PTSD og EMDR-behandling.

Jeg tipper at dette blir et innlegg som jeg kommer til å skrive i flere etapper. 

Både fordi jeg må prøve å huske ting korrekt og fordi det kan være mentalt slitsomt. 

I 2019 gikk den mentale helsen min nedover, jeg slet med flashbacks og mareritt, deja vu og gudenes oldemor av dårlige ting. Jeg klarte ikke å sette ting i sammenheng, trodde jeg ble dårligere både mentalt og fysisk fordi stress rundt skolegang, lite jobb og litt dårlig økonomi.

Jeg nevnte marerittene for legen og at det ikke gikk så veldig bra med meg, og at eneste grunnen til at jeg fremdeles hang fast i tauet som kobla meg sammen med resten av verden var det at jeg faktisk fikk sove pga melatonin-tilskuddet jeg tar hver kveld. 

Han titter på meg og sier "Henvisning til DPS". Nevner noe om mulig ptsd etter et tidligere forhold. Dette er samme fastlegen som samla meg opp når jeg kom hjemover i 2016 og fikk meg inn på psykologisk krisehjelp tilbudet i kommunen og som var i kontakt med meg ofte for å sjekke hvordan det gikk. En mønster-lege der, altså. 

Jeg måtte vente en stund, men jeg kom meg til slutt inn på DPS, I første vurderingssamtalen ble det gravd, spurt og dytta opp ekstremt mye grums som lå og vaket i overflaten og jeg husker at jeg grein som en foss. Etter å ha fyllt ut en masse skjemaer med vurderinger opp og ned i mente, av symptomer og greier jeg opplevde, ramler det ut av munnen på behandleren "Tror vi snakker PTSD her, og periodevis depressiv, men jeg tror kanskje at depresjonen henger sammen med PTSD'en her". 

Jeg ble jo ikke overraska, for det jeg var igjennom fra 2014 til 2016 var ganske jævlige greier og ikke noe man lett kommer unna med null sår på sjel og psyke. 

 

Var frem og tilbake en god periode, vi måtte jo grave og grave og grave for å finne alt som kunne tenkes å være en pådriver her, jeg måtte huske spesifikke hendelser og identifisere følelser og sette ord på alt sammen. Mens jeg griner og griner og griner. 

 

Å dra opp alt dette her, det grusomme, jævlige, umenneskelige greiene.... Det tar på. 

Innimellom kunne marerittene virkelig gjøre sitt for å skulle drepe meg, jeg ble jo forsøkt drept gang på gang på gang i drømmene mine, av en person som tredde folk jeg er glad i som en maske over sitt eget ansikt for å få rett i det han sa: "Ingen av dem elsker deg og bryr seg om deg". Selv om det virkelige livet gav meg flere bekreftelser på at han tok feil, i drømmenes verden hadde han overtaket og han tok på seg ansiktene til folk jeg elsker og drepte meg. Gang på gang på gang. 

Etter å ha dratt opp absolutt alt og altfor mye for psyken min, introduserte behandleren meg for EMDR, "Eye Movement Desensitization and Reprocessing". Istedet for å kopiere så altfor mye, så linker jeg bare til en side som omtaler EMDR her: https://emdrnorge.no/hva-er-emdr/

Dette ble en gamechanger, for min del. 

Etter første behandling var store deler av symptomsbildet mitt rundt PTSD'en jeg slet med, borte. Marerittene, flashbacks, deja vu, stressresponsen, svettinga... Alt. 

Selve behandlingen var ikke smertefull eller noe, jeg fikk beskjed om å hente opp et kraftig minne, en hendelse som gjorde meg vondt, og å se på lyset som vandret fra side til side over en lysbar og følge det med øyene, mens jeg tenkte på hendelsen. 

Jeg fikk også beskjed om å la hukommelse vandre mellom en og flere hendelser som skjedde, dra de opp og se på de i hodet, la de spille seg ut om og om igjen mens jeg fulgte lyset frem og tilbake. 

Dette skal bidra med å bearbeide alt det vonde som oppsto når jeg opplevde det jeg opplevde, og det kan jeg jo skrive under på at skjedde. 

Måten følelsene jeg fikk opp i meg endra seg under behandlingen var så tydelig og så merkverdig at jeg først ikke helt trodde på det som skjedde, men her sitter jeg flere måneder etterpå og har fremdeles de samme følelsene rundt det, ingen gode, men heller ikke de jeg ble sittende fast i som førte til at jeg måtte til behandling. Jeg er blitt nøytral til minnene og det å dra opp bilder fra det som skjedde, jeg kan se på de hendelsene uten å kjenne på at jeg blir livredd og alt det andre det dro med seg. 

Nå har dette innlegget ligget som utkast her siden ifjor, og jeg har lest over flere ganger og tenker at nå kan jeg publisere dette. 

Erfaringene mine med EMDR behandling hos DPS er veldig gode og jeg håper at dette kan bli en behandling som kan hjelpe folk til å bearbeide ting. 

Men jeg vil også understreke at EMDR ikke er en behandling som vil fjerne absolutt alt og hjelpe med absolutt alt, det vil jeg ikke. Jeg har fremdeles etterslengere som gjør seg merkbare, de er ikke bare like harde som de jeg gikk i behandling for. Og EMDR gav meg ekstra drahjelp til å bearbeide mye grums, men det er også grums som kommer opp i ettertid, som jeg må bearbeide med hjelp av verktøyene jeg fikk hos DPS, for absolutt alt er ikke ordnet opp i, det merker jeg. Men jeg føler at jeg har såpass kontroll at jeg ikke trenger mer behandling, enn så lenge. 

Om det blir verre, vil jeg selvsagt gå tilbake til behandling, men der er jeg nå, så har jeg kontroll enn så lenge. 

