Svaret får du i vinden.

Fredag den 21. desember dumpet det et brev i postkassen min.

Når jeg fant det, gikk jeg inn, satte meg rett ned i sofaen, lukket øyene og vurderte hardt å brenne det. Prøvesvarene hadde kommet. Jeg åpnet brevet, selv om hjertet skrek at jeg skulle brenne det, få det til å forsvinne fra jordens overflate. Jeg gjorde meg klar. Både for gode og dårlige nyheter.

For meg, så var det brevet dårlig nytt. Alle prøvene var negative for borreliose. Jeg satt der, nummen. Prøvde å tenke. Fikk det ikke til. Prøvde igjen. Kickstartet hjernen. Fikk en respons. "Jeg har ikke Borreliose."

Skulle jeg gråte av skuffelse? Juble av glede? Dele det med noen? Holde kjeft? Jeg tror jeg delte litt av det på facebook. Og jeg kjente smaken bak i halsen. Skuffelse.

Du lurer sikkert på hvorfor jeg følte skuffelse. Borreliose er en utskjelt diagnose, og ikke helt anerkjent. Men da skal jeg fortelle deg hvorfor:

I alle år, har jeg trodd at jeg har Kronisk Utmattelsessyndrom. Og i alle år, så har jeg ventet, holdt et øye med og ventet enda mer. På forskningen. På et håp. Et lys i tunnelen. Men så kom alle oppslagene om Borreliose, jeg leste symptomene og tenkte "Jøss, det er som å lese om meg selv..." En tanke slår rot. Men jeg legger den langt i bakhodet. Tenker at det kan vente. Så kommer Lars Monsen inn i bildet. Han forklarer, han blir utskjelt. Og jeg tenker "Hva om.....?" Så jeg tar kontakt med legen min. Forklarer problemstillingen. Han blir forferdet når han hører at jeg ikke ble testet for borreliose, tilbake i 2008. Han drar seg litt i håret. Skriver ut en henvisning til Norsk Borreliose Senter.

Samtidig, så prøver jeg å få kontakt med senteret selv. Kommer aldri igjennom på telefonen. Plutselig en dag, den samme dagen som jeg satt i sofaen min og gråt av skuffelse, fordi ME forskningen hadde støtt på et feilskjær, ringte senteret meg. Og tilbydde meg prøvetaking. Jeg takket hardt ja. Dagen kom. Jeg var nervøs. Så nervøs som jeg aldri har vært før. Tenk om jeg hadde hatt borreliose alle disse årene. Tenk om det hadde holdt med en prøve, og jeg hadde fått riktig diagnose? Tenk om jeg hadde gått rundt med feil diagnose hele tiden? Sykepleieren fikk meg inn på rommet, og prøvene ble tatt. "To ukers ventetid på svar, kanskje mer pga jula." Ok.

Det tok ikke to uker. Det gikk kjapt. Jeg aner ikke hvorfor. Kanskje noen forbarmet seg over tilfellet mitt og sendte det med ekspress. Eller så var køen liten fordi det var jul, alle trodde at det ville være kø og utsatte det til nyåret. Kanskje.

Med borreliose som diagnose så hadde det fantes et behandlingsopplegg. Jeg kunne, med tid og stunder, blitt bedre og kanskje helt frisk.
Med M.E. kan jeg bare sitte å knaske piller. Piller for å rense bloden, piller for å få i meg nok vitaminer og mineraler, piller for å holde kroppens systemer i gang, og piller for å få sove ordentlig. Dette må jeg gjøre, så lenge forskningen står stille. Helt til den dagen, om 10-15-20 år, hvor de forhåpentligvis finner en kur og en grunn. En årsak.

Skjønner du nå hvorfor jeg følte/føler på skuffelsen? Borreliose betydde for meg et håp om å bli frisk innen 5 år. M.E. betyr at jeg fremdeles må vente, og antageligvis ikke bli frisk før jeg er godt voksen og har gått glipp av mye.

