Jeg har flere grunner til at jeg ikke liker musikken til Justin Bieber, men nå begynner jeg nesten å hate personen for å sette sine føtter i Norge.
Så mye medie oppmerksomhet som han får, godt over halve nettsider med sak på sak. "BIL FORLOT ET HOTELL I OSLO!!!" Oi faen, helvete, da må vi stikke dit, for det kan ha vært Bieber.
Er det dette mediene i Norge virkelig bruker journalister og tiden sin på? Det fins nesten ingen ordentlig avis igjen i Norge, og da mener jeg en avis som skriver om de ting som virkelig gjelder. Ikke hva Bieber forlanger, hvor han er, hva han gjør, hva crewet hans gjør, blablabla! FRI MEG.
Jeg ønsker meg en "Forside uten Bieber" knapp.
onsdag 17. april 2013
tirsdag 16. april 2013
Automatisk skrift.
Vi har noe som kalles for "Automatisk skrift". For noen så betyr det at man setter seg ned med et blankt ark og en penn og bare skriver i vei. I den åndelige verden, så er det også blitt satt i samsvar med et medium som kan ta inn tankene til ånder.
I min verden, derimot, så betyr "Automatisk skrift" det å bare sette seg ned og skrive det som faller inn. Jeg har lest i historien at dette også er blitt brukt blant forfattere for å fjerne en eventuell skriveblokk. Det har aldri fungert i mitt tilfelle, men det er faktisk deilig å bare skrive det som faller først i tankene.
Men når jeg først setter meg ned og prøver å gripe tak i en tankerekke, så forsvinner de alle sammen som vettskremte høner. Jeg får ikke tak i en spesifikk rekke, og husker dermed bare bruddstykker.
Regnværsdager har alltid gjort meg så tenksom. Jeg kan sitte å tenke i stillhet i flere timer. Idag har vært en sånn dag. Ikke bare fordi det har regna så tett at parabolen har gitt opp å få inn et helt signal, men også fordi jeg har skydd lyder idag. Spesielt lyder fra den tven.
Nå er det vel snart tre uker siden sist jeg trente, men pga manglende appetitt og magert inntak av mat, så har jeg holdt vekta. Ikke mye positivt, verken det at jeg ikke har trent på lenge eller spiser så mye. Jeg sitter å lurer på hva som er så feil denne gangen. Jeg er ikke spesielt deprimert, jeg føler meg ikke deprimtert, men kroppen oppfører seg som om jeg egentlig er helt nede. På tide å ringe legen og høre om de fikk noe konklusivt ut av prøvene.
Det er en ting som jeg sitter å jubler over nå om dagen. Og det er håret mitt. Jeg gikk gjennom en sinnsvak avfarging her for måneder siden i håp om å få tilbake den naturlige hårfargen. Det var vellykket og jeg har nå i over to måneder hatt min egen hårfarge. Håret vokser og gror, blir bare lengre og lengre, og det har begynt å oppføre seg eksemplarisk, og akkurat sånn det pleide å oppføre seg før jeg begynte å farge det. Og det betyr selvsagt at det krøller seg. Bølger, fall, korketrekkere. Alt om hverandre. Er godt å se at håret begynner å få liv tilbake i seg. Og det er endelig så deilig at jeg bare kan gå ut av dusjen, gre det kjapt igjennom og slippe å tenke på det resten av dagen, da det bare legger seg i fine folder rundt hodet. Kan tro jeg gleder meg til det blir lengre og kan kjenne det kile på ryggen.
En ting jeg gleder meg ekstra til, er å bli ferdig med denne forkjølelsen jeg har klart å fått. Den har vel gjort livet spennende og slitsomt i over en uke nå. Jeg har misbrukt nesespray og vært med på å bringe ned Amazonas skogen i Kleenex. Jeg har nyst så kraftig at alt av glass i kjøkkenskapene vibrerte i minutter etterpå, og jeg har hosta på meg sår hals.
Også har jeg funnet ut at jeg ALDRI skal tilbake på dagslinser igjen. Jeg var treig her og klarte å glemme å bestille nye månedslinser. I en uke har jeg ruslet rundt med dagslinser. Satt inn nye hver dag og pirka ut de gamle på kvelden. Og det at jeg faktisk ikke har klart å pirke med meg øyeeplet eller å ha forårsaket permanent øyeskade, er et mirakel så stort at jeg enda ikke kan fatte det.
