søndag 27. november 2011

Nattvakt all together.


26-27. november. Nattskift.
Nå er klokken 02.48. Jeg og Martin sitter og ser på enda en episode av HB. Begynner å bli en vane at vi ser to episoder av det, også finner på andre ting etter hvert. Er ingen av oss som orker å sitte stille så lenge av gangen.

Dette er natt nummer 4 av 5. Kan ikke si at jeg merker så mye av slitet enda, men selvsagt. Natta er stille og rolig, og vi sitter egentlig og samler støv. :D

Jeg kommer nok til å merke det når jeg skal snu igjen.

Tirsdag sov jeg leeeeeenge og mye, for å få snudd rytmen til natt. Den første natta var TUNG! Men natt nummer to var den som var mest spennende, så absolutt. Tidligere den dagen hadde jeg vært hos legen og fått reseptbelagt hostesaft. Cosylan. Med trekant. Så den inneholder morfin. Jeg tok selvsagt anbefalte dose som legen min foreskrev. 15 ml. Hehe.. Dumt valg. Også rett før jobb. Jeg kom i den rusen, var overlykkelig, smilte og lo masse. Også kom nedturen. Så ja.. Den natta var spennende. At jeg klarte å holde meg våken så lenge er et under, og det er også et mirakel at jeg faktisk kom meg hjem den morgenen.

Problemet med å jobbe nattvakt, sånn jeg ser det, er at du mister totalt oversikt på hvilken dag det er. Samtidig som det sosiale livet ditt detter i ruiner. Du sover eller er på jobb når alle andre har fri, og de jobber når du har fri. Fine greier.

Martin er en utrolig sjef. Virkelig. Han passer utrolig godt på meg, når jeg er på jobb. Akkurat nå hadde han en konflikt med seg selv.. "Signe begynner å bli litt trøtt, men jeg tør ikke å sende henne hjem på denne tiden av døgnet, og ikke i Oslo. Vi sender henne ut en liten tur, ut i den kalde lufta sånn at hun får i seg litt frisk luft." Ikke dårlig det altså.

Og jeg er enig med han. Jeg vil ikke gå hjem nå. Ikke på denne tiden av døgnet. Ikke i Oslo. Men selvsagt.. Jeg vil heller ikke gå hjem, for skiftet mitt er ikke ferdig før 0700. Og jeg er en person som blir ut skiftet sitt.

Boyaka.. Det var jo virkelig en fin opplevelse å få mens man er ute og røyker. Jeg står der på hjørnet, røyker alene og plutselig kommer det en julebordsgjest gående. Tydelig full. Vinker til meg, jeg vinker selvsagt tilbake. Også prater vi litt, men plutselig sier han «Vil du å kline?». Jeg måtte faktisk spørre han hva han sa, for jeg trodde ikke mine egne ører, med engang. Men joda, han gjentok spørsmålet og jeg tenkte med meg selv.. WHA? Jaja.. Og svarte at nei, det ville jeg ikke. Og etter dette ble dette møtet en merkelig affære. Jeg gikk rett inn i forsvarsposisjonen min. Armene klare, bena godt fra hverandre og rak i ryggen. Og jeg fulgte hans hver eneste bevegelse. Dette la jo han selvsagt merke til, og spurte meg om jeg var en hard person. Til dette så svarte jeg ja. Jeg kan være en hard person, og i dette spesielle tilfelle, ville jeg også lyse igjennom det at jeg kan være hard for å skremme han. Og det virket nok, for etter det så roet han seg litt, men han kom allikevel med mange rare utsagn og rare spørsmål. Tilslutt så ønsket jeg han en fin kveld/natt videre og gikk. Men jeg hørte at han kom etter, og jeg kom til å tenke på at inngangsdøra til hotellet.. Den lukker seg sakte. Så med en gang jeg kom inn dørstokken, ropte jeg på Martin. Sånn i tilfelle han faktisk fulgte etter, i håp om at jeg var alene på jobb eller noe. Takk og lov for at Martin var der da. Døra gikk igjen, jeg låste den og gikk opp og fortalte Martin hva som nettopp hadde skjedd, og vi ble enige om at når den ene er ute og røyker, skal den andre holde et mye bedre øye til den som er ute, og den som er ute skal stille seg ordentlig til sånn at man kan se hverandre.