--------

Litt av greia med å skrive dette innlegget er at når jeg fikk dette tilbudet, så fant jeg ikke så mye på nettet om dette her, og nå har jeg også lagt til etiketter på innlegget, sånn at søkemotorene får litt hjelp til å dytte dette innlegget inn i søk, om noen skulle søke etter det samme. 

Om du har behov for eller får tilbud om å prøve ut denne typen behandling, så vil jeg i all hovedsak anbefale deg å forsøke. Men som med all annen type behandling, så kan det ha invidiuell innvirkning og det kan hende at det ikke fungerer for deg. Bare ha det i bakhodet. 

 

 

Medisiner, ikke medisiner.

Jeg tok en titt over utkastene mine ikveld og fant dette innlegget som jeg startet på for lenge siden, mens jeg satt midt oppi Sarotex-slutten, det er en liten innsikt i hva Sarotex først gjorde for meg og hva som skjedde når Sarotexen bestemte seg for å møte veggen: 

Dette innlegget har jeg tenkt veldig lenge på, men jeg har ikke hatt orden nok i hodet til å kunne skrive det ned.

Jeg startet på Sarotex mot smertene mine fra fibroen, Sarotex er trisykliske antidepressiva og hemmer ett eller annet å nå ett eller annet, akkurat nå klarer jeg ikke å huske spesifikt hva den gjør, men den skal hemme smertesignalene å komme frem.

Jeg sleit noe helt ille med smerter. Overalt. Skuldrene, hodet, nakken, ryggen, hoftene, knærne, leggene, låra, rumpa. Det svei og små krampet hele dagen. Jeg våkna opp stiv som en stokk om morran og det var ett helvete å stå opp. Jeg rulla beina ut av senga, fikk de ned på gulvet og fikk dytta meg opp. Jeg stivna om jeg satte meg ned etter å ha vært aktiv. Hele tiden. Ikke bare etter trening, men hele tiden. Jeg kunne være på jobb og måtte ta lunsjen min stående for med en gang jeg satte meg ned, så stivnet musklene helt og jeg fikk kramper når jeg skulle komme igang igjen.
Samtidig, så sleit jeg ille med bilsyken i alt som kunne tenke å kjøre fortere enn 10 km/t om jeg ikke satt ved rattet. 

Legen min anbefalte sarotex, og dermed startet jeg på de. 10 mg.

Jeg leste om andres erfaring på dette, og de var positive. Så jeg beit tenna sammen og boksa meg igjennom de første to ukene med ekstrem munntørrhet som noen ganger fikk meg til å brekke meg. Det hjalp ikke uansett hvor mye vann jeg drakk.

Etter det, så var jeg smertefri. Jeg våkna om morran og kunne stå opp uten å møtte lirke meg forsiktig ut av senga for å ikke trigge musklene som hadde stivna. Jeg kunne plutselig trene mer og tyngre. Humøret mitt ble mer stabilt. Jeg klarte mer. Jeg sov bedre.

Så kom den...
Ekstrem kvalme.
Jeg ble så slått ut den dagen den kom at jeg husker at jeg lå i fosterstilling foran doen og gråt, for den var så kraftig og så overveldende. Jeg syntes jeg kunne kjenne forrige dagens middag komme opp, men den kom aldri.

Det var ikke magen min som var i ulage, det var bare en ekstremt sterk kvalme som ble værende i flere dager. Den kom og gikk. Jeg kutta først ut melka, tenkte at jeg kanskje hadde blitt følsom ovenfor melk igjen. Det fungerte ikke. Kvalmen kom og den ble værende.
Så jeg begynte å tenke og sjekket litt mer og joda. Kvalme var noe folk rapporterte om som bivirkning av sarotex. Noen skrev at de spydde. Jeg hater å spy.
Så etter mye frem og tilbake, så bestemte jeg meg for å slutte.

Jeg glemte å lese pakningsvedlegget om å slutte på sarotex, så jeg visste ikke at jeg skulle trappe ned og slutte gradvis.... Det gikk fint de første tre dagene, kvalmen var borte. Men så begynte jeg å klø. Jeg klødde OVERALT, intenst, i flere dager. Men den gav seg. Takk og lov. Jeg trodde jeg skulle bli gal.

Nå er jeg usikker på om jeg gjorde det rette. For smertene er tilbake. De takler jeg. Men jeg er fremdeles småkvalm hele tiden. Og magen har gått inn i fullt opprør, den liker plutselig ingenting av det jeg spiser og blåser seg opp, lagrer luft sånn at jeg får intense smerter. Det virker egentlig bare som om jeg har blitt enda verre av å slutte på sarotex og jeg vet ikke om det jeg nå gjennomgår er enda en sånn "brå slutt"-greie på sarotex eller ikke. De lister ikke opp NOE om hva man kan oppleve på en brå slutt.

Sarotex, smarotex.

Jeg kan ikke fatte og begripe at jeg skal skrive enda et innlegg om dette møkkagreiene her, men det gjør jeg.

Om det er noen som ramler over dette innlegget i jakt på erfaringer med dette satans makkverket av en medisin, så er det verdt det.

Jeg har nå kommet opp i sju dager mellom hver pille jeg tar, jeg prøvde å slutte helt på sarotex etter 6 dager imellom og det tok faen ikke èn dag før jeg begynte å klø, fikk hodepine, ble slapp, kvalm og fandens oldemor.

Har legen din anbefalt dette til deg: SI NEI OG LØP.

Nedtrapping is a bitch og det er helt hårreisende forstyrrende at det skal så faens lang tid å bli kvitt noe som kroppen EGENTLIG ikke vil ha heller, for kroppen drar på seg bivirkninger som en møll til et utelys.

Jesus herre min gi meg styrke og tålmodighet til å stå denne over.