Åh herre.. Nå kjenner jeg et nys som byggeernj... Der ja.. Prosit.. Å nyse mens man skriver er undervurdert.
Tar det som et hint om at jeg burde komme meg vekk fra pcskjermen og under dyna igjen. Nå ble jeg kald.
Word.
I min verden, derimot, så betyr "Automatisk skrift" det å bare sette seg ned og skrive det som faller inn. Jeg har lest i historien at dette også er blitt brukt blant forfattere for å fjerne en eventuell skriveblokk. Det har aldri fungert i mitt tilfelle, men det er faktisk deilig å bare skrive det som faller først i tankene.
Men når jeg først setter meg ned og prøver å gripe tak i en tankerekke, så forsvinner de alle sammen som vettskremte høner. Jeg får ikke tak i en spesifikk rekke, og husker dermed bare bruddstykker.
Regnværsdager har alltid gjort meg så tenksom. Jeg kan sitte å tenke i stillhet i flere timer. Idag har vært en sånn dag. Ikke bare fordi det har regna så tett at parabolen har gitt opp å få inn et helt signal, men også fordi jeg har skydd lyder idag. Spesielt lyder fra den tven.
Nå er det vel snart tre uker siden sist jeg trente, men pga manglende appetitt og magert inntak av mat, så har jeg holdt vekta. Ikke mye positivt, verken det at jeg ikke har trent på lenge eller spiser så mye. Jeg sitter å lurer på hva som er så feil denne gangen. Jeg er ikke spesielt deprimert, jeg føler meg ikke deprimtert, men kroppen oppfører seg som om jeg egentlig er helt nede. På tide å ringe legen og høre om de fikk noe konklusivt ut av prøvene.
Det er en ting som jeg sitter å jubler over nå om dagen. Og det er håret mitt. Jeg gikk gjennom en sinnsvak avfarging her for måneder siden i håp om å få tilbake den naturlige hårfargen. Det var vellykket og jeg har nå i over to måneder hatt min egen hårfarge. Håret vokser og gror, blir bare lengre og lengre, og det har begynt å oppføre seg eksemplarisk, og akkurat sånn det pleide å oppføre seg før jeg begynte å farge det. Og det betyr selvsagt at det krøller seg. Bølger, fall, korketrekkere. Alt om hverandre. Er godt å se at håret begynner å få liv tilbake i seg. Og det er endelig så deilig at jeg bare kan gå ut av dusjen, gre det kjapt igjennom og slippe å tenke på det resten av dagen, da det bare legger seg i fine folder rundt hodet. Kan tro jeg gleder meg til det blir lengre og kan kjenne det kile på ryggen.
En ting jeg gleder meg ekstra til, er å bli ferdig med denne forkjølelsen jeg har klart å fått. Den har vel gjort livet spennende og slitsomt i over en uke nå. Jeg har misbrukt nesespray og vært med på å bringe ned Amazonas skogen i Kleenex. Jeg har nyst så kraftig at alt av glass i kjøkkenskapene vibrerte i minutter etterpå, og jeg har hosta på meg sår hals.
Også har jeg funnet ut at jeg ALDRI skal tilbake på dagslinser igjen. Jeg var treig her og klarte å glemme å bestille nye månedslinser. I en uke har jeg ruslet rundt med dagslinser. Satt inn nye hver dag og pirka ut de gamle på kvelden. Og det at jeg faktisk ikke har klart å pirke med meg øyeeplet eller å ha forårsaket permanent øyeskade, er et mirakel så stort at jeg enda ikke kan fatte det.
Åh herre.. Nå kjenner jeg et nys som byggeernj... Der ja.. Prosit.. Å nyse mens man skriver er undervurdert.
Tar det som et hint om at jeg burde komme meg vekk fra pcskjermen og under dyna igjen. Nå ble jeg kald.
Word.
mandag 15. april 2013
Oppusset, nytt design.
Hvis du har vært innom tidligere, så ser du kanskje at jeg har pusset opp litt.
Har endret bakgrunn og fått ordnet en ny header. Ser litt mer ryddig ut nå, i mine øyne ihvertfall.