Nå har vi sett ferdig enda en episode, og bestemte oss for å slenge på en til. HB er ganske så underholdende, og vi er begge fan av den serien.

Når det er natt på et hotell, og spesielt dette hotellet, skjer det ikke mye. Vi har ikke så mange gjester iogmed at bookingsystemet ikke er oppe enda, og ikke alle rom er ferdigstilte. Så vi sitter somregel og prater, blir kjent, ler masse(spesielt av den natten jeg fikk sendt Martin opp på et rom for å sove, fordi han spurte meg om jeg ville låne min egen PC lader…), leser aviser, leser bøker og generelt bare slår i hjel tid. 

Jeg kan ikke si med ord hvor takknemlig jeg er for denne sjansen. De menneskene jeg jobber med på dette hotellet, er en unik gjeng med mennesker som alle har store hjerter og virkelig bryr seg om menneskene de er satt til å jobbe med. Og akkurat nå tenker jeg på de ansatte, avdelingslederne. Jeg hørte en si at dette var hans drømmejobb. Og at hotelldirektøren er drømmesjefen. Bare det sier noe om hva denne muligheten betyr for de ansatte. Og det igjen, sier noe om hvor mye det betyr for oss deltagere å få være med på dette. 

Det er utrolig å sitte i lobbyen her nå, og tenke tilbake til før sommerferien. Da sto jeg i samme lobby, men det lignet ikke en lobby. Det var en byggeplass som så vidt hadde kommet på plass. Veggen jeg glaner på nå, har ikke ordene «Wake up» stående der lenger, men én utstillingsmonter med diverse håndlagde saker fra ITAS som er til salgs. Det har tatt tre år fra dette hotellet bare var en tanke i en manns hodet, til det er åpnet. Det er utrolig. Hva de har klart å gjøre på 3 år, altså..

Dere vil ikke tro hva som skjedde nå nettopp. Aleksander, en kamerat av meg som jobber i Securitas, dukket plutselig opp på døra her. Verden er søren meg liten! Så vi kommer jo til å sees litt imorra natt, men allikevel. Det var utrolig moro å se han igjen!

Natta er ikke over, men nå poster jeg ut det jeg har skrevet hittil ikveld. Problemet her nå er at vi fremdeles ikke har nett, så jeg sitter i Word og skriver ned dette her. Men nå bestemte jeg meg for å bruke telefonen min som hotspot så jeg får lagt ut det jeg har. 

Jeg skal garantert skrive om natten imorgen, det er jo siste natten i denne økten. Neste uke ser mye roligere ut. Da har jeg tre fire timers skift, bare. På dagen. Og nok av fri. Men uka deretter igjen kommer nok til å se litt anderledes ut, jeg orker ikke å bare jobbe tre dager i slengen. Nå er jeg på min fjerde dag/natt og trives faktisk ganske så bra med det. Men jeg kan ikke si noe om formen min eller noe. Det eneste jeg egentlig gjør er å jobbe og sove. Middag, sier du? Ikke hatt middag siden mandag jeg.. Heh. Slitsomt i lengden. Det store spørsmålet nå er om jeg faktisk klarer å jobbe 9 timers skift på dagen og fremdeles komme hjem å ha nok energi til å gjøre noe sosialt etter jobb. 
En ting er positivt med dette opplegget jeg har kjørt denne uka. Nesten ingen oppvask. Og siden det eneste jeg gjør hjemme er å sove og stå opp, spise frokost og stelle meg, så blir det ikke rotete heller. Hehe. Noen positive ting er det, faktisk. Men som Martin har sagt til meg flere ganger... Å jobbe nattvakt i lange perioder sliter deg ned. 

Men.. Peace out, people!

tirsdag 22. november 2011

Et lite sosialt eksperiment.

Ja, nå har jeg altså startet i ny jobb, og den første uka ser sånn ut:
Onsdag - vakt fra 22.00 til 07.00
Torsdag - vakt fra 22.00 til 07.00
Fredag - vakt fra 22.00 til 07.00
Lørdag - vakt fra 22.00 til 07.00(alene)
Søndag - vakt fra 22.00 til 07.00(alene)

Så nå sitter jeg her på kvelden og drikker kaffe for å holde meg gående utover natta. Døgnrytmen skal snus, sånn at jeg klarer å være våken under vakt imorra natt. Herlisch! Det blir en spennende uke, det skal jeg ikke nekte for. Og mye dødtid. Har fått beskjed om å ta med meg pcen imorra, sånn at man kan sitte med den som underholdning. Kanskje jeg skal ta meg med noen bøker også, kan godt pløye igjennom en bok på en vakt, tenker jeg.

