Jeg sitter akkurat nå og ser på Rekviem for Selina og det er jo helt sjukt å se på, sånn egentlig, for jeg synes den serien klarer å fange både tidsånden alt det der skjedde i og hvor sjukt det kunne være. Jeg satt å tviholdt på at dette skulle være en satirisk fremstilling av bloggverden tilbake da, men den ble altså så trist til slutt, herregud.
Også tenker jeg jo over blogginga og hvor mye gøy det faktisk var og mye mer givende enn vlogging og alle disse videoen man legger ut på TikTok og alle andre steder, så jeg satte meg ned for å skrive litt her.
Det er ikke så rart at blogg ble borte når video ble så innmari mye mer populært, det er enda kjappere enn å skrive noe og man får sagt så innmari mye på kortere tid enn å sette seg ned å skrive ett innlegg. Men det er jo også litt det jeg savner, spesielt, for jeg er ikke akkurat den typen person som kan sette meg ned for å se masse på YouTube eller lengre videoer fra folk, selv om jeg er interessert i det de sier og snakker om, rett og slett fordi konsentrasjonen min er så ræva blitt at jeg ramler fort ut. Derfor liker jeg aller, aller best å lese det folk skriver i stedet.
Man må bruke litt tid på det når man skal sette seg ned å skrive, velge ord, tenke over hva man vil frem til og faktisk skrive det ned, da får hjernen en mulighet til å henge med og man får tenkt over hva man sender ut i verden.
Forresten, litt tilbake til hun som spilte Selina, for ei formidlingsevne og den siste scena hvor hun omtrent gjorde et Kubrick-blikk? Det grøss nedover ryggen på meg!
Og jeg har jo sett Pål Sverre Hagen i ganske mye, og dette er kanskje ikke noe av det beste han har gjort, men han klarer så innmari bra å det han skal formidle, så trygt og stabilt, at det var bra han spilte den rollen han spilte.
Og Jon Øigarden, da. Vår alles kjære Jeppe. Etter Exit har virkelig Øigarden blitt en skuespiller jeg virkelig, virkelig liker, for han spiller så utrolig bra og på et utrolig høyt nivå.
Vi kommer nok ikke tilbake til den tia når blogg var det store mediet og sånt, men det er jo fremdeles en god plattform å bruke når man er litt lei alle de andre.
Jeg, for eksempel, er mye på TikTok, og legger ut videoer, men akkurat nå er jeg i en periode der hvor jeg ikke orker. Jeg orker ikke å logge inn for å se at ting har skjedd, kommentarer er blitt skrevet, røkting av kommentarer må gjøres, svar må ordnes, reaksjoner, reaksjoner, reaksjoner. Jeg er tømt. Med all den elendigheten som foregår akkurat nå, så tror jeg at jeg har strukket meg altfor langt over ett altfor stort område altfor lenge, og jeg er tom. Jeg har filma så mange videoer for å snakke om ting som har skjedd, men jeg klarer aldri å publisere noe av de, for jeg føler enten at jeg babler, blir for sint, at andre sier det bedre enn meg eller at jeg rett og slett ikke orker.
Jeg er så innmari lei alt hatet, ondskapen og dårlige følelser all over the place.
En del av det å ha det godt må innebære det å drite i alt annet en stund. Tror jeg. For man kan ikke ha alle disse inntrykkene komme som en tsunami over seg hvert eneste øyeblikk, hver eneste dag.
Jeg skreiv egentlig det forrige innlegget mitt som en spøk, men de siste månedene nå har jeg for alvor tenkt på å sette meg ned for å skrive igjen, for det har gitt meg ganske stort utbytte tidligere.
Bare det å skrive dette innlegget her har gjort meg mer avslappa enn jeg har vært på lenge, det å bare sitte her å taste på dette tastaturet gir meg en sånn beroligende, meditativ følelse som jeg har savna.
Kanskje vi snakkes?