Gjenoppstår bloggingen?

 Vi kunne lese at Linnea Myhre gjør comeback som blogger: https://www.tv2.no/underholdning/gjor-comeback-etter-15-ar/16926889/

15 år siden sist. 

Vil vi gå mer og mer vekk fra å skulle bli fora ting av mennesker som farer over skjermen vår i korte eller lengre klipp, og gå mer tilbake å lese det folk har å si? Kanskje. 

Har folk tid til å sette seg ned i den travle hverdagen for å oppdatere seg på hva blogguniverset mener om ditt og tang? Kanskje. 

Det er jammen meg deilig å bare sette seg ned med telefonen og filme det man vil si, men det er noe helt annet å sette seg ned ved pcen og begynne å hamre på et tastatur og se ordene komme løpende ut av fingertuppene også. 

Bloggkarrieren min var jo veldig lang den også, ikke like suksessfull, kanskje, men lang var den. Og den starta på VG blogg av alle steder. 

Deretter over hit. 

Jeg har alltid likt å skrive mer enn å snakke inn i et følelsesløst kamera, det er litt distanse fra meg og ut til andre, og det er ikke kleint, men det er jo det å sette seg ned og finne noe å skrive om også da. 

For å svare på mitt eget spørsmål i tittelen her: Jeg veit ikke.

PTSD og EMDR-behandling.

Jeg tipper at dette blir et innlegg som jeg kommer til å skrive i flere etapper. 

Både fordi jeg må prøve å huske ting korrekt og fordi det kan være mentalt slitsomt. 

I 2019 gikk den mentale helsen min nedover, jeg slet med flashbacks og mareritt, deja vu og gudenes oldemor av dårlige ting. Jeg klarte ikke å sette ting i sammenheng, trodde jeg ble dårligere både mentalt og fysisk fordi stress rundt skolegang, lite jobb og litt dårlig økonomi.

Jeg nevnte marerittene for legen og at det ikke gikk så veldig bra med meg, og at eneste grunnen til at jeg fremdeles hang fast i tauet som kobla meg sammen med resten av verden var det at jeg faktisk fikk sove pga melatonin-tilskuddet jeg tar hver kveld. 

Han titter på meg og sier "Henvisning til DPS". Nevner noe om mulig ptsd etter et tidligere forhold. Dette er samme fastlegen som samla meg opp når jeg kom hjemover i 2016 og fikk meg inn på psykologisk krisehjelp tilbudet i kommunen og som var i kontakt med meg ofte for å sjekke hvordan det gikk. En mønster-lege der, altså. 

Jeg måtte vente en stund, men jeg kom meg til slutt inn på DPS, I første vurderingssamtalen ble det gravd, spurt og dytta opp ekstremt mye grums som lå og vaket i overflaten og jeg husker at jeg grein som en foss. Etter å ha fyllt ut en masse skjemaer med vurderinger opp og ned i mente, av symptomer og greier jeg opplevde, ramler det ut av munnen på behandleren "Tror vi snakker PTSD her, og periodevis depressiv, men jeg tror kanskje at depresjonen henger sammen med PTSD'en her". 

Jeg ble jo ikke overraska, for det jeg var igjennom fra 2014 til 2016 var ganske jævlige greier og ikke noe man lett kommer unna med null sår på sjel og psyke. 

 

Var frem og tilbake en god periode, vi måtte jo grave og grave og grave for å finne alt som kunne tenkes å være en pådriver her, jeg måtte huske spesifikke hendelser og identifisere følelser og sette ord på alt sammen. Mens jeg griner og griner og griner. 

 

Å dra opp alt dette her, det grusomme, jævlige, umenneskelige greiene.... Det tar på. 

Innimellom kunne marerittene virkelig gjøre sitt for å skulle drepe meg, jeg ble jo forsøkt drept gang på gang på gang i drømmene mine, av en person som tredde folk jeg er glad i som en maske over sitt eget ansikt for å få rett i det han sa: "Ingen av dem elsker deg og bryr seg om deg". Selv om det virkelige livet gav meg flere bekreftelser på at han tok feil, i drømmenes verden hadde han overtaket og han tok på seg ansiktene til folk jeg elsker og drepte meg. Gang på gang på gang. 

Etter å ha dratt opp absolutt alt og altfor mye for psyken min, introduserte behandleren meg for EMDR, "Eye Movement Desensitization and Reprocessing". Istedet for å kopiere så altfor mye, så linker jeg bare til en side som omtaler EMDR her: https://emdrnorge.no/hva-er-emdr/

Dette ble en gamechanger, for min del. 