Men. Jeg har fremdeles legetime hos senteret. Og de driver på med diagnostering av ME og videre behandling. Kanskje noe har forandret seg siden 2008?

Det er dritt å tenke på at jeg måtte gape over for mye og møte veggen tidligere i år. Igår så var jeg nesten ikke meg selv. Sliten og ME hodepine som ble forverret av bråk og pulserende lys. Jeg var nesten tilbake der jeg var i 2006-2007. Et sykt skall med en frisk person i.

Jeg aner ikke hvor mye lenger jeg takler akkurat det. Å være såpass syk, når sinnet mitt prøver å overprøve kroppen hele tiden. Dette tilbakefallet har vært hardt på meg. Jeg starter å innse det at jeg ikke kan være alene om det jeg sitter med, at jeg må ta kontakt med noen som kan skjønne det jeg sliter med, som kan sette ord på det jeg føler.

Håper ME foreningen i Oslo tar meg imot med åpne armer, for nå trenger jeg nok hjelp til å komme meg videre, og de eneste som kan forstå hva jeg sliter med er sykdomskollegaer. 

Jakten på det store juleantrekket.

Jada, jeg skal innrømme det at jeg bryr meg litt. Ikke sånn kjempe mye. Men jeg liker å ha kjoler som passer anledningen. Jeg liker kjoler bedre enn skjørt, da kjole liksom er et helt antrekk og man slipper å tenke på at overdelen skal passe underdelen osv.

 Jeg fant sko! En sjeldenhet i seg selv, da jeg er så kresen på sko at det ikke går ann..

Og dette er kjolen. Virkelig en nydelig kreasjon, gleder meg til å få den på meg med alt jeg har tenkt ut, tror det vil bli seende veldig bra ut.

Så, i tillegg til å finne alt av stasj til jul, så ble jeg også ferdig med julegaveinnkjøpene igår. Alt er i boks, alt er pakket inn og ingen er glemt. Tror jeg.

Hva skjeeer'a?

Tenkte jeg skulle slå til med et skikkelig blogg innlegg med ord, og bilder. Følger det med bilder ved dette innlegget, så klarte jeg det altså.

Dette, folkens, dette er det som skjer når Signe er involvert med vedovner.

Ja, som dere altså ser av bildet, så klarte jeg å brenne meg skikkelig her om dagen. Rista liksom på hodet først av det, og tenkte "Jaja, enda en gang....".

Men tror dere ikke at dette viste seg å være en jævel? Huden tørket ut, det svei og selvsagt. Når jeg tok på meg jakker, så gnagde det noe forferdelig.

Mannen på apoteket bare stirra meg ned og lurte på hva i alle dager jeg hadde gjort?! Og ga meg salve, kompresser, gasbind og teip. "Du skal gjøre sånn og slik, og den skal dit og den skal der." Okok.
Så da endte det selvsagt opp med kompresser på størrelse med ei hand, og dette skal altså teipes fast. Og deretter surres inn i gasbind. Men BARE når jeg skal ut, og sove. Resten av dagen skal det være i åpen luft. (Og jeg ender med å banne inni meg, for HALLO??????)

Stuevinduet mitt. Trist syn..

Og dette er altså stuevinduet mitt. Jeg sto på en krakk den 1. desember, bestemt på å bytte gardiner til julegardiner. Så jeg tar ned de gamle, og skal vaske over vinduet på innsiden da jeg plutselig får et vindkast rett i trynet så jeg nesten ramler på ræva ned fra krakken. "Hva i helvete", tenker jeg. Jeg titter rett på vinduet, og hva ser jeg?

Jo, et hull på størrelse med lillefingeren min. Den gikk seriøst RETT igjennom vinduet. Igjen, så sto jeg å rista på hodet og tenkte "ikke rart det er kaldt her!!". Vinduet må byttes, men inntil det blir varmere i lufta, så må man improvisere og dermed ble det papp, og teip. Og mer teip. Og enda litt mer teip.

