Hva faen er vitsen med PTSD, egentlig?

Det lurer jeg noe jævlig på akkurat ikveld. For ikveld ble jeg trigga noe så innmari hardt og jeg endte opp med å grine masse og å ha vondt i hele føkkings kroppen til det punktet at det gjorde vondt å puste. For hva? Gammalt grums av noen minner som bare bestemte seg for å dukke opp fordi ett eller annet kunne såvidt ligne på det tullet der? Give me a fucking break, a. 

Det er andre gangen denne måneden, tror jeg, at det skjer. Jeg aner ikke helt hvorfor det skjer, men at det skjer noe, har skjedd noe, denne måneden, det er sikkert og visst. Enten er det grums som er på vei opp som jeg ikke har titta så sjukt mye på før, noe hjernen min egentlig har prøvd å beskytte meg mot, men som nå dukker opp, eller så... Jeg veit da faen. 

PTSD suger, det veit jeg ihvertfall.  

Recap:

 Morn du.

Jeg kom jo på at det er dritt lenge siden jeg faktisk blogga, så her skal jeg kjøre en kjapp oppsummering av hva som har skjedd siden sist jeg var aktiv på blogginga. Dette skjer ikke kronologisk, for hukommelsen min har ikke lært seg å sortere sånt etter dato, når jeg åpner den boksen der kommer alt ramlende ut. Det er også sjukt mye jeg ikke tar med, som jeg egentlig husker, men som jeg ikke husker akkurat nå, så denne lista er det jeg kommer på akkurat nå, og... ja. 

Here goes: 

- Pandemi, tjohei, jeg fikk corona, trodde nesten jeg fikk slag, fikk ikke slag, bare veldig, veldig, veldig påvirka i lang tid etterpå. 

- Jobba litt sånn rundt omkring, skredder(igjen), jobba i utebransjen, dagligvare.

- Var rød, så blond, så brun, så rød igjen, så illrau, deretter litt rosa, så brun igjen, så brun og blå, nå er jeg en god miks av rød, brun og GRÅ/HVIT(harruhørtnosådumt?!)

 - Herro vandret over regnbuen en sommerdag med en god blanding av regn og sol, han fikk slippe hjemme med kjente rundt seg. 💔

- Jeg ser at jeg har skrevet ett innlegg i 2024 og sånt, men jeg bare overser det innlegget, samme med det i 2023, dermed er vi tilbake på 2018, så da... Blitt huseier. 

- Blitt gift, det skjedde med sjukt gode folk rundt oss og i en ganske nydelig seremoni, selv om den ikke skjedde der vi så for oss at den skulle skje. 

- Opplevd flom i kjelleren. 

- Opplevd lekkasje på stikkvannsledninga inn til huset og vært lei av å være huseier. 🙃

- Fiksa første tattoveringa, fikk mersmak, skar ha flere. 

- Slutta å røyke!! 265 dager and counting. 🔥

- Fremdeles ett lite snev av PTSD, blir nok aldri kvitt den greia der. 

-  Sett Supernatural helt igjennom tre ganger(pandemi, husk det!!).

- Har fremdeles M.E., fåkke rista av meg den heller. 

- Syr fremdeles, har endelig mestra glidelåser. 

- Fremdeles ganske sinna innimellom på alt som kan krype og gå. 

 

Er det noe mer da? Trukke det. 

Hejdå.  

Valgkamp, schmalgkamp

Kalenderen står på 30. august nå, og det er 10 dager igjen til valget.

Jeg skal bli så innmari glad når dette er ferdig og over, for jeg er stappfull av valgkamp kampanjer som lyver, krangling innad de borgerlige(YEHEI) om hvem som skal være statsministerkandidat, vinglinga til Venstre om de skal, skal ikke garantere for FrP, partilederdebatter som bare er skriking, "guttaaaaaaaaaaaaa" og alt annet dritt som har hørt med. 

Den siste greia jeg leste nå er laksebaronen som bare "høhøhøhrmpfppfpfpfpffpf, AP ble ekstremister når de ble utsatt for terror, høhøhøhøhøhøhø". Seriøst? 

