tirsdag 29. april 2014

Idag.

Idag er jeg bare psykisk sliten.

Skal ikke utlevere så veldig mye, siden dette er snakk om en annen person. Men jeg har en morfar. Han har fått diagnose Alzheimers/Demens. Og idag har vært litt av en dag. En av de dagene. Hvor jeg sitter å ser litt med gru på hvordan det kommer til å bli fremover.

Folk snakker om at det kommer en eldrebølge. Og at ansvaret kommer til å falle mer over på pårørende. Kan jeg få en stemme i dette også, eller? Jeg er pårørende til en eldre person allerede, og tro meg, dette er ikke noe videre kult. Får jeg mer ansvar nå, kan jeg likesågodt bare sende inn søknad til hjemmepleien/hjemmesykepleien for å bli fast ansatt på heltid for min eldre person, for det er den veien det går.

Ja, han har hjemmepleie og hjemmesykepleie innom flere ganger ukentlig. Men alt det andre havner på meg, og min mor(som bor nesten to timers reisevei unna). Dermed meg. Legetimer, pleietimer, trim, handleturer.

De siste ukene har vært en påkjenning. Jeg merker det godt. Jeg er frustrert, jeg blir oppgitt, jeg blir sinna. Fordi han glemmer så mye. Og fordi jeg blir sinna på han, så blir jeg sinna på meg selv, fordi jeg vet så godt at det ikke er hans skyld.

Hadde dette bare ikke vært et familiært forhold, hvor jeg har sett sykdommen komme gradvis, og sett personen bli borte for den mer glemsomme personen, så hadde det ikke vært så store greia. Men jeg ser at han mister mer og mer av seg selv. Og jeg mister noe sammen med han.

Herregud. Om jeg er sliten? Utmattelsen er så total at jeg kjenner tårene renner idag. Akkurat idag, så er begeret fullt. Jeg trenger lading. Jeg trenger så sårt lading.

søndag 27. april 2014

Tre år.

Igår var det tre år siden.

Tre år.

Føles ut som en evighet, men jeg husker det som om det var igår. Det gjør like vondt som om det skjedde igår. Og jeg blir like irrasjonell og dårlig på å forholde meg til det, som om det skjedde igår.

Jeg gråt. Litt. For syns skyld. De ekte tårene gjemte jeg unna. Men når jeg først fikk tid alene til å la de komme, så kom de aldri. Og jeg lurer på om det er noe galt med meg, at det er derfor de ikke kommer. Kan jeg ikke sørge, eller hva er greia? Men jeg merker jo det på årsdagene at jeg sørger. Om enn på min egen måte. Jeg drømmer om henne, jeg kan føle henne og jeg klarer nesten ikke å forholde meg til den virkelige verden, jeg tenker så mye på henne at jeg nesten kan mane frem et holografisk bilde.

Det har gått tre år, og de store tårene har ikke kommet. Jeg vet jeg kan gråte. Men de store tårene, de hikstende hulkene, den tilstanden hvor hele kroppen går inn i fosterstilling og bare rister, de har ikke kommet.

Det er dager. Dager som igår, idag hvor jeg tenker at jeg aldri igjen burde smile, ha det gøy eller godt. Være lykkelig. Fordi jeg skal egentlig sørge. At de døde sitter å ser på meg og sier "hjerteløse menneske, idag skal du ha det vondt." Men jeg har vondt. Jeg bare viser det ikke. Jeg går med en fysisk og sterkt tilstedeværende kvalme. Og den blir sterkere hver gang jeg smiler. Eller ler.

Jeg føler.... skyld. Jeg burde ha innsett det. Innsett noe. Da kunne hun kanskje ha vært her idag. Hvorfor lot jeg det bare skure? Jeg ville ha gitt mye for å ha sett henne en siste gang. Si at jeg elsker henne. Mye. Og at savnet er så stort enkelte dager at jeg bare må sette meg ned og kjenne det overkjøre alt annet i kroppen. At det var urettferdig. At det ikke skulle skjedd på denne måten. At verden suger hardt, den er kjip og burde fått juling for å gjøre det på denne måten.

Tre år har gått, farmor. En evighet i andres liv, et øyeblikk i mitt. Kan du ikke bare være så snill og hjemsøke meg? Bare en gang? Jeg savner deg så mye. Smerten av savnet er uutholdelig.

onsdag 23. april 2014

En gang Google+, alltid Google+.

Jeg vet jeg skriver fra en google mail konto nå, og kanskje kaster stein i glasshus, men det blåser jeg egentlig veldig greit i.

Jeg opprettet denne mailen for å bruke den på mobilen. Sagt, så gjort. Så kom Google+, og bæm. Plutselig hadde jeg konto der også, fordi gmail. Kontoen ble opprettet, og bare lå der til jeg fant ut at jeg hadde en konto på et nettsted jeg ikke hadde klikket "Accept" på å bli medlem av.

Prøver å skjønne meg på dette nettstedet, skjønner det, kjeder meg, deaktiverer kontoen.

Spol et par år fremover.

Jeg sitter på youtube, prøver å finne et klipp jeg la til favoritter for lenge siden. Finner det ikke. Hvorfor? Fordi Google+ nå har fusjonert med youtube. Og bæm. Nå er profilen endret på youtube til Google+ konto. Jeg brukte en evighet på å få tilbake den "gamle" youtube kontoen min, og satt egentlig å forbannet Google og alle deres medarbeidere og alle som var med i denne dritten av en fusjon. Ikke minst, vedkommende som fant ut at dette var kult. Fuck you.