Forrige uke var en berg og dalbane for meg. Mandag husker jeg ikke så mye av, da var jeg bare en eneste stor klump av følelser som sinne, skuffelse, tristhet og oppgitthet. Den dagen kom nyheten om at Forskningsrådet ikke bevilget midler til forskningen på kreftmedisinen(som jeg aldri klarer å huske hva heter....) i Bergen. Jeg vekslet mellom å gråte i sofaen av skuffelse og å smelle i dører, skuffer og skapdører av sinne. Et sted måtte det ut, og jeg tok det ut på ting som øyensynlig tålte det. Man skal være glad man ikke var samboer den dagen, den stakkarn hadde fått juling.

Dagene går litt i ett, og noe av det er forsøkt glemt, men hele forrige uke var, som sagt, en dalbane tur. Det positive jeg tar med meg fra den uka er at jeg fikk time hos Norsk Borreliose Senter for å sjekke ut muligheten om jeg kanskje har hatt lyme disease, eller den populære Flått sykdommen Borreliose i alle disse år. Det blir spennende å se, og svarene får jeg om minimum to uker. Wait and see, I know I am.

Godt ute i den stygge uka på torsdag(tror jeg...), da gikk jo strømmen på halve kjøkkenet. Stekeovnen, varmtvannstanken og kjøleskapet var mørkt. Jeg fikk flyttet kjøleskapet over på en annen sikring, og prøvde å bytte sikring, men like strømløst var det. Fikk elektriker på besøk og han fortalte meg at det antageligvis var pga ovnen. Den er nesten dobbelt så gammel som meg, og har derfor hatt sin fartstid og den var moden for utbytting. "Yeeeeeeeeeeeeeeeeeeey, amen og halleluuuuuuuuuuuuja", jubla jeg. Mer utgifter og mer uflaks. Innen søndag hadde jeg ny ovn, all takk til de sosiale mediene Facebook og Twitter. Fikk beskjeden ut i det store rommet at jeg trengte en ny ovn, samme søren åssen den så ut, bare alt fungerte og den ikke kosta for mye. Da kom det noen, og øste av seg med gavemildhet og ga meg en treplaters søt liten studentkomfyr gratis mot henting. Gjett om jeg henta!! Det er den det er bildet av over her. Søt liten sak. :)

Med tanke på at det er 10 dager til jul, så ligger jeg rimelig godt ann. Jeg har to gaver igjen å skaffe, og det kommer nok til å gå greit.

Og når året dreide over i desember, så fant jeg fram den trofaste julenisselua mi. Denne går jeg konsekvent med hele desember.

Og spesielt blir det når også ullgenseren fra gaupa tas fram i desember, da kan folk tro at det tusler en gardsnisse i Oslo by. Og jammen meg, så smiler, ler og glaner folk uansett hvor jeg er. Og det får meg til å glane, smile og le tilbake.

Og med det, så setter jeg en stopper for dette innlegget. Da har dere fått vite sånn omtrent det meste, sånn cirka ned til detalj, kanskje. Mæssom.

Og ja. Jeg reiser hjemover til bøgda på frædan og je glær mei no helt avskylig mye, amma.

Ha en god jul a, folkens!

Avventende

Nå om dagen er man avventende.

Jeg venter på svar på prøver, jeg venter på svar på prøver for å se om jeg må ta det videre. Jeg venter på desember, jeg venter på snø. Jeg venter på at jeg endelig kan kjøpe den første julebrusen, knekke opp lokket, høre brusingen og forsiktig ta den første sippen av årets første julebrus.

Prinsipp fast som jeg er, så skal alt som har med jul å gjøre(med visse unntak hvert år, foreks julegaver) gjøres/kjøpes/smakes i desember. Derfor, så har jeg forbudt alt som har med jul å gjøre i min husstand til den første desember.