Også unnskylder han seg med "kampens hete"............. Sist jeg sjekka så får man sitatsjekk. Man får den tilsendt på mail, man må lese over og godkjenne. Tror han at folk er så innmari dumme? 

Nejfaen, jeg gleder meg til dette er over. 

For å se hva Norgesdemokratene gjør, vil de prøve seg på en Trump, tru?  

Bare noen løse tanker en sen kveld.

Jeg sitter akkurat nå og ser på Rekviem for Selina og det er jo helt sjukt å se på, sånn egentlig, for jeg synes den serien klarer å fange både tidsånden alt det der skjedde i og hvor sjukt det kunne være. Jeg satt å tviholdt på at dette skulle være en satirisk fremstilling av bloggverden tilbake da, men den ble altså så trist til slutt, herregud. 

Også tenker jeg jo over blogginga og hvor mye gøy det faktisk var og mye mer givende enn vlogging og alle disse videoen man legger ut på TikTok og alle andre steder, så jeg satte meg ned for å skrive litt her. 

Det er ikke så rart at blogg ble borte når video ble så innmari mye mer populært, det er enda kjappere enn å skrive noe og man får sagt så innmari mye på kortere tid enn å sette seg ned å skrive ett innlegg. Men det er jo også litt det jeg savner, spesielt, for jeg er ikke akkurat den typen person som kan sette meg ned for å se masse på YouTube eller lengre videoer fra folk, selv om jeg er interessert i det de sier og snakker om, rett og slett fordi konsentrasjonen min er så ræva blitt at jeg ramler fort ut. Derfor liker jeg aller, aller best å lese det folk skriver i stedet. 

Man må bruke litt tid på det når man skal sette seg ned å skrive, velge ord, tenke over hva man vil frem til og faktisk skrive det ned, da får hjernen en mulighet til å henge med og man får tenkt over hva man sender ut i verden. 

Forresten, litt tilbake til hun som spilte Selina, for ei formidlingsevne og den siste scena hvor hun omtrent gjorde et Kubrick-blikk? Det grøss nedover ryggen på meg! 

Og jeg har jo sett Pål Sverre Hagen i ganske mye, og dette er kanskje ikke noe av det beste han har gjort, men han klarer så innmari bra å det han skal formidle, så trygt og stabilt, at det var bra han spilte den rollen han spilte. 

Og Jon Øigarden, da. Vår alles kjære Jeppe. Etter Exit har virkelig Øigarden blitt en skuespiller jeg virkelig, virkelig liker, for han spiller så utrolig bra og på et utrolig høyt nivå. 

Vi kommer nok ikke tilbake til den tia når blogg var det store mediet og sånt, men det er jo fremdeles en god plattform å bruke når man er litt lei alle de andre. 

Jeg, for eksempel, er mye på TikTok, og legger ut videoer, men akkurat nå er jeg i en periode der hvor jeg ikke orker. Jeg orker ikke å logge inn for å se at ting har skjedd, kommentarer er blitt skrevet, røkting av kommentarer må gjøres, svar må ordnes, reaksjoner, reaksjoner, reaksjoner. Jeg er tømt. Med all den elendigheten som foregår akkurat nå, så tror jeg at jeg har strukket meg altfor langt over ett altfor stort område altfor lenge, og jeg er tom. Jeg har filma så mange videoer for å snakke om ting som har skjedd, men jeg klarer aldri å publisere noe av de, for jeg føler enten at jeg babler, blir for sint, at andre sier det bedre enn meg eller at jeg rett og slett ikke orker. 

Jeg er så innmari lei alt hatet, ondskapen og dårlige følelser all over the place. 

En del av det å ha det godt må innebære det å drite i alt annet en stund. Tror jeg. For man kan ikke ha alle disse inntrykkene komme som en tsunami over seg hvert eneste øyeblikk, hver eneste dag. 

Jeg skreiv egentlig det forrige innlegget mitt som en spøk, men de siste månedene nå har jeg for alvor tenkt på å sette meg ned for å skrive igjen, for det har gitt meg ganske stort utbytte tidligere. 