Har endret bakgrunn og fått ordnet en ny header. Ser litt mer ryddig ut nå, i mine øyne ihvertfall.
fredag 5. april 2013
Signe børster støv av klassikere, del 2
Her kommer innlegg nummer fra min gamle blogg. Du lurer kanskje litt på hvorfor. Vel. Når jeg satt og blogget på VGBlogg, så slet jeg ikke med skrivesperre, og klarte faktisk å leke med språket på en måte som gjorde meg fornøyd. Samtidig, så er jeg fan av resirkulering, og på denne måten, så får dere også lese noen av de morsomste og særeste greiene jeg har opplevd tidligere.
Signe var på båt tur til Danmark igjen denne helgen, og denne gangen kunne det gått skikkelig ille. For undertegnede er faktisk et offer for uflaks til tider og denne gangen slo det virkelig ut.
Uansett. Vi dro inn til Oslo med bil og kjørte i litt rykk og napp, siden E6 er under veiombygging. Og med en mor som er hardt angrepet av en forkjølelse, gruet vi oss litt. Men hun holdt ut helt til Oslo.
Og det er vel og bra. Vi kom inn til Manglerud og var litt hos morfar, hvor vi spiste mat og
glante litt på tv, mens vi venta på at klokka skulle bli halv 6. Da
klokka ble halv 6, dro vi kroppene opp fra sofaen og begynte på gåturen
til t-banen.
T-banen kom like etter at vi kom, og vi gikk på i bakerste vogn. Med full oppakning selvfølgelig. Og det var tre trillekofferter, den ene større enn den andre. Og selvsagt, så jente som jeg er, så hadde jeg den største. Vi fikk nå stabla oss inn på seter og satt der til t-banen nærmet seg stoppested Jernbanetorget. Der skulle vi av. Og det var her alt begynte å gå på tverke. For folk skulle av og folk skulle inn. Plutselig er det kø ut av vogna og vi står fast. Da bestemmer noen seg plutselig for å dytte litt på folk for å komme seg ut, og det resulterte i at det ble helomvending og vi måtte snu. Dermed måtte jeg løfte på dråget av en koffert og klarte å sette det fast i setene i midtgangen. Og plutselig, av en grunn jeg ikke skjønner, satt det venstre beinet mitt fast mellom et sete og trillekofferten min. Og selvsagt, da jeg skulle befri meg selv for folk begynte å bli utålmodige, så klarte jeg å tviste å bende på dette beinet og noe sa: SNAPP! Jeg merket at eller annet skjedde i beinet mitt, men tenkte ikke noe videre over det akkurat der og da.
Men da jeg satte vekten min på det venstre beinet etter at jeg kom fri, eksploderte venstre legg. Smertemessing selvsagt, ikke bokstavelig talt.
Det ble fort klart for meg at dette ikke bare var noe å overse, der jeg delvis hinket ut av t-banen med trillekofferten hoppende etter. Morfar overtok kofferten og mor kom bort og spurte meg om hva som var feil. Jeg fikk da stotret fram at leggen var vond. Hun lurte på om det var det såret jeg tidligere hadde plastret, og jeg ristet så kraftig på hodet at jeg nesten fikk kink i nakken.
Veien ned til havna føltes nå uendelig lang, og det ble den også. Tre mennesker går foran med en merkelig skapning haltenes etter. Folk stirret litt rart på oss der vi gikk. Vi kom oss ihvertfall ned til Stena Line bygningen og satte oss i ventesalen hvor vi ventet på at de skulle åpne dørene, så vi kunne komme oss ombord. Vi bestemte oss der og da at jeg skulle finne det nærmeste jeg kunne komme til lege, da vi kom oss ombord. Men det ble lettere sagt enn gjort, gitt.
Vi kommer oss ombord og stabber oss inn på lugaren, og går rett ut igjen. Stedet vi skal til er informasjonen på dekk 4. Når jeg kommer meg dit, så står det en blond og blåøyd pen dame i det obligatoriske Stena Line antrekket. Svensk, selvsagt. Jeg spør etter lege, hun svarer med et svenskt HÆ? Jeg tegner og forklarer og hun nikker på hodet. Får beskjed om vente til båten har lagt fra kai, siden alt personell som kan førstehjelp nå driver å stuer biler.