Utover uka skal jeg skrive litt om hvordan dette er, det kan jeg også gjøre når jeg er på vakt, så da har jeg ihvertfall funnet noe jeg kan gjøre. :P

Nattvakter er forstyrrende for vanlige mennesker, derfor vil jeg skrive litt om hvordan det går for meg, som også har en kronisk sykdom som ødelegger søvnmønsteret, energitanken og generelt hele systemet i kroppen. Men må si jeg gleder meg til å slippe rushtrafikken i Oslo, være pumpa og klar klokka 9-10 om kvelden, og dautrøtt når jeg drar hjem klokka 7 om morran.

Jeg hopper rett ut i dette med åpent sinn, og jeg hopper rett ut i noen av de tyngste vaktene for å finne ut av hva jeg kan klare, og hva kroppen min takler. Samtidig så skal jeg være alene på vakt i helga, men selvsagt. Den ene sjefen min er tilstedet på hotellet, men i sivil. Så jeg skal og kan ta av meg alle forespørsler, men er det noe jeg lurer på så må jeg ta han tilsides. DET kan bli interessant.

Vita apoteket har blitt veldig glad i meg. De siste ukene har jeg vel lagt igjen godt over 1000 spenn på sminke og sånt der. Nå sitter jeg med manikyr neglelakk, tre forskjellige øyepudder bokser, en foundation, en kroppskrem, en øyefoundation(for mørke ringer) og parfyme som ikke er for sterk. Makan.. Føler meg som den dølledukka, men det skal sies at det ikke synes at jeg har på meg så mye sminke når jeg er ute, men JEG ser det veldig godt. Fra jeg står foran speilet usminka og til jeg er ferdig. Komplett annerledes resultat. Når jeg våkner er huden blek og smågusten, når jeg er ferdig ser jeg våken , fresh og naturlig ut. :P Merkelig at jeg kan gjøre alt det der med sminke, men det blir en lifesaver denne vinteren. Samtidig så må jeg legge vekk noen 20 kroninger her og der, for sol skal jeg ta denne vinteren, så jeg slipper å få spørsmål om jeg er syk. Jeg er ikke en gingerkid, men har huden som en gingerkid. Hvit, fregnete og gusten. Spesielt på vinteren. Så nå skal både selvbruning og solarium tas i bruk for et friskt utseendet. Alt for jobben, er det noen som sier...

Neglene på henda er klippet ned, filt ned og lakkert. Manikyr heter det visst. Så nå ser det ut som om jeg har de falskneglene du får kjøpt på butikken, bare at de er mine. Neglene mine er jeg faktisk ganske så stolte over. De er fine, med hvite kant øverst(noen kvinner sliter jo med det, har jeg hørt...) og sterke som søren. Er sjeldent jeg knekker en negl. :P Men så holder jeg dem på en akseptabel lengde, som er passe kort nok til at de ikke knekker ved krasj.

Og når jeg tenker over alle de ting jeg har gjort, kjøpt inn og bruker, så må jeg vel nesten si det at denne jobben har gjort at jeg måtte tenke på utseendet. De som kjenner meg, vet at jeg mer enn gjerne går ut av døra med gårsdagens sminke, uflidde negler og bustehår som ikke har blitt børstet. Det holder ikke lenger. Jeg skal se presentabel ut og fin. Og det er kanskje ikke så dumt å videreføre det heller. Er vel sjeldent folk liker mennesker som ser litt småshabby ut. :P

Så alt i alt: Jobb er bra, og jobb får deg til å tenke på hvordan du fremstår for andre mennesker, selv om du egentlig bryr deg filla. :P

Ja, folkens. Ønsk meg lykke til imorra. :)

fredag 18. november 2011

Nå må folk snart ta i bruk det organet som kalles hjerne.