Bare det å skrive dette innlegget her har gjort meg mer avslappa enn jeg har vært på lenge, det å bare sitte her å taste på dette tastaturet gir meg en sånn beroligende, meditativ følelse som jeg har savna. 

Kanskje vi snakkes? 

 

Gjenoppstår bloggingen?

 Vi kunne lese at Linnea Myhre gjør comeback som blogger: https://www.tv2.no/underholdning/gjor-comeback-etter-15-ar/16926889/

15 år siden sist. 

Vil vi gå mer og mer vekk fra å skulle bli fora ting av mennesker som farer over skjermen vår i korte eller lengre klipp, og gå mer tilbake å lese det folk har å si? Kanskje. 

Har folk tid til å sette seg ned i den travle hverdagen for å oppdatere seg på hva blogguniverset mener om ditt og tang? Kanskje. 

Det er jammen meg deilig å bare sette seg ned med telefonen og filme det man vil si, men det er noe helt annet å sette seg ned ved pcen og begynne å hamre på et tastatur og se ordene komme løpende ut av fingertuppene også. 

Bloggkarrieren min var jo veldig lang den også, ikke like suksessfull, kanskje, men lang var den. Og den starta på VG blogg av alle steder. 

Deretter over hit. 

Jeg har alltid likt å skrive mer enn å snakke inn i et følelsesløst kamera, det er litt distanse fra meg og ut til andre, og det er ikke kleint, men det er jo det å sette seg ned og finne noe å skrive om også da. 

For å svare på mitt eget spørsmål i tittelen her: Jeg veit ikke.

PTSD og EMDR-behandling.

Jeg tipper at dette blir et innlegg som jeg kommer til å skrive i flere etapper. 

Både fordi jeg må prøve å huske ting korrekt og fordi det kan være mentalt slitsomt. 

I 2019 gikk den mentale helsen min nedover, jeg slet med flashbacks og mareritt, deja vu og gudenes oldemor av dårlige ting. Jeg klarte ikke å sette ting i sammenheng, trodde jeg ble dårligere både mentalt og fysisk fordi stress rundt skolegang, lite jobb og litt dårlig økonomi.

Jeg nevnte marerittene for legen og at det ikke gikk så veldig bra med meg, og at eneste grunnen til at jeg fremdeles hang fast i tauet som kobla meg sammen med resten av verden var det at jeg faktisk fikk sove pga melatonin-tilskuddet jeg tar hver kveld. 

Han titter på meg og sier "Henvisning til DPS". Nevner noe om mulig ptsd etter et tidligere forhold. Dette er samme fastlegen som samla meg opp når jeg kom hjemover i 2016 og fikk meg inn på psykologisk krisehjelp tilbudet i kommunen og som var i kontakt med meg ofte for å sjekke hvordan det gikk. En mønster-lege der, altså. 

Jeg måtte vente en stund, men jeg kom meg til slutt inn på DPS, I første vurderingssamtalen ble det gravd, spurt og dytta opp ekstremt mye grums som lå og vaket i overflaten og jeg husker at jeg grein som en foss. Etter å ha fyllt ut en masse skjemaer med vurderinger opp og ned i mente, av symptomer og greier jeg opplevde, ramler det ut av munnen på behandleren "Tror vi snakker PTSD her, og periodevis depressiv, men jeg tror kanskje at depresjonen henger sammen med PTSD'en her". 

Jeg ble jo ikke overraska, for det jeg var igjennom fra 2014 til 2016 var ganske jævlige greier og ikke noe man lett kommer unna med null sår på sjel og psyke. 

 

Var frem og tilbake en god periode, vi måtte jo grave og grave og grave for å finne alt som kunne tenkes å være en pådriver her, jeg måtte huske spesifikke hendelser og identifisere følelser og sette ord på alt sammen. Mens jeg griner og griner og griner. 

 

Å dra opp alt dette her, det grusomme, jævlige, umenneskelige greiene.... Det tar på. 

