The last few days./ De siste dagene

Dette innlegget kommer til å bli skrevet både på engelsk og norsk.

Fredag den 22. juli ble Norge og vi nordmenn angrepet fra verste hold. En nordmann gikk hen og sprengte en bombe i Regjeringskvartalet i Oslo og begikk massemord på AUF's sommerlei på Utøya.

Jeg satt i bilen på vei hjem fra Sverige når jeg hørte nyheten på P4. Hele verden ble satt på hodet. Min første tanke som jeg husker tikket inn var: Dette kan ikke være sant. Deretter kom navn dalende inn i hodet mitt. Mine venner og kjære i Oslo. Jeg bor jo til vanlig i Oslo, men er hjemme på ferie hos mamma og pappa. Men vennene mine i Oslo... Hva med dem? Var de på ferie?

Jeg sendte ut en massemelding til nesten 20 stykker. Til alle jeg kunne tenke meg at var i Oslo. Melding etter melding tikket inn på telefonen: "Jeg er ok!""Jeg er i god behold!", men ikke alle svarte.. De som ikke svarte, prøvde jeg å ringe. Så fikk jeg en telefon fra en venn som sa at han mener han hadde sett en felles venn av oss på et bilde på en nettavis. Ingen fikk tak i han, og ingen visste hvor han var nå. Det eneste vi visste var at han var på jobb ved Youngstorget da det smalt.

Etter noen timer i uvisshet fikk jeg vite at vennen vår var i godt behold. Telefonen ble mistet, mens han løp. Han fikk noen småskader, men var ellers i ok tilstand.

Men det er ikke før de siste dagene at man virkelig har føtt høre. En venn av meg var også på jobb, bare noen meter unna. Han slapp unna skader, men er nå psykisk påvirket etter å ha løpt rundt i kvartalet og hjulpet mennesker i flere timer. En annen venn jobber i brannvesenet og ble sendt ut. Både i sentrum og på Øya. Og det han har sett og opplevd er noe av det grusomte han noensinne kunne forestille seg. Jeg har ikke hørt hans versjon enda, men jeg vil gjerne høre. Må bare få dette litt på avstand før jeg utsetter meg selv for den beretningen.

Jeg selv sitter med et sinne. Et sinne som er så stort og grufult at jeg ikke forstår konsekvensene av det enda. Om dette går over, vet jeg ikke. Jeg vet ikke engang om jeg selv vil at det skal. Men alle vet at hvis man går med et sånt sinne for lenge, begynner det å spise deg opp innenfra. Og da er du kjørt. Men jeg er så sinna. Så sinna at jeg ikke finner ord for det. Når jeg tenker på hva jeg vil gjøre med drittsekken som har utsatt hele Norge for denne sorgen, da kommer jeg til kort. Jeg har allerede sett for meg 348 måter å ta han av dage på, og en av de inneholder en skje, pisk og et utvalg av kaktusplanter.

Hvordan dette kommer til å påvirke oss alle, vet vi ikke enda. Noen har mistet et eller flere familiemedlem. De vil merke dette for resten av livet. De av dem som har overlevd er traumatisert for resten av livet. De som har vært med på å redde livet til mange vil ha dette i hodet resten av livet.

Og vi andre... Vi som satt på sidelinjen. Vi vil ha skrikene. Skrikene til de som mistet venner, kjente og familie. Vi vil ha bilder av ungdommene som løp, som gjemte seg, som ble brutalt tatt vekk fra oss. Vi vil for alltid ha disse bildene i hodet, selv om vi ikke var der selv å vitnet dette.

Mine dypeste tanker går ut til alle de som er berørte av denne tragedien. Jeg føler med dere, er her for dere og vil alltid være her. Jeg vil alltid huske. Aldri glemme. Aldri hate. Og alltid elske.

-------

This will be written in both English and Norwegian.

Friday 22 of July we in Norway was attacked from an uninmaginary place. A norwegian blasted a bomb in the center of Regjeringskvartalet in Oslo and afterwards traveled to Utøya and massacred the youth AUF's summer camp.

I was in a car traveling from Sweden, when I heard the news over the radio. The whole was turned up side down. My first thought that I remember was: This cant be true! Right after, names come to mind. My friends and loved ones in Oslo. I'm living in Oslo, but I'm on vacation at home with my parents. But my friends i Oslo. What about them? Are they on vacation too? Away from Oslo?

