Da var valget endelig over.

Det har vært en skikkelig spennende valgkamp innspurt, jeg har ikke deltatt i noen valgkamp, men jeg har jammen meg fått med meg hvor mye jobb alle har lagt inn de siste to ukene, for herregud.

Og jeg puster lettet ut for selv om jeg er godt vant til valgkamp, partilederdebatter og kampanjer i sosiale medier, radio og tv, så blir jeg så iiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiinnmari lei. 

Ihvertfall av debattene på tv for måten det er lagt opp på blir til hyling, skriking, avbrytelser og "LA MEG SNAKKE FERDIG DA", og det er så innmari barnslige greier.

Jeg mener veldig sterkt at mediene bidrar til hvordan dette blir, for det er de som legger opp hvordan debattene skal bli gjennomført og det er programlederne som skal styre debattene som legger opp til at det blir helt sirkus. Fredrik Solvang er en jeg bør nevne som en av de programlederne som har bidratt sterkt til at dette er dne nye normalen på politiske debatter på tv, spesielt. Det blir sensasjonsjagende debatter mer enn det er opplysende debatter. 

Jeg mener også at vi bare må skrote hele greia nå og bygge opp debattene helt på nytt, det må kunne gå ann å se på en debatt og ikke miste helt lysta på å ha noe med politikk eller politikere å gjøre, og heller kunne se på en debatt og faktisk se at det gjøres en effort i å opplyse folk om hva slags type politikk politikerne vil gjenomføre, hva slags løfter de kommer med og hvordan de har tenkt å gjennomføre disse løftene. 

Jeg har fått med meg noen debatter mellom lederne for ungdomspartiene og de er mye bedre gjennomført enn de for "voksenpartiene", jeg tror vi heller bør se mot de og bruke de som eksempel på hvordan debatte skal være. 

Partiene og deres lederskikkelser bør også ha et stort nærvær på sosiale medier, det har vi virkelig fått sett nå at det engasjerer stort. Egentlig bør de politikerne, små som store, nasjonale som lokale og som er konfortable med det begynne å være litt mer på sosiale medier. Ikke bare blir det enklere å kunne nå de, men de kan nå ut til enda flere enn gjennom TV og nettaviser enn det de har gjort hittil.

Og jeg må også, dessverre, gi litt kreds til gutta for deres debatt-greier, jeg veit at inspirasjonen for akkurat det opplegget der har kommet fra USA, hvor politikerne møter 20 personer som kan debattere de om politikken deres. Det er ekstremt informativt å se på og det gir også unge en mulighet til å kunne få møte de politikerne de er enige og uenige med og la stemmene deres bli hørt. 

Jeg har sett mer av sånne klipp denne valgkampen enn jeg har sett på partileder debatter og fått sjukt mye håp for den yngre generasjonene. 

Jeg kan selvsagt håpe på at dette er noe som blir bedre med åra, men jeg har mine tvil.   

Ett dilemma jeg møter hele tiden som både bokelsker og film/tv-serie elsker.

 Det er ett dilemma jeg alltid møter fordi jeg elsker bøker og filmer/tv-serier. 

Jeg snakker selvsagt om det å lese boka, deretter se filmen eller tv-serien som handler om boka. Det har endt opp med at jeg nesten har gått ut av kinosaler, jeg har rage quitta tv-serier og droppa å se ferdig filmer, fordi de har endra altfor mye på handlingen og historien. 

Og jeg snakker ikke sånne små ting, men store katalysatorer, hendelser som setter stemningen i bøkene og dermed også skal sette stemningen i filmer/tv-seriene. 

Jeg sitter nå og forsøker å se ferdig serien Under The Dome. Jeg leste selvsagt boka først og gleda meg masse til serien, for jeg trodde at Stephen King, siden han var på produksjonssiden på serien, skulle forholde seg nogenlunde tro til boka. Der tok jeg skammelig feil. 

I løpet av første episoden endra de på en sånn stemnings-hendelse, som i boka satte stemninga ganske tidlig i boka, man skjønte ved den hendelsen at denne boka ville bli en wild ride. 

Nå er jo ikke serien dårlig, den er ikke det. Jeg synes den er ganske god, for jeg har sett noen flere episoder denne gangen enn jeg gjorde sist gang. 

Men det er hele greia med å endre tidsperspektivet, legge til så mange drastiske endringer, fjerne hendelser og alt som gjorde at jeg fikk helt avsmak sist gang jeg forsøkte å se denne serien. 