Etter første behandling var store deler av symptomsbildet mitt rundt PTSD'en jeg slet med, borte. Marerittene, flashbacks, deja vu, stressresponsen, svettinga... Alt. 

Selve behandlingen var ikke smertefull eller noe, jeg fikk beskjed om å hente opp et kraftig minne, en hendelse som gjorde meg vondt, og å se på lyset som vandret fra side til side over en lysbar og følge det med øyene, mens jeg tenkte på hendelsen. 

Jeg fikk også beskjed om å la hukommelse vandre mellom en og flere hendelser som skjedde, dra de opp og se på de i hodet, la de spille seg ut om og om igjen mens jeg fulgte lyset frem og tilbake. 

Dette skal bidra med å bearbeide alt det vonde som oppsto når jeg opplevde det jeg opplevde, og det kan jeg jo skrive under på at skjedde. 

Måten følelsene jeg fikk opp i meg endra seg under behandlingen var så tydelig og så merkverdig at jeg først ikke helt trodde på det som skjedde, men her sitter jeg flere måneder etterpå og har fremdeles de samme følelsene rundt det, ingen gode, men heller ikke de jeg ble sittende fast i som førte til at jeg måtte til behandling. Jeg er blitt nøytral til minnene og det å dra opp bilder fra det som skjedde, jeg kan se på de hendelsene uten å kjenne på at jeg blir livredd og alt det andre det dro med seg. 

Nå har dette innlegget ligget som utkast her siden ifjor, og jeg har lest over flere ganger og tenker at nå kan jeg publisere dette. 

Erfaringene mine med EMDR behandling hos DPS er veldig gode og jeg håper at dette kan bli en behandling som kan hjelpe folk til å bearbeide ting. 

Men jeg vil også understreke at EMDR ikke er en behandling som vil fjerne absolutt alt og hjelpe med absolutt alt, det vil jeg ikke. Jeg har fremdeles etterslengere som gjør seg merkbare, de er ikke bare like harde som de jeg gikk i behandling for. Og EMDR gav meg ekstra drahjelp til å bearbeide mye grums, men det er også grums som kommer opp i ettertid, som jeg må bearbeide med hjelp av verktøyene jeg fikk hos DPS, for absolutt alt er ikke ordnet opp i, det merker jeg. Men jeg føler at jeg har såpass kontroll at jeg ikke trenger mer behandling, enn så lenge. 

Om det blir verre, vil jeg selvsagt gå tilbake til behandling, men der er jeg nå, så har jeg kontroll enn så lenge. 

--------

Litt av greia med å skrive dette innlegget er at når jeg fikk dette tilbudet, så fant jeg ikke så mye på nettet om dette her, og nå har jeg også lagt til etiketter på innlegget, sånn at søkemotorene får litt hjelp til å dytte dette innlegget inn i søk, om noen skulle søke etter det samme. 

Om du har behov for eller får tilbud om å prøve ut denne typen behandling, så vil jeg i all hovedsak anbefale deg å forsøke. Men som med all annen type behandling, så kan det ha invidiuell innvirkning og det kan hende at det ikke fungerer for deg. Bare ha det i bakhodet. 

 

 

Medisiner, ikke medisiner.

Jeg tok en titt over utkastene mine ikveld og fant dette innlegget som jeg startet på for lenge siden, mens jeg satt midt oppi Sarotex-slutten, det er en liten innsikt i hva Sarotex først gjorde for meg og hva som skjedde når Sarotexen bestemte seg for å møte veggen: 

Dette innlegget har jeg tenkt veldig lenge på, men jeg har ikke hatt orden nok i hodet til å kunne skrive det ned.

Jeg startet på Sarotex mot smertene mine fra fibroen, Sarotex er trisykliske antidepressiva og hemmer ett eller annet å nå ett eller annet, akkurat nå klarer jeg ikke å huske spesifikt hva den gjør, men den skal hemme smertesignalene å komme frem.

Jeg sleit noe helt ille med smerter. Overalt. Skuldrene, hodet, nakken, ryggen, hoftene, knærne, leggene, låra, rumpa. Det svei og små krampet hele dagen. Jeg våkna opp stiv som en stokk om morran og det var ett helvete å stå opp. Jeg rulla beina ut av senga, fikk de ned på gulvet og fikk dytta meg opp. Jeg stivna om jeg satte meg ned etter å ha vært aktiv. Hele tiden. Ikke bare etter trening, men hele tiden. Jeg kunne være på jobb og måtte ta lunsjen min stående for med en gang jeg satte meg ned, så stivnet musklene helt og jeg fikk kramper når jeg skulle komme igang igjen.
Samtidig, så sleit jeg ille med bilsyken i alt som kunne tenke å kjøre fortere enn 10 km/t om jeg ikke satt ved rattet. 