Dette innlegget er inspirert av denne artikkelen hos nrk.no

Jasså ja, dere tror virkelig at dere er tøffe når dere stenger inn en ambulanse?
Jeg venter på den dagen hvor det er dere som ligger som pasient i ambulansen jeg, og en irritert bilist stenger dere inne.

Hva tenker dere egentlig med når dere parkerer bilen foran en ambulanse? Hva går gjennom de knøttsmå hodene deres? Ingenting? Tenkte meg det.

Begynn å bruk det organet dere er så heldige å ha fått, er dere snille. En dag kommer dere til å stenge inne feil person. Og da kan dere regne med bråk. Jadda, dere er sikkert tøffe i øyeblikket, men jeg tenker det at dere kommer til å pisse i buksa av skrekk enten når politiet kommer, eller når en ambulansearbeider faktisk klikker på dere. Og da snakker jeg ikke om verbal klikk, nei her snakker jeg om den type klikk som får tenner til å fly og folk til å løpe.

Tenk dere om neste gang... Neste gang kan det være deg!

mandag 14. november 2011

Oslo folk må ta seg sammen!

Idag så hadde jeg et snare strev med å reise kollektivt i Oslo.
En eller annen bro mellom Majorstua og Blindern raste helt eller delvis ut, og skapte dermed store forsinkelser i banetrafikken. Dette merket man godt, når man fikk høre at all trafikk vestover måtte stå og vente på klarsignal for å kjøre til perrong.

Det som slår meg, er at Oslofolket er en saueflokk. Og idag så feilet Ruter sine ansatte med å gjete flokken. Informasjon trenger vi ikke å snakke om, siden det var mangelfullt. Når jeg kom gående til perrongen på Jernbanetorget, sto alle og så ut som om himmelen hadde falt ned. Informasjonen på skjermen dikterte at det var problemer mellom Majorstua og Blindern, at de og de linjene var preget av forsinkelser, de og de linjene sto, og de og de linjene gikk som vanlig. Det var det eneste som surret og gikk.

Da tenkte jeg litt med meg selv. Har de satt opp noen erstatning for banen? Går det buss for bane? Eventuelt hvor?

Jeg pirket forsiktig borti en person og stilte spørsmålet: Har du hørt noen melding om det går buss for bane?

Da fikk jeg et fårete og forvirret blikk tilbake, med et "naaaah?". Jeg gjentok spørsmålet, sakte og forsiktig, som om jeg snakket til et barn. Da fikk jeg til svar "Nei, har ikke hørt noen melding om det." Også begynte det å rable for persone jeg pratet med. Han skulle rekke en time et eller annet sted(husker ærlig talt ikke....) og pga dette så ville han ikke rekke den og det var verdens undergang etc. Dette pågikk en stund, hvorpå jeg nevnte det at han kan stikke på Infopunktet til Ruter som ligger opp trappen og bort i gangen. Der kunne han få informasjon om han kunne ta en buss eller lignende. "Infopunkt? Hva er det?" (Og her må jeg bare innrømme at jeg himlet med øya). Da spurte jeg vedkommende om hvor han kom fra. Og jeg fikk vite at han hadde gått den "kunstpassasjen" og kommet ned gangen og ned trappen til perrongen. Da forklarte jeg han at infopunktet hadde han bare gått rett forbi. Det ligger jo på venstre side når du kommer gående gjennom den "kunstpassasjen"(som han kalte det...). "Å, ligger det et infopunkt der?". No silly, jeg bare tuller med deg, lissom! Ja, det ligger et infopunkt der. Jeg ba han om å gå og sjekke. Deretter meldte det seg en annen herremann for meg, som lurte på om jeg visste noe om det gikk bane for buss. Jeg henviste, igjen, til infopunktet. Og fikk, igjen, til svar: "huh....? Infopunktet?" Og forklarte, igjen, hvor det ligger. Dette skjedde et par ganger... Mennesker kom bort til meg, fordi de hadde sett at jeg hyttet og pekte og forklarte. Dermed trodde de sikkert at jeg var en informasjonsperson utsendt av Ruter, eller noe. Det skal sies at jeg på dette tidspunkt, bare ville komme meg hjem og slå meg ned i sofaen min. Jeg var sliten, trøtt og utslitt. Og når sånne sauefolk kommer til meg med, for meg, horrible spørsmål som de EGENTLIG skal vite svaret på selv, bare de tenker etter, så blir jeg lettere frustrert og noe forbannet.