I immediatly sent out a masstext to almost 20 people. Too everyone I could think of, that maybe was in Oslo. Text after text come back with "Im ok!" and "Im fine!", but everyone did not answer. Those who didn't answer, I called. Then I got a call from a friend who said that he think he saw a friend of us on the internet. No one could get a hold of him, and no one knew where he was at that moment. All we knew was that he was working close too Youngstorget when the bomb went of.

After a few hours in waiting, I got the call that our friend was safe and in good condition. He lost his phone, when he was running outside. Got some small skin damages to his head, but he was ok.

But it isn't before now that one really realize what impact this has made. A friend of mine was at work, only a few meters from Regjeringskvartalet. He was lucky and didn't get hurt, but is now impacted on a whole different level. He came out in a total chaos. Many injured, and he helped the best he could. He saw things he never will forget. Another friend of mine is working in the FireDept., and was called out. Both in Oslo and to Utøya. The things he has seen and experienced is the most horrific he ever has seen. I have not heard his version yet, but I like to. I just have to get this on a little distance before I hear his horrific experience.

I myself is sitting with an anger. An anger that is so big and horrific that I do not know the consequenses of it yet. If this passes, I do not know. I dont know if I even want it to pass. But everyone know that that kind of anger is the kind that will eat you inside out. And then you are screwed. But I am so angry that i can not find words for it. When Im thinking of what I want to do with the bastard that did this to us, im coming to short. I have imagine myself of 348 ways to take him down, and one of those involves a spoon, a whip and several cactus plants.

How this will affect us all, we dont know yet. Someone has lost one or several family members. They will notice this for the rest of their lives. Those who survived this maniac is traumatised for the rest of their lives. Those who has been saving lives will have this in their minds for the rest of their lives.

And the rest of us... Us on the sideline, we will remember the screams. The screams of those who lost their friends, and family. We will have the images of the youth running, who hides, who was taken brutally away from us. We will always have the images of this, even though we wasn't there and vitnessed this.

My deepest thoughts goes out to everyone who is touched by this tragedy. I feel for you, and will forever be here for you. I will always remember. Never forget. Never hate. And always love.

Litt sånn hverdagsliv.

Noe som jeg vanligvis ikke har. :P

Men kan jo fortelle litt om hva som har skjedd i det siste. Jeg har kommet meg ut i en ca 60% stilling ved ITAS Amb. Storkoser meg med å omgås mennesker, snakke tull og drive på med håndarbeid. Men, nei. Skal nok ikke bli skredder. Liker å sy ja, men ikke som yrke tror jeg. :P

Og samtidig som man plutselig er i jobb 5 dager i uka, så økte også livslysten litt og man kan jo si at det sosiale bare har blitt bedre og bedre. Selv om jeg kommer hjem etter en hektisk dag og er møkksliten, så er det SÅ verdt det.

Idag har jeg nesten vært Oslo rundt etter maljer og snor. To ganske så vanlige ting innen for sying som man tror at det nesten finnes overalt. Men ikke på Grønland, nei! Første butikken jeg var innom hadde ikke hørt om maljer. Snorer var noe grelle greier. Andre butikken var det samme. Men tredje kunne fortelle det at de hadde hatt maljer inne, men at det ikke solgte godt nok. Kleskulturen på Grønland er jo bra Vesten inspirert, og dermed er ikke maljer noe man får tak i. Og snorer hadde de, men dessverre ikke den typen snor jeg lette etter. Kan ikke helt si hva slags type jeg lette etter heller, men jeg visste at jeg ville vite det med en gang jeg så den rette.

Så det bar til sentrum og Oslo City, hvor man gikk småbananas på H&M. Endte opp med ny, hendig paraply(en liten en som man kan ha i veska), hårfarge(fått skille.. usj...), en olavest som jeg faktisk har lett etter i hele vinter, og et hårbånd. Og du tenker kanskje "jammen eh.. Hårbånd? Det er jo ikke noe du går med...". Og det stemmer jo det, hårbånd bruker jeg bare på håndballbanen(brukte, altså....). Men dette hårbåndet var flettet. Av to snorer. To skinnsnorer. Og en sånn metallting som liksom skulle sprite det opp, men det er jeg ikke interessert i. Jeg er interessert i snorene. Og etter litt undersøkelse av hårbåndet, så fant jeg ut at det bare var holdt sammen av en knute i hver ende. Herlig! Da kan jeg knyte opp, flette fra hverandre og bruke de to skinnsnorene på middelalderkjolen jeg driver å syr nå.

