Charlie Kirk

Charlie Kirk. 

TW: Grafiske beskrivelser, blod.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

---------------- 

Jeg tipper at de siste to dagene har veldig mange hørt og lest dette navnet for første gang, kanskje også sett han for første gang, i ett klipp som har blitt delt med en intensitet på nettet som sikkert ikke ligner noe annet vi har sett.

Jeg så en tiktoker snakke om at vi opplever ett "mass trauma", en hendelse som fører til at utrolig mange mennesker blir traumatiserte på veldig kort tid. Store hendelser som terroraksjoner, naturkatastrofer etc, er shva jeg har forbundet med en sånn massiv traume hendelse før, men nå har det blitt plussa på en hendelse til: Å se noen dø ved ett skudd til halsen med masse, masse, masse blod som bare spruter nedover den hvite t-skjorta, ett rødt hav fullt av hva som for noen få sekunder siden var fullt av liv. 

Jeg kan godt skjønne at enkelte ikke finner rom for å føle noen empati. Eller sorg, eller andre typer følelser som kan melde seg når man ser noen dø. Jeg skjønner det veldig godt. 

Jeg tipper at ganske mange har kjent på fraværet av de følelsene utallige ganger oppgjennom historien til menneskeheten. 

Men det er ikke det jeg vil skrive meg tom for nå. 

Nå vil jeg skrive, og bearbeide samtidig, det klippet, for det er det jeg trenger. 

En ting er å filme det, det var naturlig sett situasjonen folka i publikum var i. 

Men å poste det på nett? Hvorfor? Hvorfor gjorde de det? Hvorfor tenkte de ikke på barna hans? At de nå kan måtte finne seg i den situasjonen mange år fra nå at de skriver inn navnet til faren sin, søker han opp og får det klippet der midt i fleisen. Hvorfor tenkte de ikke på at det å laste opp det klippet der vil gjøre at det vil være der ute for alltid? Hvorfor tenkte de ikke på at dette kan være så jævlig å se for andre at man får mareritt av det? Hvorfor posta de det jævla klippet der?

Jeg har sett mye sjukt opp gjennom. 

I internett sin spede begynnelse fantes det ingen regler. Ingen aldersgrenser, ingen måte å verifisere alder på, ingen som sjekka hva du gjorde, hva du søkte deg inn på. Det var mayhem. Vi hadde pain olympics, råtten, live leak og uttallige andre nettsider dedikert til å spre gore, blod, gørr og faens drit. Ulykker, drap, vold, you name it. 

Men vi oppsøkte det. Vel vitende om hva vi kom til å se. 

Nå om dagen kommer sånt helt uoppfordra i feeden vår, krig, mutilerte kropper, kroppsdeler, hodeløse kropper, nakkeskudd, voldtekter, halshugginger.... Alt dette kommer servert på sølvfat, fordi folk filmer det og laster det opp for hele verden å se. Og det kommer rett inn i feeden din på facebook, twitter, tiktok, snapchat, instagram, reddit, fuckings overalt. 

Og nå må vi sitte i denne situasjonen hvor traumatiserte mennesker som kanskje ikke veit at alt det de føler på og sliter med akkurat nå er ett traume, og de lasher ut til absolutt alt. Og overton vinduet flytter på seg, vi må godta det og vi må godta sånn. 

Akkurat nå føles det ut som om alle sjelene i hele verden hyler ut i ett kollektivt smertehyl. Og det vil ikke ta slutt.  

 

Da var valget endelig over.

Det har vært en skikkelig spennende valgkamp innspurt, jeg har ikke deltatt i noen valgkamp, men jeg har jammen meg fått med meg hvor mye jobb alle har lagt inn de siste to ukene, for herregud.

Og jeg puster lettet ut for selv om jeg er godt vant til valgkamp, partilederdebatter og kampanjer i sosiale medier, radio og tv, så blir jeg så iiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiinnmari lei. 

Ihvertfall av debattene på tv for måten det er lagt opp på blir til hyling, skriking, avbrytelser og "LA MEG SNAKKE FERDIG DA", og det er så innmari barnslige greier.

Jeg mener veldig sterkt at mediene bidrar til hvordan dette blir, for det er de som legger opp hvordan debattene skal bli gjennomført og det er programlederne som skal styre debattene som legger opp til at det blir helt sirkus. Fredrik Solvang er en jeg bør nevne som en av de programlederne som har bidratt sterkt til at dette er dne nye normalen på politiske debatter på tv, spesielt. Det blir sensasjonsjagende debatter mer enn det er opplysende debatter. 

Jeg mener også at vi bare må skrote hele greia nå og bygge opp debattene helt på nytt, det må kunne gå ann å se på en debatt og ikke miste helt lysta på å ha noe med politikk eller politikere å gjøre, og heller kunne se på en debatt og faktisk se at det gjøres en effort i å opplyse folk om hva slags type politikk politikerne vil gjenomføre, hva slags løfter de kommer med og hvordan de har tenkt å gjennomføre disse løftene. 