Med unntak av julegaver da. De har jeg tenkt på lenge, jeg har skrevet ned lister og har lapper hist og her med forskjellige tips som man har fått eller kommet på. Allerede startet og de to første gavene er ferdige. Snart er tredje og fjerde ferdig også. For første gang på mange mange mange år så ligger jeg faktisk godt ann i julegaveshoppingen. Jeg husker med skrekk de siste årene hvor jeg har måtte foreta den krampetrekningshandelen de siste dagene før jul. Heeeeeeerregud. Aldri igjen, sier jeg alltid. Men selvsagt. Jeg gjør den samme tabben neste år. Men ikke i år. Hånei, du.

De fleste gavene er allerede skrevet ned og valgt ut. Har noen få igjen, og jeg tenker som så at jeg skal stikke innom noen konseptbutikker nedi sentrum og se etter forslag. Tipper de siste kommer på plass der.

Svømmeskulder

Hørt no så teit?!

Svømmeskulder/Kasteskulder/Inneklemt skulder/inpingement shoulder. Bare søk i vei...
Var hos naprapaten idag, klaget så smått over skuldersmertene som gjør at jeg ikke kan løfte verken vekter eller andre ting riktig.

Han undersøkte, løftet og strakk, jeg ristet på hodet, nikket og sa "AU!".
Anmodning om å stikke til fastlegen, få en henvisning til MR av skuldrene og endre treningsopplegget mitt, så jeg ikke fremprovoserer verre smerte, belastning og får kronisk betennelse/inflammasjon/infeksjon/smerter.

Skyt meg. Nå.

Litt tilbake igjen, kanskje.

Lenge siden sist, men jeg glemmer hele tiden. Også kommer jeg på igjen, også glemmer jeg.

Men nå må jeg bare skrive.
Har hatt en ganske så tung tid frem til nå, og det kan kanskje se ut til at det kan bli litt bedring. Fikk tilbakefall på M.E., om det er nå engang det jeg har. Har blitt veldig usikker igjen, og jeg sitter med så mange spørsmål og liksom "whatif's" at jeg nesten blir gal.

For en tid tilbake, så leste jeg som alle andre her i Norge oppslag på oppslag om borreliose. Flåttjævel'n. Ett bitt og hele framtiden din blir forandret. Og jeg begynte å tenke litt, sammenlignet symptomer, du veit.. Tenkte sånn innerst inne at det hørtes veldig likt ut, at bildet de tegnet i media var veldig likt meg.

Så nå stiller det seg mange spørsmål, men først... Jeg vil vite, men jeg vil ikke vite, fordi får jeg vite at det er dette, så hva faen skal jeg gjøre med de årene jeg mistet til feildiagnosering? Ja, hurra, jeg får tilbake livet mitt, men hva med de årene jeg mistet? Jeg gikk glipp av videregående, russetiden, jeg gikk glipp av så mye.

Jeg vil vite, men jeg vil ikke vite...

Går på Imovane om dagen for søvnproblemer. Jeg ringte legen den dagen jeg satt i sofaen og friket litt ut fordi jeg følte at alle var ute etter meg, og noen venner sparket meg rimelig hardt i ræva og ba meg om å ringe for dette var ikke sånn det skulle være. Løsningen ble at jeg fikk Imovane for å få sovet ordentlig og lenge nok til at jeg ble uthvilt.

Har forsåvidt funket det, og jeg er på vei opp igjen.. Jeg må tenke.. Og jeg må ta kontakt med folk for å få ordnet en blodprøve. Jeg MÅ vite.

Avgiftskåte staten.

Vi alle som betaler skatt og andre avgifter, vet at staten ikke vil finne på å gjøre noe eller anbefale noe som kan finne på å fjerne noe av sugerøret som de har i lommebøkene våre.