Etter en stund merker jeg at det drønner i båten og gulvet rister svakt. Da går jeg tilbake og prøver igjen. Da står det en annen dame der. Hun tilkaller folk over walkie’n og 5 minutter etter hører jeg en tordenrøst si: Hva er problemet her? Jeg skvatt og snurrer rundt og ender opp med å stirre på en mage. Blikket klatrer, et par meter føltes det ut som, før jeg traff et ansikt. Der står den verste av alle verstingene: Securityvakten. Han er bortimot to meter høy og nesten like brei med armer digre som trestokker. Jeg merket at jeg skalv litt da jeg åpnet munnen for å si hei. Dessverre kom det heller et kvekk. Vakten stirrer rart på meg. Da våkner jeg litt og forklarer at leggen min er problemet her. Jeg lurer på om de kan hjelpe meg litt, om de har bandasjer eller noe lignende. Mor spytter inn selvsagt ordet "smertestillende" og jeg ender med å kremte og si på skøy setningen: "Eller morfin?" Da sa vakten høyt: "Morfin??" Og jeg tenkte at jeg nå hadde sagt noe virkelig feil og at han kom til å slenge meg over skulderen og skyle meg inn i en arrest. Han tar fram knyttneven og knytter den og sier: "Nei, da gjør vi heller sånn", sier han og viser hva morfin er der ombord. Og det skal jeg huske neste gang. For det han tegnet for meg der var at når folk ber om morfin, ber de om en knyttneva på størrelse med en murstein i hodet. Gulp!!
Etter dette er stemningen ganske god mellom oss, så vi tusler til en dør med et rødt kors på. Venter på at det skal komme en og låse opp for oss, og vi går inn. Han rydder litt og ber meg om å sette meg ned på en stol. Spør så om hvilket bein som er problemet og nærmest tvinger av meg skoen, før jeg rekker å blunke. Jeez, hvordan er denne karen i senga? River han av deg klærne, før du sier den berømmelige setningen; Skal vi gå inn på soverommet, eller? De sammenligner mitt venstre mot mitt høyre og spør så rett ut om jeg vil ha krykker. Jeg sa selvsagt ja takk til det.
Dette skjedde på søndag, og idag er det tirsdag og idag sitter jeg med en annen følelse enn på det tidspunkt. Jeg skulle ha takket nei, for det å stolpre meg på krykker er mer enn det kroppen min kan takle tydeligvis. Jeg sitter med utslitte hender som direkte skriker etter støttebandasje og voltarengelé. Hurra!
Men krykkene fikk ikke satt planene mine på vent. Mandag morgen var vi i Danmark og dagen ble startet med en god frokost på Havne Super. Deretter stolpret jeg meg videre til Stena Line hotell og badeland der med idéen om at varm vann og litt svømming sikkert ville gjøre underverker for kropp og sjel. Og for den litt forkrøplet muskelen min.
Men noe må jeg ha gjort feil der i vannet, for kroppen er skikkelig øm. Akkurat som om jeg har deltatt i en slåsskamp mot noen security vakter. Av det slaget som jeg møtte på båten. Det er vondt å gå, sitte, ligge. Generelt å bruke kroppen. Men du tenker sikkert nå: "Ja, men hva med leggen? Funket svømmingen og det varme vannet?" Ja, jøss. Det gjorde det. Men det ble fort glemt, gitt.
Og i tillegg så skal jeg aldri, aldri, ALDRI igjen åpne øyene mine mens jeg ligger i en solseng. ALDRI! For jeg gjorde det igår og oppdaget noe særdeles merkelig. Visse stedet på kroppen hadde jeg noen lilla flekker. Og jeg stirret videre. Og oppdaget plutselig at jeg hadde knallgule negler.
Jeg kom meg rimelig fort ut av den senga ja. Og stilte meg foran speilet i rommet og glante. Men da var ikke flekken lilla lenger. Men rød. Og jeg pustet letta ut. Og la meg tilbake igjen.
Og igjen. Idag sitter jeg med en følelse at jeg skulle bare gått ut av døra da jeg oppdaget dette. For jeg sitter her uten bh akkurat nå. Overkroppen har den samme fargen som en kokt hummer. Og jeg FØLER meg som en kokt hummer. Varm og rød. Ugh!
