Tre år.

Igår var det tre år siden.

Tre år.

Føles ut som en evighet, men jeg husker det som om det var igår. Det gjør like vondt som om det skjedde igår. Og jeg blir like irrasjonell og dårlig på å forholde meg til det, som om det skjedde igår.

Jeg gråt. Litt. For syns skyld. De ekte tårene gjemte jeg unna. Men når jeg først fikk tid alene til å la de komme, så kom de aldri. Og jeg lurer på om det er noe galt med meg, at det er derfor de ikke kommer. Kan jeg ikke sørge, eller hva er greia? Men jeg merker jo det på årsdagene at jeg sørger. Om enn på min egen måte. Jeg drømmer om henne, jeg kan føle henne og jeg klarer nesten ikke å forholde meg til den virkelige verden, jeg tenker så mye på henne at jeg nesten kan mane frem et holografisk bilde.

Det har gått tre år, og de store tårene har ikke kommet. Jeg vet jeg kan gråte. Men de store tårene, de hikstende hulkene, den tilstanden hvor hele kroppen går inn i fosterstilling og bare rister, de har ikke kommet.

Det er dager. Dager som igår, idag hvor jeg tenker at jeg aldri igjen burde smile, ha det gøy eller godt. Være lykkelig. Fordi jeg skal egentlig sørge. At de døde sitter å ser på meg og sier "hjerteløse menneske, idag skal du ha det vondt." Men jeg har vondt. Jeg bare viser det ikke. Jeg går med en fysisk og sterkt tilstedeværende kvalme. Og den blir sterkere hver gang jeg smiler. Eller ler.

Jeg føler.... skyld. Jeg burde ha innsett det. Innsett noe. Da kunne hun kanskje ha vært her idag. Hvorfor lot jeg det bare skure? Jeg ville ha gitt mye for å ha sett henne en siste gang. Si at jeg elsker henne. Mye. Og at savnet er så stort enkelte dager at jeg bare må sette meg ned og kjenne det overkjøre alt annet i kroppen. At det var urettferdig. At det ikke skulle skjedd på denne måten. At verden suger hardt, den er kjip og burde fått juling for å gjøre det på denne måten.

Tre år har gått, farmor. En evighet i andres liv, et øyeblikk i mitt. Kan du ikke bare være så snill og hjemsøke meg? Bare en gang? Jeg savner deg så mye. Smerten av savnet er uutholdelig.