Denne artikkelen er en av de tingene som beviser nettopp det: NRK artikkel

Her snakker vi altså om miljøvennlig drivstoff, som kan brukes av både bensin og dieselbiler, som kan fjerne forurensing og utslipp på lang sikt, og gjøre luftkvaliteten bedre i storbyene hvor vi sliter med eksoslokk på dårlige dager.

Men neida. Først så prøvde de å legge avgift på drivstoffet, for å gjøre det så dyrt at ingen ville kjøpe det, og dertil gjøre det sånn at selskapet som distribuerer drivstoffet nesten gikk konkurs. Men eieren bak selskapet var ikke tapt bak ei bjørk. Han gikk til søksmål. Og vant.

Så nå er altså neste steg å fjerne det HELT ved å endre lovgivningen. I FELLESFERIEN.
Og hvem er det de har kalt inn til høringen for å få det som de kaller:

– Det er for at det regelverket som sendes ut på høring skal bli vurdert og at man skal få de innspillene som er nødvendig, slik at myndighetene på et godt grunnlag kan fatte en beslutning om en eventuell endring i forskriften, sier Stokke.

 Jeg nevner i fleng:
- Aleneforeldreforeningen
- Cerebral Parese-Foreningen
- Norges Husflidslag
- Norges Gullsmedforbund

Men altså ikke Ecofuel, selskapet som har gjort drivstoffet tilgjengelig for den gjengse mann.

Når man ser på den listen over organisasjoner de har kalt inn, så får jeg følelsen av å se på en liste over random selections. Hva har Norges Husflidslag med miljøvennlig drivstoff å gjøre?

Så. Konklusjonen blir denne:
Staten. Driter i hva slags verden de overleverer til sine barn, barnebarn og oldebarnebarne. Bare så lenge de får inn mest penger i statskassen. De blåser i luftkvaliteten, og folk med lungeproblemer. Det kan være en fin dag med lite eller ingen pollen, men eksoslokket ligger der og ruger. Usynlig. Men du merker det med en gang du går ut. Tungt å puste, hvesing i lungene. Du innser at slaget er tapt og går slukøret inn igjen, på en fin soldag, fordi lungene dine ikke takler luften som er ute.

Jeg applauderer til Staten, og "våre" representanter på Stortinget. Dere beviser atter en gang for deres velgere at dere driter i oss. Takk.

Signe is trying something she know nothing about..

Yes, dear reader.
Sometimes I get a craving and I go get me some ingrediences and go make myself a helloffa meal.
Like today.

Pork sirloin wrapped in bacon with french fries, corn and bearnaise sauce. MmmmMMmmmMMM!

But here is the thing... I don't know how to cook this.
So.. Google is you friend, right?

It started like this..

and the end result is this:

Can I cook, or can I cook?

And ofcourse.. Afterwards... I looked like this:

So much and nothing at all.

You know that feeling.. When it feels that you have a thousand things to do? But when you try to pin down what is is, you can't remember one.singel.thing to do?

I'm having that feeling right now, but in a somewhat different way. I really have a thousand things to do.
Get a new hose to my biketire, get myself a runningbelt, buy a new bikini for my vacation, get a tan before my vacation etc etc. So much to do, and not enough time. *sigh*

I want a slave. You know. A person I just can give money, a list and send him away on shopping. "Do this, do that". Pretty please?

It has been a while since last. I bet no one is wondering on how things have been. :P
My hair is longer. I have to dye it again. It tickles me on my shoulder now. Strange feeling.

I said "hello" to my stomach muscles today. I have a twopack. Haha. It is progress. My goal was not even a twopack, so I'm genuin happy here.
My next measuring is the 6th of May. We'll see, we'll see. Im exited. Are you? :P

Ok, I can't hold it in anymore. I've tried. But right now, I'm dead tired, exhausted and most of all; I'm sick and tired.