Neste gang…. Da skal jeg ta med sammenleggbare krykker, pepperspray(til eventuelle overivrige vakter) og flere liter med aloe vera. Så jeg kan ta et avkjølende bad etter solingen.. *sukk*
Muskelstrekk, skumle securityvakter og lilla hudfarge…
Signe var på båt tur til Danmark igjen denne helgen, og denne gangen kunne det gått skikkelig ille. For undertegnede er faktisk et offer for uflaks til tider og denne gangen slo det virkelig ut.
Uansett. Vi dro inn til Oslo med bil og kjørte i litt rykk og napp, siden E6 er under veiombygging. Og med en mor som er hardt angrepet av en forkjølelse, gruet vi oss litt. Men hun holdt ut helt til Oslo.
Og det er vel og bra. Vi kom inn til Manglerud og var litt hos morfar, hvor vi spiste mat og
glante litt på tv, mens vi venta på at klokka skulle bli halv 6. Da
klokka ble halv 6, dro vi kroppene opp fra sofaen og begynte på gåturen
til t-banen. T-banen kom like etter at vi kom, og vi gikk på i bakerste vogn. Med full oppakning selvfølgelig. Og det var tre trillekofferter, den ene større enn den andre. Og selvsagt, så jente som jeg er, så hadde jeg den største. Vi fikk nå stabla oss inn på seter og satt der til t-banen nærmet seg stoppested Jernbanetorget. Der skulle vi av. Og det var her alt begynte å gå på tverke. For folk skulle av og folk skulle inn. Plutselig er det kø ut av vogna og vi står fast. Da bestemmer noen seg plutselig for å dytte litt på folk for å komme seg ut, og det resulterte i at det ble helomvending og vi måtte snu. Dermed måtte jeg løfte på dråget av en koffert og klarte å sette det fast i setene i midtgangen. Og plutselig, av en grunn jeg ikke skjønner, satt det venstre beinet mitt fast mellom et sete og trillekofferten min. Og selvsagt, da jeg skulle befri meg selv for folk begynte å bli utålmodige, så klarte jeg å tviste å bende på dette beinet og noe sa: SNAPP! Jeg merket at eller annet skjedde i beinet mitt, men tenkte ikke noe videre over det akkurat der og da.
Men da jeg satte vekten min på det venstre beinet etter at jeg kom fri, eksploderte venstre legg. Smertemessing selvsagt, ikke bokstavelig talt.
Det ble fort klart for meg at dette ikke bare var noe å overse, der jeg delvis hinket ut av t-banen med trillekofferten hoppende etter. Morfar overtok kofferten og mor kom bort og spurte meg om hva som var feil. Jeg fikk da stotret fram at leggen var vond. Hun lurte på om det var det såret jeg tidligere hadde plastret, og jeg ristet så kraftig på hodet at jeg nesten fikk kink i nakken.
Veien ned til havna føltes nå uendelig lang, og det ble den også. Tre mennesker går foran med en merkelig skapning haltenes etter. Folk stirret litt rart på oss der vi gikk. Vi kom oss ihvertfall ned til Stena Line bygningen og satte oss i ventesalen hvor vi ventet på at de skulle åpne dørene, så vi kunne komme oss ombord. Vi bestemte oss der og da at jeg skulle finne det nærmeste jeg kunne komme til lege, da vi kom oss ombord. Men det ble lettere sagt enn gjort, gitt.
Vi kommer oss ombord og stabber oss inn på lugaren, og går rett ut igjen. Stedet vi skal til er informasjonen på dekk 4. Når jeg kommer meg dit, så står det en blond og blåøyd pen dame i det obligatoriske Stena Line antrekket. Svensk, selvsagt. Jeg spør etter lege, hun svarer med et svenskt HÆ? Jeg tegner og forklarer og hun nikker på hodet. Får beskjed om vente til båten har lagt fra kai, siden alt personell som kan førstehjelp nå driver å stuer biler.