Og la meg fortelle deg... Den kjolen blir råbra! Får jo hjelp fra Daud fra jobben som er utdannet skredder. Han har vært lettere oppgitt, ristet på hodet, flirt og snøftet i snart to uker av meg og mine kunnskaper innenfor sying. Men nå nærmer det seg, og jeg har visst, etter sigende, blitt mye flinkere og mer arbeidssom på alenehånd. Dvs, at jeg er blitt bedre til å tenke meg fram til hva neste steg er, uten å måtte be Daud om å tenke for meg. :P

Og der var jeg tom for inspirasjon igjen ja. Eller... Det fins sikkert mange andre ting jeg kan skrive om, men ordene ble borte... Sånn er det å prøve å "knekke koden". Altså å bli kvitt en kreaktiv skrivesperre... -.-

Tidens nyeste trend; Planking.

Nå er vel dette litt gammelt, men har ikke sett behovet for å skrive om dette, før nå.

På framsiden av Dagbladet kan man idag lese om representanter fra Venstre og AP som planket på bystyret.

Jeg kan si meg delvis enig i at dette kan være farlig. Men Anti-planking? Er ikke det å dra overformynderiet tre hakk for langt...? Hvis man nå skal rette kampanjer mot planking, så er det vel flere ting man gjerne kan kaste seg over først.

Og kan ikke si at jeg er overvettes enig med hun som reagerer på dette. Det første jeg tenkte når jeg så bildet av de to som planker var at dette var tøft gjort. For det første så beviser de at de kjenner til ungdomskulturen og det på den rette måten. Man oppnår lite ved å fortelle ungdommen hva de skal og ikke skal gjøre. Da er det mye bedre med denne vinklingen istedet.

"Se på oss, vi gjør det samme som dere, men vi passer på at vi samtidig gjør dette trygt."

Jeg har skjønt det sånn at mange ser på Planking som noe skal gjøres på farlige steder. Nei. Planking er å legge seg som en planke på absurde steder. At det plutselig ble farlig, er når noen som ikke har hodet på rett sted blir fanget opp av media og media så begynner å hyle om "den livsfarlige trenden Planking".

Jesus fucking christ, sier jeg bare.. La nå ungdom være ungdom. Jeg tipper at de fleste har gjort noe like teit når de var yngre. Man møter seg selv bra i døra....

VG tråkker i baret... IGJEN!

Jeg viser til alle de artiklene om denne TV-kjendisen som angivelig har voldtatt en mediestudent.
Først skriver VG en artikkel hvor de nevner TV-kjendis, kjendisen og andre betegnelser hele 16 ganger.
Så når man leser på debattsiden deres etterpå at man ikke får lov i å spekulere høyt i hvem dette er, så stiller jeg meg selv spørsmålet:

Gjorde ikke dere den setningen overflødig når journalisten i VG skrev kjendisbegrep hele 16 ganger? Dette er det vi kaller søppeljournalistikk. Søppeljournalistikk kjennetegnes på det faktum at de gjennomsyrer i hele artikkelen at DE vet og sitter på informasjonen om hvem det er, men skrive det, det gjør de ikke. (Lurer på om Vær Varsom plakaten har noe å si her....) Så da er det opp til leserene å finne stikkordene og begynne å gjette seg fram.

Tv-kjendis. De fins det mange av.
Mannlig. Nok av de også...
TV-personlighet. Fremdeles noen å ta av.
Jobber i TV-ruten. Eh..? Nå kan hjulene begynne å rulle.

Og det er nå jeg faktisk sier: Jeg vet hvem det er. Og det er forholdvis enkelt å finne ut hvem det er etter at en viss Øgrim i Journalisten la ut hele navnet på Twitter. Og han skylder på at han egentlig skulle søke på Google. Igjen så stiller det seg noen spørsmål her: Hvis du er journalist, skal ikke du vite forskjell på Twitter skrivefelt og Google skrivefelt? De ser da vitterligens ikke like ut, må vite..