Innimellom kunne marerittene virkelig gjøre sitt for å skulle drepe meg, jeg ble jo forsøkt drept gang på gang på gang i drømmene mine, av en person som tredde folk jeg er glad i som en maske over sitt eget ansikt for å få rett i det han sa: "Ingen av dem elsker deg og bryr seg om deg". Selv om det virkelige livet gav meg flere bekreftelser på at han tok feil, i drømmenes verden hadde han overtaket og han tok på seg ansiktene til folk jeg elsker og drepte meg. Gang på gang på gang. 

Etter å ha dratt opp absolutt alt og altfor mye for psyken min, introduserte behandleren meg for EMDR, "Eye Movement Desensitization and Reprocessing". Istedet for å kopiere så altfor mye, så linker jeg bare til en side som omtaler EMDR her: https://emdrnorge.no/hva-er-emdr/

Dette ble en gamechanger, for min del. 

Etter første behandling var store deler av symptomsbildet mitt rundt PTSD'en jeg slet med, borte. Marerittene, flashbacks, deja vu, stressresponsen, svettinga... Alt. 

Selve behandlingen var ikke smertefull eller noe, jeg fikk beskjed om å hente opp et kraftig minne, en hendelse som gjorde meg vondt, og å se på lyset som vandret fra side til side over en lysbar og følge det med øyene, mens jeg tenkte på hendelsen. 

Jeg fikk også beskjed om å la hukommelse vandre mellom en og flere hendelser som skjedde, dra de opp og se på de i hodet, la de spille seg ut om og om igjen mens jeg fulgte lyset frem og tilbake. 

Dette skal bidra med å bearbeide alt det vonde som oppsto når jeg opplevde det jeg opplevde, og det kan jeg jo skrive under på at skjedde. 

Måten følelsene jeg fikk opp i meg endra seg under behandlingen var så tydelig og så merkverdig at jeg først ikke helt trodde på det som skjedde, men her sitter jeg flere måneder etterpå og har fremdeles de samme følelsene rundt det, ingen gode, men heller ikke de jeg ble sittende fast i som førte til at jeg måtte til behandling. Jeg er blitt nøytral til minnene og det å dra opp bilder fra det som skjedde, jeg kan se på de hendelsene uten å kjenne på at jeg blir livredd og alt det andre det dro med seg. 

Nå har dette innlegget ligget som utkast her siden ifjor, og jeg har lest over flere ganger og tenker at nå kan jeg publisere dette. 

Erfaringene mine med EMDR behandling hos DPS er veldig gode og jeg håper at dette kan bli en behandling som kan hjelpe folk til å bearbeide ting. 

Men jeg vil også understreke at EMDR ikke er en behandling som vil fjerne absolutt alt og hjelpe med absolutt alt, det vil jeg ikke. Jeg har fremdeles etterslengere som gjør seg merkbare, de er ikke bare like harde som de jeg gikk i behandling for. Og EMDR gav meg ekstra drahjelp til å bearbeide mye grums, men det er også grums som kommer opp i ettertid, som jeg må bearbeide med hjelp av verktøyene jeg fikk hos DPS, for absolutt alt er ikke ordnet opp i, det merker jeg. Men jeg føler at jeg har såpass kontroll at jeg ikke trenger mer behandling, enn så lenge. 

Om det blir verre, vil jeg selvsagt gå tilbake til behandling, men der er jeg nå, så har jeg kontroll enn så lenge. 

--------

Litt av greia med å skrive dette innlegget er at når jeg fikk dette tilbudet, så fant jeg ikke så mye på nettet om dette her, og nå har jeg også lagt til etiketter på innlegget, sånn at søkemotorene får litt hjelp til å dytte dette innlegget inn i søk, om noen skulle søke etter det samme. 

Om du har behov for eller får tilbud om å prøve ut denne typen behandling, så vil jeg i all hovedsak anbefale deg å forsøke. Men som med all annen type behandling, så kan det ha invidiuell innvirkning og det kan hende at det ikke fungerer for deg. Bare ha det i bakhodet. 

 

 

Medisiner, ikke medisiner.