Etter en stund merker jeg at det drønner i båten og gulvet rister svakt. Da går jeg tilbake og prøver igjen. Da står det en annen dame der. Hun tilkaller folk over walkie’n og 5 minutter etter hører jeg en tordenrøst si: Hva er problemet her? Jeg skvatt og snurrer rundt og ender opp med å stirre på en mage. Blikket klatrer, et par meter føltes det ut som, før jeg traff et ansikt. Der står den verste av alle verstingene: Securityvakten. Han er bortimot to meter høy og nesten like brei med armer digre som trestokker. Jeg merket at jeg skalv litt da jeg åpnet munnen for å si hei. Dessverre kom det heller et kvekk. Vakten stirrer rart på meg. Da våkner jeg litt og forklarer at leggen min er problemet her. Jeg lurer på om de kan hjelpe meg litt, om de har bandasjer eller noe lignende. Mor spytter inn selvsagt ordet "smertestillende" og jeg ender med å kremte og si på skøy setningen: "Eller morfin?" Da sa vakten høyt: "Morfin??" Og jeg tenkte at jeg nå hadde sagt noe virkelig feil og at han kom til å slenge meg over skulderen og skyle meg inn i en arrest. Han tar fram knyttneven og knytter den og sier: "Nei, da gjør vi heller sånn", sier han og viser hva morfin er der ombord. Og det skal jeg huske neste gang. For det han tegnet for meg der var at når folk ber om morfin, ber de om en knyttneva på størrelse med en murstein i hodet. Gulp!!
Etter dette er stemningen ganske god mellom oss, så vi tusler til en dør med et rødt kors på. Venter på at det skal komme en og låse opp for oss, og vi går inn. Han rydder litt og ber meg om å sette meg ned på en stol. Spør så om hvilket bein som er problemet og nærmest tvinger av meg skoen, før jeg rekker å blunke. Jeez, hvordan er denne karen i senga? River han av deg klærne, før du sier den berømmelige setningen; Skal vi gå inn på soverommet, eller? De sammenligner mitt venstre mot mitt høyre og spør så rett ut om jeg vil ha krykker. Jeg sa selvsagt ja takk til det.
Dette skjedde på søndag, og idag er det tirsdag og idag sitter jeg med en annen følelse enn på det tidspunkt. Jeg skulle ha takket nei, for det å stolpre meg på krykker er mer enn det kroppen min kan takle tydeligvis. Jeg sitter med utslitte hender som direkte skriker etter støttebandasje og voltarengelé. Hurra!
Men krykkene fikk ikke satt planene mine på vent. Mandag morgen var vi i Danmark og dagen ble startet med en god frokost på Havne Super. Deretter stolpret jeg meg videre til Stena Line hotell og badeland der med idéen om at varm vann og litt svømming sikkert ville gjøre underverker for kropp og sjel. Og for den litt forkrøplet muskelen min.
Men noe må jeg ha gjort feil der i vannet, for kroppen er skikkelig øm. Akkurat som om jeg har deltatt i en slåsskamp mot noen security vakter. Av det slaget som jeg møtte på båten. Det er vondt å gå, sitte, ligge. Generelt å bruke kroppen. Men du tenker sikkert nå: "Ja, men hva med leggen? Funket svømmingen og det varme vannet?" Ja, jøss. Det gjorde det. Men det ble fort glemt, gitt.
Og i tillegg så skal jeg aldri, aldri, ALDRI igjen åpne øyene mine mens jeg ligger i en solseng. ALDRI! For jeg gjorde det igår og oppdaget noe særdeles merkelig. Visse stedet på kroppen hadde jeg noen lilla flekker. Og jeg stirret videre. Og oppdaget plutselig at jeg hadde knallgule negler.
Jeg kom meg rimelig fort ut av den senga ja. Og stilte meg foran speilet i rommet og glante. Men da var ikke flekken lilla lenger. Men rød. Og jeg pustet letta ut. Og la meg tilbake igjen.
Og igjen. Idag sitter jeg med en følelse at jeg skulle bare gått ut av døra da jeg oppdaget dette. For jeg sitter her uten bh akkurat nå. Overkroppen har den samme fargen som en kokt hummer. Og jeg FØLER meg som en kokt hummer. Varm og rød. Ugh!
Neste gang…. Da skal jeg ta med sammenleggbare krykker, pepperspray(til eventuelle overivrige vakter) og flere liter med aloe vera. Så jeg kan ta et avkjølende bad etter solingen.. *sukk*
tirsdag 2. april 2013
Signe børster støv av gamle blogg klassikere.
Nå tenkte jeg at jeg skulle hente frem noen gamle blogg klassikere fra min gamle blogg hos VGBlogg. Bloggen ligger fremdeles ute, men hvem vet hvor lenge den ligger der?
Her er uansett innlegg nummer 1:
En ordentlig dritt historie.