Legen min anbefalte sarotex, og dermed startet jeg på de. 10 mg.

Jeg leste om andres erfaring på dette, og de var positive. Så jeg beit tenna sammen og boksa meg igjennom de første to ukene med ekstrem munntørrhet som noen ganger fikk meg til å brekke meg. Det hjalp ikke uansett hvor mye vann jeg drakk.

Etter det, så var jeg smertefri. Jeg våkna om morran og kunne stå opp uten å møtte lirke meg forsiktig ut av senga for å ikke trigge musklene som hadde stivna. Jeg kunne plutselig trene mer og tyngre. Humøret mitt ble mer stabilt. Jeg klarte mer. Jeg sov bedre.

Så kom den...
Ekstrem kvalme.
Jeg ble så slått ut den dagen den kom at jeg husker at jeg lå i fosterstilling foran doen og gråt, for den var så kraftig og så overveldende. Jeg syntes jeg kunne kjenne forrige dagens middag komme opp, men den kom aldri.

Det var ikke magen min som var i ulage, det var bare en ekstremt sterk kvalme som ble værende i flere dager. Den kom og gikk. Jeg kutta først ut melka, tenkte at jeg kanskje hadde blitt følsom ovenfor melk igjen. Det fungerte ikke. Kvalmen kom og den ble værende.
Så jeg begynte å tenke og sjekket litt mer og joda. Kvalme var noe folk rapporterte om som bivirkning av sarotex. Noen skrev at de spydde. Jeg hater å spy.
Så etter mye frem og tilbake, så bestemte jeg meg for å slutte.

Jeg glemte å lese pakningsvedlegget om å slutte på sarotex, så jeg visste ikke at jeg skulle trappe ned og slutte gradvis.... Det gikk fint de første tre dagene, kvalmen var borte. Men så begynte jeg å klø. Jeg klødde OVERALT, intenst, i flere dager. Men den gav seg. Takk og lov. Jeg trodde jeg skulle bli gal.

Nå er jeg usikker på om jeg gjorde det rette. For smertene er tilbake. De takler jeg. Men jeg er fremdeles småkvalm hele tiden. Og magen har gått inn i fullt opprør, den liker plutselig ingenting av det jeg spiser og blåser seg opp, lagrer luft sånn at jeg får intense smerter. Det virker egentlig bare som om jeg har blitt enda verre av å slutte på sarotex og jeg vet ikke om det jeg nå gjennomgår er enda en sånn "brå slutt"-greie på sarotex eller ikke. De lister ikke opp NOE om hva man kan oppleve på en brå slutt.

Fra en mobber til en annen?

Det har vært en utrolig spennende uke på Twitter med mange diskusjoner frem og tilbake. Det som til slutt endte med at denne bloggen fikk sitt beste døgn på mange år.
Men jeg oppdaget idag at jeg har blitt pekt ut som mobber av vedkommende som sendte ut blogglinken min og siden hun ikke svarer på Twitter lenger, tar jeg meg friheten til å skrive litt om dette her.

Jeg kan ikke med hånda på hjertet si at jeg ikke har slengt av gårde en kommentar av negativ art, men mobber har jeg aldri vært og kommer jeg aldri til å bli. Jeg har blitt for mye mobbet selv til at det vil skje.

Men det jeg kan skrive noe om er årsaken til hvorfor det ble så oppstyr. Når en person går veldig hardt ut mot andre, kommer det motreaksjoner. Dette vet de fleste. Men når disse motreaksjonene blir ensidig fremstilt som mobbende kommentarer, da vet jeg ikke helt hva jeg skal si.

For min del ble bare dette støy egentlig, fordi dette er noe denne personen har sagt om og til folk ganske lenge.
Men når jeg først begynte å svare og etterspørre dokumentasjon på det denne personen sa, ble det spennende etterhvert, se her:

 

Her fremstiller hun meg som at jeg går på metadon, er rusmisbruker og stalker henne.  Jeg har ikke viet henne så mange tanker før denne kvelden her egentlig, så stalking har jeg vel ikke gjort. Har ikke utført noe googlesøk på dama enda en gang.