Jeg tok en titt over utkastene mine ikveld og fant dette innlegget som jeg startet på for lenge siden, mens jeg satt midt oppi Sarotex-slutten, det er en liten innsikt i hva Sarotex først gjorde for meg og hva som skjedde når Sarotexen bestemte seg for å møte veggen: 

Dette innlegget har jeg tenkt veldig lenge på, men jeg har ikke hatt orden nok i hodet til å kunne skrive det ned.

Jeg startet på Sarotex mot smertene mine fra fibroen, Sarotex er trisykliske antidepressiva og hemmer ett eller annet å nå ett eller annet, akkurat nå klarer jeg ikke å huske spesifikt hva den gjør, men den skal hemme smertesignalene å komme frem.

Jeg sleit noe helt ille med smerter. Overalt. Skuldrene, hodet, nakken, ryggen, hoftene, knærne, leggene, låra, rumpa. Det svei og små krampet hele dagen. Jeg våkna opp stiv som en stokk om morran og det var ett helvete å stå opp. Jeg rulla beina ut av senga, fikk de ned på gulvet og fikk dytta meg opp. Jeg stivna om jeg satte meg ned etter å ha vært aktiv. Hele tiden. Ikke bare etter trening, men hele tiden. Jeg kunne være på jobb og måtte ta lunsjen min stående for med en gang jeg satte meg ned, så stivnet musklene helt og jeg fikk kramper når jeg skulle komme igang igjen.
Samtidig, så sleit jeg ille med bilsyken i alt som kunne tenke å kjøre fortere enn 10 km/t om jeg ikke satt ved rattet. 

Legen min anbefalte sarotex, og dermed startet jeg på de. 10 mg.

Jeg leste om andres erfaring på dette, og de var positive. Så jeg beit tenna sammen og boksa meg igjennom de første to ukene med ekstrem munntørrhet som noen ganger fikk meg til å brekke meg. Det hjalp ikke uansett hvor mye vann jeg drakk.

Etter det, så var jeg smertefri. Jeg våkna om morran og kunne stå opp uten å møtte lirke meg forsiktig ut av senga for å ikke trigge musklene som hadde stivna. Jeg kunne plutselig trene mer og tyngre. Humøret mitt ble mer stabilt. Jeg klarte mer. Jeg sov bedre.

Så kom den...
Ekstrem kvalme.
Jeg ble så slått ut den dagen den kom at jeg husker at jeg lå i fosterstilling foran doen og gråt, for den var så kraftig og så overveldende. Jeg syntes jeg kunne kjenne forrige dagens middag komme opp, men den kom aldri.

Det var ikke magen min som var i ulage, det var bare en ekstremt sterk kvalme som ble værende i flere dager. Den kom og gikk. Jeg kutta først ut melka, tenkte at jeg kanskje hadde blitt følsom ovenfor melk igjen. Det fungerte ikke. Kvalmen kom og den ble værende.
Så jeg begynte å tenke og sjekket litt mer og joda. Kvalme var noe folk rapporterte om som bivirkning av sarotex. Noen skrev at de spydde. Jeg hater å spy.
Så etter mye frem og tilbake, så bestemte jeg meg for å slutte.

Jeg glemte å lese pakningsvedlegget om å slutte på sarotex, så jeg visste ikke at jeg skulle trappe ned og slutte gradvis.... Det gikk fint de første tre dagene, kvalmen var borte. Men så begynte jeg å klø. Jeg klødde OVERALT, intenst, i flere dager. Men den gav seg. Takk og lov. Jeg trodde jeg skulle bli gal.

Nå er jeg usikker på om jeg gjorde det rette. For smertene er tilbake. De takler jeg. Men jeg er fremdeles småkvalm hele tiden. Og magen har gått inn i fullt opprør, den liker plutselig ingenting av det jeg spiser og blåser seg opp, lagrer luft sånn at jeg får intense smerter. Det virker egentlig bare som om jeg har blitt enda verre av å slutte på sarotex og jeg vet ikke om det jeg nå gjennomgår er enda en sånn "brå slutt"-greie på sarotex eller ikke. De lister ikke opp NOE om hva man kan oppleve på en brå slutt.