Nei. Nå er det på tide at den yngre generasjon får ta over redaksjonsjobbene over det ganske land. For dette blir bare verre og verre. Maken til griske jæveler skal man lete lenge etter....

"Vil gjerne ha en Fitte...."

Denne er noen gode år gammel, men fremdeles ganske så morsom.

Samtale mellom to mennesker:

1: Hei du, jeg vil gjerne se på Fitta jeg.
2: Ja, det skal du få lov til vettu. 2 tar med seg 1 til Fitta og viser den fram for han.
1: Jaha ja, denne er pen den. Men finnes den i andre farger?
2: Jada, selvsagt. Man har den i svart, hvit, blå, rød, gul, you name it!
1: Ja, det er jo bra det da. Får jeg prøve den en liten tur?
2: Jada, bare å prøve den. Men vær forsiktig da, den er tross alt utstillingsmodell.
1 prøver Fitta.
1: Den ser faktisk ikke så verst liten ut når man ser på den, men når jeg prøver den nå, så er den faktisk veldig liten. Har ikke plass til føttene mine her inne.
2: Jaha ja. Nei, det er jo ikke positivt.
1: Neeeei, så jeg tror jeg må sto over denne jeg, altså. Kan ikke ha en så liten Fitte.


Jaaaaaa, sånn kunne det hørt ut hvis Honda hadde beholdt navnet Fitta. Istedet heter den nå for Jazz. *kniiiiiiiis*

http://forbruker.no/bil/article291156.ece

Hva er det med kylling kjøttdeig??

Ja, hva er det med det?

Nå er det andre gangen jeg spiser kyllingkjøttdeig og finner uspesifisert, harde greier i det. Denne gangen fra Prior. Sist gang var kjøttet fra Den Stolte Hane. Er det sånn at man må forvente å tygge tenna sine ihjel, eller er kvalitetssikringa på kylling kjøttdeig så dårlig at nesten alt slipper igjennom???

Første gangen det skjedde, ble jeg ferdig med maten før jeg så på det jeg hadde tygd på. Men denne gangen sjekket jeg hva det var før jeg fortsatte å spise. Og tallerknen ble bare satt på kjøkkenet, for nå er jeg kvalm. Hva er det som har vært inni kjeften min, er det jeg tenker nå... Blir uvel bare av å tenke på hva det kan være. Sjansen er jo stor for at det bare er brusk igjen, denne gangen også. Men tenk om....

Har tatt vare på boksen fra Prior, imorra skal det ringes og klages.

OG ALDRI NOE MER KYLLING KJØTTDEIG. Dette gidder jeg ikke lenger. Sunn mat my ass!

"This is my curse"

Joda, jeg sitter å hører på musikk jeg vettu.
Og min forbannelse er enkelt og greit denne; Jeg har skriveblokk. Men samtidig har jeg denne bloggen. Hva er vitsen med å ha en blogg som man ikke skriver i da, mon tro? Jeg spør meg selv dette hver eneste dag, og tro meg.. Når jeg finner svaret, er dere de første som skal få høre svaret.

Fått litt dilla på The Baseballs her jeg sitter, faktisk. Hører på Umbrella nå. Fetchy sang, kommer til å nynne på den i noen dager, tenker jeg.

Morfaren min skal reise bort i noen dager nå, så jeg tenkte jeg skulle snike meg inn i huset hans og gjøre en liten tidlig springcleaning imorra. Støvsuge, vaske gulv, rydde og tørke støv. Men jeg er sikker på at han ikke kommer til å legge merke til det når han kommer hjem. Han begynner å bli veldig fjern nå, noe som bekymrer meg mer og mer. Det er enkelte ting som går inn og ut igjen, om dere skjønner.

Men har fått hjelp fra noen venner når det kommer til demens(noe som det muligens er...) og aktivitet er visst hovedmålet. Så til våren skal jeg trekke med meg morfar ut av døra og rundt Østensjøvannet ihvertfall en gang i uka. Samtidig som jeg skal ta han med ut i hagen og få han med på å få vekk ugress og stelle litt. Det kan hjelpe på humøret og dermed innvirke på hukommelsen og koblingene "der oppe", fikk jeg tips om. Så da gjør vi det.

Men det løser uansett ikke det fremtidige problemet jeg ser og tenker på. Hva når han får flere dårlige dager enn bra?