tirsdag 29. april 2014

Idag.

Idag er jeg bare psykisk sliten.

Skal ikke utlevere så veldig mye, siden dette er snakk om en annen person. Men jeg har en morfar. Han har fått diagnose Alzheimers/Demens. Og idag har vært litt av en dag. En av de dagene. Hvor jeg sitter å ser litt med gru på hvordan det kommer til å bli fremover.

Folk snakker om at det kommer en eldrebølge. Og at ansvaret kommer til å falle mer over på pårørende. Kan jeg få en stemme i dette også, eller? Jeg er pårørende til en eldre person allerede, og tro meg, dette er ikke noe videre kult. Får jeg mer ansvar nå, kan jeg likesågodt bare sende inn søknad til hjemmepleien/hjemmesykepleien for å bli fast ansatt på heltid for min eldre person, for det er den veien det går.

Ja, han har hjemmepleie og hjemmesykepleie innom flere ganger ukentlig. Men alt det andre havner på meg, og min mor(som bor nesten to timers reisevei unna). Dermed meg. Legetimer, pleietimer, trim, handleturer.

De siste ukene har vært en påkjenning. Jeg merker det godt. Jeg er frustrert, jeg blir oppgitt, jeg blir sinna. Fordi han glemmer så mye. Og fordi jeg blir sinna på han, så blir jeg sinna på meg selv, fordi jeg vet så godt at det ikke er hans skyld.

Hadde dette bare ikke vært et familiært forhold, hvor jeg har sett sykdommen komme gradvis, og sett personen bli borte for den mer glemsomme personen, så hadde det ikke vært så store greia. Men jeg ser at han mister mer og mer av seg selv. Og jeg mister noe sammen med han.

Herregud. Om jeg er sliten? Utmattelsen er så total at jeg kjenner tårene renner idag. Akkurat idag, så er begeret fullt. Jeg trenger lading. Jeg trenger så sårt lading.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Du er velkommen til å kommentere innleggene, husk på at det du skriver skal du stå ansvarlig for. Trusler, hets, trakassering og annet står jeg helt fritt til å slette/ikke publisere og ta videre med politiet.