Etter mye om og men fant jeg tilbake til min gamle konto, og fikk aktivert denne på youtube igjen. Men det endret ikke det faktumet at hver gang jeg gikk inn på tuba, så var jeg BÆM inne på Googlemøkkapluss kontoen igjen.

Så et valg ble tatt. Googleplussfaenskapet skulle bort. Jeg skulle slette meg fra Google+. Som sagt, så gjort. Trodde jeg. Jeg mistet tilgangen til mailen min. Og bloggen. Og enkelte ting på telefonen som egentlig ikke skulle være koblet opp til Google+ en gang. Er det rart jeg ser hvor langt Google faktisk har klart å strekke seg på relativt kort tid? Er det rart jeg begynner å bli møkkalei?

Ikveld skulle jeg inn på tuben igjen, sjekke på videoene mine. BÆM. Rett inn på Google+ konto. Som jeg sletta. For flere måneder siden. Siden når kan Google reaktivere kontoer som er blitt deaktivert? Siden når kan de HENTE frem en SLETTET konto?

Gud skal vite at dere har gjort mye bra, Google. Men akkurat det her kan dere ta en jævlig svær bit av, svelge unna og drite rett ut igjen.

søndag 13. april 2014

Mer forskning, flere svar.

Jo mer det forskes på et felt, jo flere svar vil man etterhvert få. Dette vet de fleste mennesker.

1970-tallet var en liten epoke for verden. Discoen, hippier. For andre, så var det en vitenskapelig epoke. På 70-tallet, så ble Myalgisk Encefalopati/Kronisk Utmattelsessyndrom lagt inn på listen over nevrologiske sykdommer. Allerede da, hadde de en formening, disse verdenstoppene i WHO.

De siste 10-12 årene så har det vært en oppblomstring av mennesker som sier at de har M.E.  Andre sier at de har Kronisk Utmattelsessyndrom. Jeg husker fremdeles at jeg leste oppslaget i VG om den jevnaldrende jenta som lå i sofaen. Eller i senga. Hadde smerter. Ikke orket. Ikke hadde energi.

"Bare bit tennene sammen, dette klarer du."
"Pft, ta deg sammen."
"Tror ikke på deg..."
"Hm.... Tror du er lat, jeg."
"Neh. Du er skulkesjuk du."

Dette er setninger mennesker med syndromet/M.E. hører støtt og stadig. Jeg har hørt alle sammen jeg, også. Jeg har hørt enda verre setninger også. Ting som "du er psykisk sjuk" har gått igjen mange ganger. Også dette at jeg "viller meg selv syk."
Det er liksom så enkelt. Er bare å kaste meg ut av senga, blåse i smertene i leddene og musklene, kjøre på og drite i hva kroppen forteller, så ordner alt seg.
Feil.

Siden 70-årene har disse to ligget på listen over nevrologiske sykdommer. Ikke psykiske. Og med den siste tids forskning, så blir dette mer og mer rett. I mitt tilfelle, så slår dette hardt ut på nervesystemet, og tildels hjernen. Først fikk vi en noe redusert gladmelding fra to leger i Bergen. Forskningen på hva Rituximab gjør med kroppen er nå godt igang. Ikke bare tar den altså kreft, den tok også å drepte hva enn det var som forårsaket M.E. Igjen, dette peker veien mot at det ikke er snakk om en psykisk sykdom.

Den 7. april i år ble en artikkel publisert på About.com. Link her. 
Kort fortalt, så forteller denne artikkelen om funn i forskning på M.E./CFS(chronical fatigue syndrom) at PET skans viste inflammasjon(betennelse) i flere deler av hjernen. Flere av symptomene linket opp til M.E./CFS kan forklares av disse betennelsene i forskjellige deler av hjernen. I flere år, har forskere hatt mistanke om at nevroinflammasjon har opptredd/oppstått hos mennesker med M.E./CFS. Inntil nå, så har det vært mistanker. I denne lille studien, så har de oppdaget at de kan ha rett.

Mer forskning. Mer svar.

Jeg håper at vi snart kan gå i møte en tid hvor det å si høyt til verden at man har M.E. ikke blir møtt med skeptiske blikk, drøye setninger og fordømmelse.

M.E. er virkelig. Det sitter ikke psykisk i hodet mitt. Det sitter fysisk.

Fuck that, you fucking fucktard. Science.

lørdag 5. april 2014

Pollen - trærne's hevn.

Det sies at de fleste vokser av seg pollenallergien med alderen.
Da må jeg være veldig spesiell. Jeg blir bare mer og mer allergisk, jo eldre jeg blir. Det er ikke uten grunn jeg sitter her å tenker på å svi av alt som ligner på et tre i en mils omkrets.

Jeg klør, på de steder som kan ta imot pollen, ansiktet, armene, hendene, brystkassa, halsen, og jeg blir mental for det klør og klør og klør. Også legger du til såre øyne og irritert nese, så har du det meste. Akkurat nå, for en stund siden, så måtte jeg hente et kjøleelement fra fryseren for å få kjølt ned huden på venstrearmen, fordi jeg har klødd så mye at den har blitt glohet.

Jeg er ikke lagd for å måtte sitte inne, ikke nå, ikke i det været som er nå, jeg liker å sitte på verandaen, selv om jeg ikke røyker lenger(46 dager and couting!!).

Bah, en ting vet jeg, og det er at legen blir ringt på mandag, time bestilt for eventuell undersøkelse og medisiner mot dette her, for dette gjør meg gæærn, rød, ukonsentrert, innestengt, irritert og søvnløs.

Pst......... Om dere hører om en del busk, trær og skogbranner i området mitt til uka. Ikke sladre på meg.