Enkelte ganger ønsker jeg at huset bikkje kunne snakke. *sukke*
Sent onsdagnatt sitter jeg og ser på tv, prøver å følge med, men det gjør husets shæfer veldig vanskelig. Jeg har allerede vært å lyst ute med jaktlykta én gang for å vise bikkja at det ikke er noe ute. Dette ser ut til å roe han ned, for han legger seg ned på gulvet.
Etter en stund ringer telefonen og bare et par minutter inn i samtalen, begynner bikkja å phase(som jeg kaller det, han bare går og går) igjen. Fra verandadøren til stolen, rundt stolen, stopper og ser på meg også tilbake til døren. Jeg avslutter samtalen og setter meg til å se på tv igjen. Bikkja fortsetter å phase. Til slutt får jeg nok og går ut enda en gang og lyser med lykta. Viser bikkja at det ikke er noe å bli urolig over der ute. Men inni meg var jeg ikke like sikker. Syns jeg så både tusser og troll, ranere og voldtektsmenn og mordere og det som var. Fantasi er en fin ting…….
Jeg setter meg ned igjen i sofaen. Plutselig begynner bikkja å skape et skikkelig spetakkel. Klynker og piper verre enn en gps som mener at du har kjørt feil.(Og jada. Jeg krangler ALLTID med gps’en……)
Så jeg reiser meg opp og kjefter hviskende. Hører at stemmen går opp i fistel. Da jeg runder peisen og glaner i retning gangen, står bikkja der med skjelvende bakbein og ryggen krummet. Hva i heiteste huleste….???? DRITER HAN I GANGEN??????
Jeg iler bort og åpner utgangsdøra fortere enn bikkja klarer å reagere, og hysjer han ut. Ser han runder hjørnet, før jeg begir meg inn i gangen og gransker gulvet. Den flekken der, er det….? *sniffe* Neeei, lukter ikke sånn. Sånn går jeg og inspirerer gulvet helt til den fintfølende nesen min kommer borti noe som garantert ville ha satt magen igang, hvis jeg ikke hadde vokst opp med hester, bikkjer og katter som dreit på de mest utroligste steder. Gjerne når jeg var den eneste i nærheten.
Og når jeg løfter blikket litt, så joda. Der ligger’n… Tror du ikke at kvælpen rakk å knuge ut en spiseskje???? Jeg ser litt på denne munnfullen og tenker hardt. Jeg kan jo ikke bare la den ligge der…. Og i løpet av etpar minutter har jeg bestemt meg. Dritten, bokstavelig talt, må bort!
Så jeg henter først en plastikkpose, men utrolig nok så feiger jeg ut. Jeg klarer IKKE å ta opp den klumpen som ligger på gulvet. Oie meg, Signe, nå går det for vidt her.. Du er en skikkelig pyse du! Her må det nok mer drastiske ting til, ja! Så inn på vaskerommet med meg og der henter jeg en kost og et samlebrett. Samt en klype… For nesa.. Jøss.. Du er virkelig mætt pysete, du! Det som er løst, blir sopt oppi boksen og kastet videre ned i en egen pose, som jeg tømmer for luft og knyter igjen. Med blåknute. Flere ganger. Deretter henter jeg moppen og tar en våtfille(sånn jif-greier….) og tørker først opp der jeg ser det ligger. Filla blir kasta i søppelposen, og jeg henter en ny. Tørker over gulvet, sprayer på såpe og tørker over igjen. Og for å være sikker: Jeg sprayer over ENDA en gang til, henter en ny fille og tørker opp. Så der ja.. Nå var det så reint igjen atte.
Og bikkja? Vel… Jeg var ute for å rope han inn, da så han bare uskyldsrent på meg, og sa med sine bevegelser at han ikke var ferdig enda, og at han skjemtes. Fryktelig…
Etter en time, luntet han inn i stua, med et hode som hang helt nedpå gulvet. Nemmen, stakkars bikkjevovsen da! Dette er ikke din skyld, kan du skjønne. Mine telepatiske evner er visst ikke helt som de var., sier jeg til kvælpen og klør han på hodet.
Ja.. Noenganger ønsker jeg VIRKELIG at bikkja kunne snakke……
For tror du ikke at det samme skjedde istad, også……………… *sukk* Fram med klypa igjen…..
Her er uansett innlegg nummer 1:
En ordentlig dritt historie.
