fredag 23. september 2016

"Detti må jo bære høres bra ut på dialekkt, hell?!"

Jeg fikk en idè av en kompis her igår(kreditt går tel'n Satan); Å oversette engelske tekster til hedmarksdialekta.
 Og hvilken bedre sang enn Dethklok sin Face fisted kan ikke dette bli testa ut på først?

Here goes:

Je ær så skummel nå.
Je itte skada
når je ramle ner trappa.
Je dytta ta dei
Je slo hue
Je nasan knækt
Snart du dævv
snart du dævv

Så stært mitt tryne ær
Du slår, brækk fingre
Spark mei, du halte
Stikk mei, du blør
Je ær så fali nå
Du kaste stein på mei
Træff øga, dæ gjør itte vont
Je ær sterk
Dæ ær itte du
Dæ er itte du.

Je laga ti førr sløssing
Je rydde ti førr tævar
Vi møtes og je vill slå'rei
Dæ passe førr øss begge
Je velje ut sløssantrekk
Vill itte ha førr trang bokse
Treng klær førr å puste tel å slå'rei
Du vill bli slått ner ikvæll.

Je ær faans tøff
je ær faans tøff
Helt rikti
Je ær faans tøff
je ær faans tøff
Helt rikti
Du ær en stygg kæll
Du ær dom som sænd
Morra di ær faans feit
Morra di saug ei rotte
Du ær enn feil
Du hadde sex mæ en kake
Du trur du ær så tøff
Du ær bære en bløff


Je kjem tel å putte'rei ner
Je kjem tel å drukne'rei
Je kjem tel å få'rei tel å blø
Je ær full ta speed
Je kæn itte føle smerte
Je ær kænskje gæærn
Je ær seier
Je skriv historie
Kjænn på knokn mine
i trynet ditt
Du hate detti
Je føle mei bra

Enn, to, tre, fire
fæm, sæks, sju, åtte.
Enn, to, tre, fire
fæm, sæks, sju, åtte.

Så stært mitt tryne ær
Du slår, brækk fingre
Spark mei, du halte
Stikk mei, du blør
Je ær så førrbanna nå
Du sie ett støgt ord tel mei
Du dræg ti en tråd og snuble mei
Je ramle ner
Du løper
Du løper

Je laga ti førr sløssing
Je trur dæ er tia førr å slå'rei
Je suns dæ ær enn god avgjørelse
att je ødelegge å lære dei
Du tæk på'rei jækli kjappe sko
og prøve å stikke ta
Je ær jævli sterk og kjapp, så
du kjem tel å gå ner ida

Du ær så jævli svak
Je ær så jævli stærk
Helt rikti
Du ær så jævli svak
Je ær så jævli stærk
Helt riktiDu ær så jævli svak
Je ær så jævli stærk
Helt riktiDu ær så jævli svak
Je ær så jævli stærk
Helt rikti


Lytt på originalen her. 

onsdag 21. september 2016

En plan? En plan.

Da foreligger det en plan.
En konkret plan.

En plan jeg og andre har tenkt ut før, men som jeg ble ført bort i fra av omstendigheter.
En plan jeg nå har plukket opp igjen, titta på og børstet støvet av.

En plan.

Jøss.

torsdag 15. september 2016

Et kaotisk rot.

Det er det det er om dagen, det er et kaotisk rot jeg verken ser starten på eller slutten av.

Jeg vet sånn nogenlunde hvor jeg ender opp, eller skal ende opp. På andre siden av denne tunnelen jeg er inne i. Frisk, rask, god og med en litt bedre fremtid enn det jeg har nå.

Struktur, forandringer, rutiner.
Det er det det går i. Hele tiden, alltid.

Hvor ble det av det jeg hadde? Hvor jeg var på vei? Hva skjedde, hva faen i helvete skjedde?
Hvorfor dette rotet, dette kaoset, denne gjørma av usikkerhet, angst, frykt?
Hvor skal jeg starte og hvor faen slutter det?

Jeg har ikke skrevet om det her, bare fortalt bruddstykker.
Nå skal jeg liksom snakke om alt.

Jeg dør etter å skrive hele tiden, men tør jeg? Nei. Ja. Nei. Ja. Nei. Ja. Nei.
Følger noen med? Ja, kanskje.
Vet jeg det? Nei.
Føles det sånn ut? Ja.
Paranoid? Jess.

Og nå sitter jeg bare her og skriver ned masse tull. I et håp om å kanskje finne igjen en del av meg selv. Jeg må gråte. Jeg må alltid gråte. Jeg kjenner det. Det ligger akkurat i halsgropa. Halsgropa...

Bare ved å skrive det ordet, så dukka det opp mange minner. Jeg skulle ønske jeg kunne velge ut minner og slette de permanent fra hukommelsen min. Det er ting jeg ikke vil huske, ting jeg vil slippe å huske, ting som gjør dette vanskelig, som gjør meg redd, full av angst, kvalm.

Jeg har ikke grått skikkelig på flere uker. Tror jeg. Bare litt her og der. Jeg holder det innestengt enn så lenge, og jeg vet at det virkelig ikke er lurt. Men jeg drikker ikke. Jeg klarer ikke. Kroppen vil ikke og kan ikke slappe av. Rundt hvert eneste hjørne kan det være noe den må være klar for. Den er i kamp-modus, krigsmodus, defcon 5 modus, den er klar for atombomba, den er klar for å fyre avgårde raketter og destruere alt liv.

Noenganger så hoverer jeg på den kanten, dere veit. Den kanten som ligger der og har ligget der i altfor mange år. Den psykiske smerten oppi alt det her, den vil ha ett utløp.

Faen heller, jeg må bare gråte, dette går ikke.