Automatisk skrift.

Vi har noe som kalles for "Automatisk skrift". For noen så betyr det at man setter seg ned med et blankt ark og en penn og bare skriver i vei. I den åndelige verden, så er det også blitt satt i samsvar med et medium som kan ta inn tankene til ånder.

I min verden, derimot, så betyr "Automatisk skrift" det å bare sette seg ned og skrive det som faller inn. Jeg har lest i historien at dette også er blitt brukt blant forfattere for å fjerne en eventuell skriveblokk. Det har aldri fungert i mitt tilfelle, men det er faktisk deilig å bare skrive det som faller først i tankene.

Men når jeg først setter meg ned og prøver å gripe tak i en tankerekke, så forsvinner de alle sammen som vettskremte høner. Jeg får ikke tak i en spesifikk rekke, og husker dermed bare bruddstykker.
Regnværsdager har alltid gjort meg så tenksom. Jeg kan sitte å tenke i stillhet i flere timer. Idag har vært en sånn dag. Ikke bare fordi det har regna så tett at parabolen har gitt opp å få inn et helt signal, men også fordi jeg har skydd lyder idag. Spesielt lyder fra den tven.

Nå er det vel snart tre uker siden sist jeg trente, men pga manglende appetitt og magert inntak av mat, så har jeg holdt vekta. Ikke mye positivt, verken det at jeg ikke har trent på lenge eller spiser så mye. Jeg sitter å lurer på hva som er så feil denne gangen. Jeg er ikke spesielt deprimert, jeg føler meg ikke deprimtert, men kroppen oppfører seg som om jeg egentlig er helt nede. På tide å ringe legen og høre om de fikk noe konklusivt ut av prøvene.

Det er en ting som jeg sitter å jubler over nå om dagen. Og det er håret mitt. Jeg gikk gjennom en sinnsvak avfarging her for måneder siden i håp om å få tilbake den naturlige hårfargen. Det var vellykket og jeg har nå i over to måneder hatt min egen hårfarge. Håret vokser og gror, blir bare lengre og lengre, og det har begynt å oppføre seg eksemplarisk, og akkurat sånn det pleide å oppføre seg før jeg begynte å farge det. Og det betyr selvsagt at det krøller seg. Bølger, fall, korketrekkere. Alt om hverandre. Er godt å se at håret begynner å få liv tilbake i seg. Og det er endelig så deilig at jeg bare kan gå ut av dusjen, gre det kjapt igjennom og slippe å tenke på det resten av dagen, da det bare legger seg i fine folder rundt hodet. Kan tro jeg gleder meg til det blir lengre og kan kjenne det kile på ryggen.

En ting jeg gleder meg ekstra til, er å bli ferdig med denne forkjølelsen jeg har klart å fått. Den har vel gjort livet spennende og slitsomt i over en uke nå. Jeg har misbrukt nesespray og vært med på å bringe ned Amazonas skogen i Kleenex. Jeg har nyst så kraftig at alt av glass i kjøkkenskapene vibrerte i minutter etterpå, og jeg har hosta på meg sår hals.

Også har jeg funnet ut at jeg ALDRI skal tilbake på dagslinser igjen. Jeg var treig her og klarte å glemme å bestille nye månedslinser. I en uke har jeg ruslet rundt med dagslinser. Satt inn nye hver dag og pirka ut de gamle på kvelden. Og det at jeg faktisk ikke har klart å pirke med meg øyeeplet eller å ha forårsaket permanent øyeskade, er et mirakel så stort at jeg enda ikke kan fatte det.

Åh herre.. Nå kjenner jeg et nys som byggeernj... Der ja.. Prosit.. Å nyse mens man skriver er undervurdert.

Tar det som et hint om at jeg burde komme meg vekk fra pcskjermen og under dyna igjen. Nå ble jeg kald.

Word.