Hun leste bloggen min, ja, men hun "glemte" å lese taggene på innlegget hun leste. Og som de fleste veit, sarotex og metadon er ikke det samme. 

Men det blir verre. Hun ymter frempå om at det er depresjon eller sengevæting jeg brukte sarotex mot.
Om man søker på sarotex på nettet, her er hva som kommer opp:

Jepp, det linkes til wikipedia hvor det nevnes at den blant annet kan brukes mot depresjoner, sengevæting og migrene(en ting hun glemte å ta med eller som var "ufarlig" og noe som ikke kan brukes til å sverte noen med). Men om man klikker seg inn på den øverste og inn på felleskatalogen som er et eminemt oppslagsverk hva angår medisiner, finner man jo selvfølgelig ut at man kan bruke denne mot mye annet også: "Voksne: Depressiv lidelse. Nevropatisk smerte. Profylaktisk behandling av kronisk spenningshodepine (CTTH)."
https://www.felleskatalogen.no/medisin/sarotex-lundbeck-563752
Jeg uthevet likesågodt hva jeg brukte Sarotex mot.

Men samtidig, midt inni ordutvekslingen her, så legger hun altså ut denne:

Nå er jeg et nettroll på metadon, et troll som henger etter henne og som gir humanismen et ansikt. Metadon er jo beviselig feil, troll som henger etter henne er jeg heller ikke så veldig sikker på om jeg er, etter denne kvelden takket jeg henne for trafikken på bloggen min og har latt henne være. Humanismen aner jeg ikke hvor kommer inn en gang, hun snakker om en motoffensiv-kampanje, men den hadde jeg ikke hørt om før hun dro den opp.

Og alt dette bare fordi jeg lurte på hvorfor hun mente at noen var et troll?

Så...
Irene Hov, jeg hadde satt umåtelig pris på om du sluttet å lyve om hva jeg går på av medisiner og hvorfor. Det er bare å lese et par innlegg på denne bloggen du fant så innmari spennende at du måtte linke til den, for å få klarhet i hva det er jeg sliter med.

Jeg skal skrive ferdig dette blogginnlegget og etter det er jeg også ferdig med deg om du lar meg være i fred og du ikke slenger ut flere løgner om meg på bloggen din eller på Twitter. Er det en grei avtale? Da har du jo ett "mindre troll" å være bekymra for.

Da skal jeg gå tilbake å lese om hva som førte til Sovjetunionens fall, har noen og 17 sider å lese om Øst/Vest forholdet etter andre verdenskrig å lese før jeg skal på skolen til mandag. Og takk igjen, Irene, for trafikken på bloggen min. Klikk=inntekter.

Beste bloggdøgnet på lenge.

Takket være en person på Twitter som sendte ut linken min idag, har denne bloggen fått hundrevis av treff.

Enda bedre blir det når jeg har kjørt AdVerse på denne bloggen og eventuelle reklamer de besøkende har klikket på, gir meg inntekter(ja, jeg er en blogghore).
Tusen takk til herlige du, dette var kjempe snilt gjort av deg!

Når dette er sagt, la mange også merke til at det er en stund siden det har blitt oppdatert her inne, og mange stiller seg spørsmålet om jeg har klart å slutte på sarotex. Drumroll, please.... 
Det har jeg!

Jeg sluttet med den for en måneds tid siden. Jeg fikk disse som et alternativ til å bruke reseptfrie smertestillende for å ta nervesmertene jeg til tider sliter masse med, men bivirkningene ble for massive og forstyrrende til at jeg orket å fortsette.
Når man velger smerter fremfor bivirkninger, kan dere jo bare tenke dere hvor jævlig det var.
Jeg har fått tips fra noen andre på Twitter om noe jeg skal prøve ut mot smertene, men avventer det litt for å la kroppen få hente seg inn igjen etter den forrige runda med medisiner.

Sånn smertemessig har denne vinteren vært eviglang og et rent helvete innimellom, men jeg tror jeg overlever denne også. Jeg kan nesten ikke vente på varmere vær og sol, og håper at kroppen klarer å innhente seg fort nok etter vinteren, sånn at jeg kan nyte sommeren like bra som ifjor.

Vi får vel vente og se om det blir en bra sommer eller ei.

Professor Langeland snakker ut i VG Helg/VG+

Vi alle husker vel denne saken, den kom før #metoo smalt i mediene, men den ble startskuddet for kampanjen, vil jeg si, her i Norge.