Enkelte ganger ønsker jeg at huset bikkje kunne snakke. *sukke*
Sent onsdagnatt sitter jeg og ser på tv, prøver å følge med, men det gjør husets shæfer veldig vanskelig. Jeg har allerede vært å lyst ute med jaktlykta én gang for å vise bikkja at det ikke er noe ute. Dette ser ut til å roe han ned, for han legger seg ned på gulvet.
Etter en stund ringer telefonen og bare et par minutter inn i samtalen, begynner bikkja å phase(som jeg kaller det, han bare går og går) igjen. Fra verandadøren til stolen, rundt stolen, stopper og ser på meg også tilbake til døren. Jeg avslutter samtalen og setter meg til å se på tv igjen. Bikkja fortsetter å phase. Til slutt får jeg nok og går ut enda en gang og lyser med lykta. Viser bikkja at det ikke er noe å bli urolig over der ute. Men inni meg var jeg ikke like sikker. Syns jeg så både tusser og troll, ranere og voldtektsmenn og mordere og det som var. Fantasi er en fin ting…….
Jeg setter meg ned igjen i sofaen. Plutselig begynner bikkja å skape et skikkelig spetakkel. Klynker og piper verre enn en gps som mener at du har kjørt feil.(Og jada. Jeg krangler ALLTID med gps’en……)
Så jeg reiser meg opp og kjefter hviskende. Hører at stemmen går opp i fistel. Da jeg runder peisen og glaner i retning gangen, står bikkja der med skjelvende bakbein og ryggen krummet. Hva i heiteste huleste….???? DRITER HAN I GANGEN??????
Jeg iler bort og åpner utgangsdøra fortere enn bikkja klarer å reagere, og hysjer han ut. Ser han runder hjørnet, før jeg begir meg inn i gangen og gransker gulvet. Den flekken der, er det….? *sniffe* Neeei, lukter ikke sånn. Sånn går jeg og inspirerer gulvet helt til den fintfølende nesen min kommer borti noe som garantert ville ha satt magen igang, hvis jeg ikke hadde vokst opp med hester, bikkjer og katter som dreit på de mest utroligste steder. Gjerne når jeg var den eneste i nærheten.
Og når jeg løfter blikket litt, så joda. Der ligger’n… Tror du ikke at kvælpen rakk å knuge ut en spiseskje???? Jeg ser litt på denne munnfullen og tenker hardt. Jeg kan jo ikke bare la den ligge der…. Og i løpet av etpar minutter har jeg bestemt meg. Dritten, bokstavelig talt, må bort!
Så jeg henter først en plastikkpose, men utrolig nok så feiger jeg ut. Jeg klarer IKKE å ta opp den klumpen som ligger på gulvet. Oie meg, Signe, nå går det for vidt her.. Du er en skikkelig pyse du! Her må det nok mer drastiske ting til, ja! Så inn på vaskerommet med meg og der henter jeg en kost og et samlebrett. Samt en klype… For nesa.. Jøss.. Du er virkelig mætt pysete, du! Det som er løst, blir sopt oppi boksen og kastet videre ned i en egen pose, som jeg tømmer for luft og knyter igjen. Med blåknute. Flere ganger. Deretter henter jeg moppen og tar en våtfille(sånn jif-greier….) og tørker først opp der jeg ser det ligger. Filla blir kasta i søppelposen, og jeg henter en ny. Tørker over gulvet, sprayer på såpe og tørker over igjen. Og for å være sikker: Jeg sprayer over ENDA en gang til, henter en ny fille og tørker opp. Så der ja.. Nå var det så reint igjen atte.
Og bikkja? Vel… Jeg var ute for å rope han inn, da så han bare uskyldsrent på meg, og sa med sine bevegelser at han ikke var ferdig enda, og at han skjemtes. Fryktelig…
Etter en time, luntet han inn i stua, med et hode som hang helt nedpå gulvet. Nemmen, stakkars bikkjevovsen da! Dette er ikke din skyld, kan du skjønne. Mine telepatiske evner er visst ikke helt som de var., sier jeg til kvælpen og klør han på hodet.
Ja.. Noenganger ønsker jeg VIRKELIG at bikkja kunne snakke……
For tror du ikke at det samme skjedde istad, også……………… *sukk* Fram med klypa igjen…..
Abonner på:
Innlegg (Atom)