Hva er det med Oslofolket, og det å ikke følge med på omgivelsene rundt seg? Jeg har lest meg til denne informasjonen, som at det faktisk går ann å ta taxi de gangene banen streiker. Man sender så, eller møter opp på Trafikanten på Jernbanetorget, med kvitteringen for drosjeturen, skribler litt på et skjema, setter opp et kontonummer og vips... Så har du beløpet på kontoen et par dager senere.

Og nå spør sikkert Oslofolket seg; Hvor har hun lest dette? Jeg har ikke sett noen plakater med den informasjonen.

Kjære Oslofolk.
ALT står ikke skrevet på plakater. Det finnes noe som heter informasjonsbrosjyrer. Disse finner du på, nettopp, Trafikanten, Informasjonspunktene, inne på tbanen, på bussene og på trikkene. Denne informasjonsbrosjyren inneholder rettigheter DU har som reisende. Og rettigheter du IKKE har. Og en rettighet heter "dekning av reise når kollektiv streiker"(fritt husket..).

Dette er en liten irettesettelse til Oslofolket der ute. Begynn å legg merke til hvor du går og hva du går forbi. Og les ALLTID informasjonsbrosjyrene om det tilbudet du bruker.

Også har vi Ruter da.
Hvorfor sitter dere pal på kontor og bak disker, når dere utmerket vet at folk er sauer? De trenger å gjetes. Men ikke fra en pult. Når banen streiker, sånn som idag, må dere få ræva deres opp fra stolen og komme dere ut til folket. Folket kommer IKKE til dere. Ref idag. JEG måtte sende et titalls personer deres vei. De ante IKKE at Infopunktet eksisterte! Det nytter ikke å sitte bak en pult og bare se på kaoset. Det er deres jobb å komme dere ut til folket og innformere oss om hva som skjer, om det er erstatning for banen og eventuelt når trafikken kan ventes å gå igjen. Begynn å ta i bruk servicedelen av yrket deres, VÆR SÅ SNILL!

Neste gang jeg blir stående på en perrong og gjøre jobben deres, så tar jeg tiden og sender en regning på lønn. For deres jobb. Capische?

onsdag 2. november 2011

Iskaldt..

Jeg sitrer etter å skrive, men vet ikke hvordan jeg skal ordlegge meg. Jeg kommer på en remse med mange, lange og stygge ord som jeg kan skrive ned, men det hjelper ikke.

Jeg føler på mange følelser nå om dagen. Avsky, hat, sinne og, ikke minst, håpløshet. Jeg er redd for å gå ute når det er mørkt. Jeg tenker konstant på hvem som passerer meg, hvem som går bak meg, om jeg burde "bøffe" meg opp for å se større ut enn det jeg er.

Disse "mannfolka" som går rundt å voldtar kvinner nå om dagen er en gjeng med patetiske rotter! Hører dere? Vi tror faen ikke at dere er tøffe. Dere er noen forbanna patetiske, ryggmargsløse kryp. Aller helst burde dere bli stilt opp etter en vegg og likvidert en etter en. En annen tanke er det samme scenarioet, bare at denne gangen så fjerner vi det som dere ødelegger liv med. Med en skje! Så kan dere få gå rundt med det hullet dere ender opp med der organet en gang var, for resten av livet.

Dette her river i meg. Hver eneste gang jeg surfer meg inn på en nyhetsside på nett, så sitter jeg og håper. At jeg kan lese om folk som har blitt tatt for de seneste voldtektene, at det nå er over. At det ikke kommer flere.

NOEN må vite NOE om alt dette. Noen må ha skrytt av et eller annet som du kan sette i kontekst med det som har skjedd. Hvis DU hører at kompisen din skryter av en voldtekt, spenn den jævelen opp mot veggen og ring politiet. Hvis du faller for fristelsen til å banke løs, BANK LØS! Og skyld på at det ble basketak....

Hvor ble det av Oslove? De menneskene jeg møter på gaten nå... Jeg skyller ikke Oslove over på dem. Jeg ser mistenksomt mot dem, venter på at de skal gjøre et utfall av noe slag. Vi må få Oslove tilbake. Vi må ta tilbake byen vår!