Hele intervjuet starter med dette:  

Langeland er egentlig det første, ordentlige Metoo-offeret i Norge. Advokat Kjell Brygfjeld ser på Nils Rune Langeland, som snart ser på oss: 
- Det har jeg også tenkt... Jeg er Norges første Metoo-offer. 
- Det er et utsagn som mange vil oppleve provoserende? 
- Jeg ser den. Men hvorfor?

Her skal jeg forklare deg hvorfor:
Du er ikke et offer, du er den typen person denne kampanjen skulle ansvarliggjøre, avsløre og få frem i lyset. Du sendte, i fylla påstår du, meldinger til unge kvinner om de liker rimming, om du kunne få kjøpe trusene deres og utviste generelt en ekkel oppførsel rettet mot unge kvinner.
Hvem som er ofrene her er ganske så tydelig for alle, unntatt deg. Det er de unge kvinnene som er ofrene.

Det neste sitatet fra saken jeg vil dra frem er dette:  

- Det som har skjedd, er så voldsomt at kollegaene mine ikke vet hvordan de skal te seg. Det er på samme måte som når naboen opplever et dødsfall. Hvis jeg skal sette det på spissen: Fremtidsutsiktene mine kan være dårligere enn en drapsdømt. Jeg risikerer å ikke få meg nytt arbeid. Gudene vet, altså. Han smiler på nytt. Kanskje litt sårere enn sist.  
- Hva kommer til å skje med meg?

Selvsagt vet ikke kollegaene dine hvordan de skal te seg ovenfor deg, de har fått sett en helt ny side ved deg som rokker ved deres forståelse av hvordan du er. De vet nå at du sitter å fantaserer om å kjøpe truser og at du uten filter tar kontakt med kvinner du ikke kjenner og spør de om diverse seksualiserte ting.
Det er ikke på samme måten som ved et dødsfall, da sliter man ved å finne ordene som de vil at skal trøste, lindre sorg og vise omsorg.
Dette er ikke tilfellet her.
Og selvsagt er fremtidsutsiktene dine dårlige, hvem vil vel ha en arbeidstaker som fort kan finne på å sende uanstendige, umoralske, seksualiserte meldinger til de andre kvinnelige ansatte og vise seg å være en byrde for en arbeidsplass?

Neste sitat:

- For moro skyld scrollet jeg nedover (Eivind) Trædals tidslinje på Facebook 24. november, samme dag som jeg fikk sparken: "Endelig!" "På tide." "UIS tok til fornuften!" Da tenkte jeg: Eivind Trædal, vet du hvem jeg er?

Seriøst?! Du drar "Vet du hvem jeg er?"-kortet?
Bare de som er oppblåst på sitt eget ego og selvbilde drar det kortet, i håp om at de skal slippe unna køen eller konsekvensene av det de nettopp har gjort.
Ja, vi vet hvem du er, Langeland, du er en person som ikke klarer å stå for det du sier, du legger skylda på alkoholen og dårlig husk.

- Var det kjekkaseri eller flørting, eller ville du være ubehagelig mot henne?
- Dårlig folkeskikk. Veldig dumt. Min feil. Jeg var helt sikkert ikke edru og smelte bare avgårde noen meldinger. Jeg tenkte vel: "Hun har skrevet erotiske noveller og må være en litt frisinnet person som jeg kan tirre lite grann." Noe sånt?

Så fordi noen har skrevet erotiske noveller, skal de finne seg i at totalt fremmede folk spør om å få kjøpe trusene deres? Og hvordan i all verden kan du tirre en person du ikke kjenner, ikke har et forhold til og ikke kjenner de seksuelle preferansene til, Langeland?

Edit: Vedkommende som ble kontaktet med dette tilbudet har aldri skrevet erotiske noveller og hun stiller seg uforstående til hvorfor han slapp unna med å påstå det. VG: Kildekritikk er for vanskelig for dere eller?!

- Husker du hvorfor du ville tirre henne?
- Helt enkelt fordi jeg er en singel, ensom mann som tenker at det må finnes andre ensomme i dette universitet, og skal vi møtes? Det er ikke mer mystisk. Jeg hadde ingen aggressive hensikter. 