ABB. You are weak. You are a mouse. A frighten mouse. You can't call yourself brave. If you were brave, you wouldn't have wanted or waited for someone else to pull the trigger on you. If you were brave, you would have pulled the god damn trigger yourself. You are nothing. I'm not afraid of you anymore. These last few days, the image you built up. It has fallen... And it burned. Now.. It is ash. I now see you as the insecure little dirtbag you are. The lies, the faces. It has all revealed to us how you feel. And you are afraid. And you know what? I feed on that fear. I do not know exactly WHAT you are afraid of. I just know that you are afraid, and that makes me smile. There is nothing more left of you. We will move on, and forget. In 20 years, we will remember the names of the people that lost their lives, but we will not remember YOUR name. Do you know what that means?

You lost.

Self Bragging.

This is a self bragging post. Soo, if you don't like people who brag about themselfes, move along.

At January the 3th 2012 I wrote this in my journal:
- Tummy: 101 cm
- Thigh: R, 62 L, 60
- But: 104 cm
- Overarm: R, 31 L, 30
- Underarm: R, 24 L, 26
- Chest: 101 cm.

Weight: 69 kg.


At April the 6th 2012 I wrote this:
- Tummy: 93 cm
- Thigh: R, 59 L, 57
- But: 103 cm
- Overarm: R, 30 L, 30
- Underarm: R, 26 L, 26
- Chest: Not measured.

Weigth: 67,1 kg

So... Overall..
Tummy: lost 8 cm
Thigh: lost R, 3 cm and L, 3 cm
But: lost 1 cm
Overarm: lost R, 1 cm and L, 0 cm
Underarm: gained 2 cm and lost 0 cm.
Weight: Lost 1,9 kg.


Yey me!

Gardening.

What is the point with gardens?

I mean... Sometimes, they look good. But do you know how much work there is behind that beautiful garden?

I was outside yesterday and was... what is the english word for it? *google translate* oh.. It was, was it.. Oh yeah.. I was outside and rake'd(?) in the garden. But this garden of mine has been neglected for many numbers of years, so it is soooo much work. And I don't know where to effin start!

The grass... Well. I'll give it a few years. To come back, that is. It is just moss... Like in the forrest, you know? Lack of sunshine..

The trees that was the sunshine blocker is gone, but it will be some time before the grass can grow again. And where it was trees, it is now bush.. No, not George Bush. But buuuuuuuush. Alot of it.
It is so effin tempting to get the chainsaw and just cut it all down.

Chainsaw... Not bad... Hmmm. This needs to have some consideration.
Anyhow.

The bush. Will be gone. In one way or another.

No.. Not George, I'd tell ya. The weedsbushes... *Curses hard in good ol' norwegian*

Mornings.

Morning came way to early this morning. I was up at 4:15. Ugh.
But yey. My last shift this week. Then it's weekend. And this weekend I'm home in Oslo. I hope that the weather Gods will listen to my prayer, and shine the sun over me this weekend. I have so much stuff I want to do, and it's easier to do them in sunlight. :P

Well. I have to get ready for work.
I know that the timesettings on my blog is a bit off. So the time now is 5:32 am. Just so you know.

Right in the middle.

Im right in the middle. I think.

I'm sitting in my sofa, thinking about my life, life itself, what the plan is to become, and what I have to do. I'm not happy here. Not now, not right now.

After my shift today, I was walking and I looked up. And there was Venus. And I thought; In the grand sceem... Do I matter? Do it matter that I suffer time to time? Do it matter that I'm happy? Is the universe sensing that? My feelings?

I don't want to live on this planet anymore. I wanna take all my stuff, hijack a space shuttle and move to... hm.. Mars is pretty inhabitable at the moment. Well... Not Tellus. That is the demand.

Ah, fuck it. Certain people can go f'themself. I'm out....

Edit: By the way. Check out the song Whiskey Lullaby by Brad Paisley and Alison Krauss. Beautiful song. Really. 

Realization.

I hate those.

I just realized that I have to buy a new suitcase for my holiday. It just not something you just buy, nowadays. You have to consider the size, the color, how many pockets, later use etc. It bugs me. I have trouble to decide on what kind of chips I want... And now I am supposed to pick a suitcase?? Yeah right!

