmene, lyset utenifra. Ingenting. Alt av høye lyder og sterkt lys gjorde hodepinen verre. Så kom ubehaget i kroppen. Man kjenner at det bare er noe feil, og hele kroppen føles tung, og verkende.

Når jeg til slutt la meg ved 11 tiden, så hadde jeg så vondt at øyeballene verket.

Den dagen.

Sånne hodepiner har jeg slitt med sporadisk opp gjennom åra etter at jeg ble syk. Det er liksom kroppens måte å si ifra om at tempoet har vært litt for høyt i det siste og at jeg trenger å slappe av.
Vel. Nå har jeg slappet av i hele dag, skal slappe av i hele kveld, og store deler av morgen dagen. Jeg håper at jeg kommer meg på trening imorgen, men det avgjør kroppsformen.

Wish me luck. :)

Adam og Eva var så lenge i paradis.

Og det kan vel også sies om meg, også.  Jeg var ikke en måned i paradis engang.

Og alt falt sammen på under en uke også. Alt unntatt jobben selvsagt. Og jeg sitter her nå og tenker med meg selv "var det ikke sånn det startet sist gang også?". Alt annet gikk til hell, unntatt jobben, derfor jobbet jeg meg omtrent ihjel. Mens nå, så får jeg ikke gjort det en gang heller, for jeg har fått en grense på hvor mye jeg kan få jobbe, og den overholdes strengt.

Begynnende beinhinnebetennelse i leggene, så treningen må legges om. Ingen løping, ingen dansing. Sykling. Som er så kjedelig at jeg heller vil velge å nappe legghårene ut, èn for èn. Innendørs sykling?! Jeg sitter å venter på at snøen og isen skal bli borte, så skal jeg tre på meg fjorten lag med pustende ull og sykle ute. For innendørs sykling er så kjedelig at... Ja, du skjønte kanskje tegninga litt lenger oppi her.

Og alt det andre. Vel. Jeg møtte noen. Men tiden klaffet ikke. Riktig person, feil tid. Så ironisk at det gjør vondt. Og det verste er jo selvsagt at man vil være venner. Men hvordan kan man være venn med noen, når det gjør vondt? Hvor lang tid kan det ta før jeg klarer å oppføre meg som en venn? Hvor lang tid skal jeg sitte med et sånt barnslig håp "hvisomattedetomatte"?

Planen nå er å bli ferdig med denne beinhinnebetennelsen. Og deretter ikke prøve å jobbe meg ihjel, men jobbe enda mer enn jeg gjør idag. Ispedd med trening. For jeg orker ikke mer enn det. Akkurat nå.