De fleste single, ensomme menn starter ikke med å spørre kvinner om de vil selge trusa si til de. De spør ikke rett ut om kvinnen liker rimming eller om de vil ligge med deg. De nærmer seg på en måte som vekker tillit, at de er interessert i personlighet og ikke kjønnsorganet, trusa eller rumpehullet. Og om du ville møte de, hvorfor i alle dager drar du en av de tre nevnte tingene over som kvinner gang på gang har gått ut og sagt at aldri kommer til å være vellykket?
Her gir du andre single, ensomme menn et utrolig dårlig rykte, Langeland.

- Når folk leser at du hater pakistanere, kan de tro at det jobber en professor i Stavanger som er rasist?
- Ja, dessverre er det sånn med sosiale medier at du kan bygge avatarer og karakterer ut fra nesten ingenting. På mange måter er jo Facebook et fjortismedium, det er derfor Eivind Trædal stortrives der. Han ville ha falt helt igjennom i det gamle studentsamfunnet, for der måtte du kunne snakke sammenhengende i 40 minutter.

 Når folk leser at du hater pakistanere, er det en helt legitim oppfattelse å tro at du er rasist. Å hate folk i bakgrunn av etnisk tilhørighet, nasjonalitet eller utseende knyttet til opprinnelse. Og det er det du gjorde her. Definisjonen på rasisme er: 

"Rasisme, tradisjonelt forstått som en oppfatning eller sett av holdninger som tar utgangspunkt i at mennesker kan deles inn i distinkte «raser», og at disse kan rangeres etter deres verdi."

Dette er ikke noe som ble bygd ut av ingenting, dette ble bygd ut av hva du skriver på nett, dine meninger.
Og i samme utpust, går du løs på hva du oppfatter Facebook som, og snakker ned en person du ikke liker meningene til? Hva i alle dager ER det du driver på med her??

- Er norske menn noen ville, gærne sjekkere som prøver seg i ett sett? Det er liksom ikke mitt inntrykk av den norske mannen.

Nei, du har helt rett, Langeland. Norske menn er ikke noen ville, gærne sjekkere som prøver seg i ett sett. Men noen personer har tydeligvis misforstått hvordan man skal te seg ovenfor det andre kjønn og prøver å legge dette på alle de andre single, ensomme mennene i Norge.

Totalt sett, utviser du veldig lite ydmykhet, selvinnsikt og empati hva angår de kvinnene du har skrevet til. Du skjønner ikke hvorfor du ble tatt så hardt som du ble. Og jeg tror faktisk du aldri kommer til å skjønne det. Jeg skulle ønske du kunne ha vært en måneds tid i en kvinnes sko som utsettes for dette og få kjenne det på kroppen selv, for frankly, så virker det som om det er det eneste som kan gjøre at du kommer til å skjønne hva dette handler om.

Grenser.
Det er det det handler om.
Og du har nå utvist i en riksdekkende blekke at du ikke skjønner fnugget av grenser.

Samtidig, har VG vist at de heller ikke har skjønt hva dette handler om når de gir en mikrofon til en person som ikke respekterer, skjønner eller forstår andre personers grenser. De prøver å legge inn noen halvkritiske spørsmål, men feiler totalt når det kommer til å gi en person motstand når han kommer med sine påstander og meninger. Bare i dette intervjuet, har Langeland kommet med ubegrunnede påstander om flere personer, som de bare sender til personen det gjelder og ikke spiller videre på. DET hadde vært kritisk journalistikk.

Strykkarakter til deg, Langeland, og strykkarakter til dere, VG.

Edit2: Les reaksjonene til kvinnene Langeland kontaktet: Reagerer på Langeland-portrett: – Et slags kampanjejournalistisk forsøk på å gjenreise han som en plaget intellektuell

Sarotex, smarotex.

Jeg kan ikke fatte og begripe at jeg skal skrive enda et innlegg om dette møkkagreiene her, men det gjør jeg.

Om det er noen som ramler over dette innlegget i jakt på erfaringer med dette satans makkverket av en medisin, så er det verdt det.

Jeg har nå kommet opp i sju dager mellom hver pille jeg tar, jeg prøvde å slutte helt på sarotex etter 6 dager imellom og det tok faen ikke èn dag før jeg begynte å klø, fikk hodepine, ble slapp, kvalm og fandens oldemor.

Har legen din anbefalt dette til deg: SI NEI OG LØP.

Nedtrapping is a bitch og det er helt hårreisende forstyrrende at det skal så faens lang tid å bli kvitt noe som kroppen EGENTLIG ikke vil ha heller, for kroppen drar på seg bivirkninger som en møll til et utelys.

Jesus herre min gi meg styrke og tålmodighet til å stå denne over.