Hmprf...

Summer is coming.

Yeah. I'm writing this in english. Weird.
But I checked the statistics on my site. And the shocker is that there is someone in the USA that is checking my site. Very much. And since I dont know if they read norwegian, I'm doing it a bit easier for them. And harder for me. I have trouble to express myself in english, cause.. Hello.. It is my second language, and I'm learning something new everyday. But so I thought... Maybe it isn't so dumb? You know, widen my horisonts and all that.

Ok. A short update since last:
Still working. And I have found out that I'm not a bad receptionist. I learn pretty fast, and I am actually serviceminded, so it isn't that hard. The problem, as I see it, is the long hours and how much I can work.
As people know I have Chronical Fatigue Syndrome. I was pretty sick by it, earlier. Now, however, I am getting there, to the place where I am almost sickfree. But that is the problem by this disease. You can get total recovery, or have the sickness lingering. I'm one of those who have it lingering.
And because I haven't worked in years, I do not know how much I'm able to work.. So. That is my next lifegoal.

Else in life, is it not much to say.
Only that I've decided to take up training. I've bought runningshoes, and found some tracks here in Oslo. I've discovered that Oslo is more than concrete. :) I also tested my muscle mass, and it's weakness, and found some trouble areas that I have to work on. The internett is full of exercises to help me, so I made a work out program for my mucles to work on. It's going to be hard, heavy and a lot of fun.

And... One more thing. Hold your horses. ;)
In May, Im going on vacation. To Kreta. Sun, heat and alot of water. Oooooooh yeah! Can't wait! :D

Oh, and.. I know I write about mostly nothing and anything, but if you read this, you or you guys from the USA, write a comment please. I'm kinda curious here. ;)

Vis hud, få gratis PR.

Ja, nå er det nesten så jeg tenker på å gjøre det samme. Slippe en musikkvideo, vise litt hud, kle av meg noen klær og BANG! Gratis PR.

Tone Damli Åberge lanserte sin musikkvideo til låten "Look back". Hvor hun viser kløft, mage, rygg og lår. Norske PR "eksperter" har fordømt dette valget, og kalt det dumt, billig og sjåvinstisk.

Da lurer jeg på.. Siden når var det dumt, billig og sjåvinistisk å vise fram en sunn kropp? Tone har ikke silikon. Ikke anoreksia. Ikke bulimi. Hun er en sunn dame som trener og spiser godt, ved siden av hverandre, i god harmoni. Sånn det skal være.

Er det sånn at med engang en kropp er sunn og naturlig, så blir folk forferdet? Blir dere sjalu over at hun er så heldig at hun kan holde kroppen fin ved trening? Og ikke med hundreogørten forskjellige plastiske operasjoner? Er det virkelig så ille fatt med resten av folket i Norge, at de blir sjalu ved å se en kropp som er trent, naturlig og sunn?

La meg også vurdere en annen ting:

Er kroppen til Tone så oppsiktsvekkende at det må bli skrevet om dag ut og dag inn i flere uker fremover? Ja, hun har en kropp. Get over it. Dette er en ikke-sak. Vi har virkelig andre mer graverende saker å bry det lille hodet vårt med. Så hvorfor gnåler dere om denne kroppen hele tiden? Debattene raser på både radio, tv og på nett. Jeg vil heller se en god debatt om hvorfor folk kjører som griser og dreper folk på veien våre. Jeg vil heller diskutere infrastrukturen her i landet, hvorfor veiene er så dårlige, hvorfor eldre råtner bort på eldrehjem, hvorfor skoleelever gruer seg til en dag på en falleferdig skole.

Kanskje hvis vi foretok en demonstrasjon i bare Evas og Adams drakt for bedre utbygging og bedre vedlikehold, hadde vi fått den oppstandelsen rundt dette som disse sakene faktisk fortjener?

Only time will tell.....