mandag 12. august 2013

Fremtid.

Fremtid. Jeg smaker på ordet. Frem. Tid. Fremover i tid. Hva er det med å tenke fremover i tid som er så viktig for oss mennesker? Hvorfor må vi alltid tenke fremover i tid?

Av gammel uvane, så tenker jeg alltid fremover i tid, jeg drømmer, fantaserer. For så i neste øyeblikk bli slått tilbake til virkeligheten, her jeg sitter. Med skyer, mørke som natten, hengende over hodet. Jeg tenker på min fremtid, og ser bare usikkerhet. Jeg vet ingenting. Om hvor jeg skal gå, hvor jeg skal ende.

Jeg føler meg så mislykka at jeg blir kvalm. Jeg blir kvalm over meg selv. Når jeg var yngre og tenkte frem til når jeg var 24, så var det ikke dette jeg så for meg. Her sitter jeg. I en sofa med prolaps i ryggen, en livsendrende diagnose hengende over hodet med liten eller ingen utsikt for 100% friskmeldelse, enda en avsluttet jobbkarriere bak meg og ulykkelig forelska. Hvis det er et punkt i livet, hvor man ville ha gitt opp, så er det her. Nå. Dette er et punkt som definerer en person.

For meg, så er det å gi opp ikke et alternativ. Men jeg klarer ikke å ta imot mer. Jeg vet ikke hvor jeg skal snu meg for å be om hjelp, for å få hjelp. Så jeg sitter her, alene.. Og tenker. Tenker over alt jeg gjorde feil, hva jeg kunne ha gjort for å forhindre for å ha havnet her. Drømmer.. Fantaserer...