Jeg har fått med meg noen debatter mellom lederne for ungdomspartiene og de er mye bedre gjennomført enn de for "voksenpartiene", jeg tror vi heller bør se mot de og bruke de som eksempel på hvordan debatte skal være. 

Partiene og deres lederskikkelser bør også ha et stort nærvær på sosiale medier, det har vi virkelig fått sett nå at det engasjerer stort. Egentlig bør de politikerne, små som store, nasjonale som lokale og som er konfortable med det begynne å være litt mer på sosiale medier. Ikke bare blir det enklere å kunne nå de, men de kan nå ut til enda flere enn gjennom TV og nettaviser enn det de har gjort hittil.

Og jeg må også, dessverre, gi litt kreds til gutta for deres debatt-greier, jeg veit at inspirasjonen for akkurat det opplegget der har kommet fra USA, hvor politikerne møter 20 personer som kan debattere de om politikken deres. Det er ekstremt informativt å se på og det gir også unge en mulighet til å kunne få møte de politikerne de er enige og uenige med og la stemmene deres bli hørt. 

Jeg har sett mer av sånne klipp denne valgkampen enn jeg har sett på partileder debatter og fått sjukt mye håp for den yngre generasjonene. 

Jeg kan selvsagt håpe på at dette er noe som blir bedre med åra, men jeg har mine tvil.   

Ett dilemma jeg møter hele tiden som både bokelsker og film/tv-serie elsker.

 Det er ett dilemma jeg alltid møter fordi jeg elsker bøker og filmer/tv-serier. 

Jeg snakker selvsagt om det å lese boka, deretter se filmen eller tv-serien som handler om boka. Det har endt opp med at jeg nesten har gått ut av kinosaler, jeg har rage quitta tv-serier og droppa å se ferdig filmer, fordi de har endra altfor mye på handlingen og historien. 

Og jeg snakker ikke sånne små ting, men store katalysatorer, hendelser som setter stemningen i bøkene og dermed også skal sette stemningen i filmer/tv-seriene. 

Jeg sitter nå og forsøker å se ferdig serien Under The Dome. Jeg leste selvsagt boka først og gleda meg masse til serien, for jeg trodde at Stephen King, siden han var på produksjonssiden på serien, skulle forholde seg nogenlunde tro til boka. Der tok jeg skammelig feil. 

I løpet av første episoden endra de på en sånn stemnings-hendelse, som i boka satte stemninga ganske tidlig i boka, man skjønte ved den hendelsen at denne boka ville bli en wild ride. 

Nå er jo ikke serien dårlig, den er ikke det. Jeg synes den er ganske god, for jeg har sett noen flere episoder denne gangen enn jeg gjorde sist gang. 

Men det er hele greia med å endre tidsperspektivet, legge til så mange drastiske endringer, fjerne hendelser og alt som gjorde at jeg fikk helt avsmak sist gang jeg forsøkte å se denne serien. 

Jeg har lest i ettertid at King var med på endringene, han er av den formening av hvis man liker boka best, så holder man seg til den, og at serier eller filmer må få lov til å få leve sitt eget liv. Sikkert derfor Under the Dome ble kansellert? :) De som så den serien var gjerne folk som hadde lest boka og som hadde et forhold til historien, som meg, og når endringene ble så store, så ramla folk av. Jeg ville mer enn gjerne se en serie eller en film som holdt seg til de store linjene, sånne små endringer som alder, yrker etc, det bryr jeg meg ganske lite om.

Så nå sitter vi altså der at vi har en bok, som er råbra, og en serie som er helt midt på treet, fordi produksjonsteamet med King sin velsignelse tok sine kunstneriske friheter og det ble straffa med at seertallet ikke var bra nok og serien kansellert. 

Jeg kjøpte en ny King bok for ikke så lenge siden heller, The Institute. Du kan tro jeg skal se serien først, for den fikk jeg opp reklame for på en eller annen streamingtjeneste før jeg rakk å åpne boka tilogmed. Så nå forsøker jeg, en gammal bikkje, å lære nye triks. Jeg skal se serien først, lese boka etterpå. 

Kanskje jeg slipper å bli så innmari sint i fremtiden?  

Hva faen er vitsen med PTSD, egentlig?

Det lurer jeg noe jævlig på akkurat ikveld. For ikveld ble jeg trigga noe så innmari hardt og jeg endte opp med å grine masse og å ha vondt i hele føkkings kroppen til det punktet at det gjorde vondt å puste. For hva? Gammalt grums av noen minner som bare bestemte seg for å dukke opp fordi ett eller annet kunne såvidt ligne på det tullet der? Give me a fucking break, a. 

Det er andre gangen denne måneden, tror jeg, at det skjer. Jeg aner ikke helt hvorfor det skjer, men at det skjer noe, har skjedd noe, denne måneden, det er sikkert og visst. Enten er det grums som er på vei opp som jeg ikke har titta så sjukt mye på før, noe hjernen min egentlig har prøvd å beskytte meg mot, men som nå dukker opp, eller så... Jeg veit da faen. 

PTSD suger, det veit jeg ihvertfall.