Jeg har lest i ettertid at King var med på endringene, han er av den formening av hvis man liker boka best, så holder man seg til den, og at serier eller filmer må få lov til å få leve sitt eget liv. Sikkert derfor Under the Dome ble kansellert? :) De som så den serien var gjerne folk som hadde lest boka og som hadde et forhold til historien, som meg, og når endringene ble så store, så ramla folk av. Jeg ville mer enn gjerne se en serie eller en film som holdt seg til de store linjene, sånne små endringer som alder, yrker etc, det bryr jeg meg ganske lite om.

Så nå sitter vi altså der at vi har en bok, som er råbra, og en serie som er helt midt på treet, fordi produksjonsteamet med King sin velsignelse tok sine kunstneriske friheter og det ble straffa med at seertallet ikke var bra nok og serien kansellert. 

Jeg kjøpte en ny King bok for ikke så lenge siden heller, The Institute. Du kan tro jeg skal se serien først, for den fikk jeg opp reklame for på en eller annen streamingtjeneste før jeg rakk å åpne boka tilogmed. Så nå forsøker jeg, en gammal bikkje, å lære nye triks. Jeg skal se serien først, lese boka etterpå. 

Kanskje jeg slipper å bli så innmari sint i fremtiden?  

Hva faen er vitsen med PTSD, egentlig?

Det lurer jeg noe jævlig på akkurat ikveld. For ikveld ble jeg trigga noe så innmari hardt og jeg endte opp med å grine masse og å ha vondt i hele føkkings kroppen til det punktet at det gjorde vondt å puste. For hva? Gammalt grums av noen minner som bare bestemte seg for å dukke opp fordi ett eller annet kunne såvidt ligne på det tullet der? Give me a fucking break, a. 

Det er andre gangen denne måneden, tror jeg, at det skjer. Jeg aner ikke helt hvorfor det skjer, men at det skjer noe, har skjedd noe, denne måneden, det er sikkert og visst. Enten er det grums som er på vei opp som jeg ikke har titta så sjukt mye på før, noe hjernen min egentlig har prøvd å beskytte meg mot, men som nå dukker opp, eller så... Jeg veit da faen. 

PTSD suger, det veit jeg ihvertfall.  

Recap:

 Morn du.

Jeg kom jo på at det er dritt lenge siden jeg faktisk blogga, så her skal jeg kjøre en kjapp oppsummering av hva som har skjedd siden sist jeg var aktiv på blogginga. Dette skjer ikke kronologisk, for hukommelsen min har ikke lært seg å sortere sånt etter dato, når jeg åpner den boksen der kommer alt ramlende ut. Det er også sjukt mye jeg ikke tar med, som jeg egentlig husker, men som jeg ikke husker akkurat nå, så denne lista er det jeg kommer på akkurat nå, og... ja. 

Here goes: 

- Pandemi, tjohei, jeg fikk corona, trodde nesten jeg fikk slag, fikk ikke slag, bare veldig, veldig, veldig påvirka i lang tid etterpå. 

- Jobba litt sånn rundt omkring, skredder(igjen), jobba i utebransjen, dagligvare.

- Var rød, så blond, så brun, så rød igjen, så illrau, deretter litt rosa, så brun igjen, så brun og blå, nå er jeg en god miks av rød, brun og GRÅ/HVIT(harruhørtnosådumt?!)

 - Herro vandret over regnbuen en sommerdag med en god blanding av regn og sol, han fikk slippe hjemme med kjente rundt seg. 💔

- Jeg ser at jeg har skrevet ett innlegg i 2024 og sånt, men jeg bare overser det innlegget, samme med det i 2023, dermed er vi tilbake på 2018, så da... Blitt huseier. 

- Blitt gift, det skjedde med sjukt gode folk rundt oss og i en ganske nydelig seremoni, selv om den ikke skjedde der vi så for oss at den skulle skje. 

- Opplevd flom i kjelleren. 

- Opplevd lekkasje på stikkvannsledninga inn til huset og vært lei av å være huseier. 🙃

- Fiksa første tattoveringa, fikk mersmak, skar ha flere. 

- Slutta å røyke!! 265 dager and counting. 🔥

- Fremdeles ett lite snev av PTSD, blir nok aldri kvitt den greia der. 

-  Sett Supernatural helt igjennom tre ganger(pandemi, husk det!!).

- Har fremdeles M.E., fåkke rista av meg den heller. 

- Syr fremdeles, har endelig mestra glidelåser. 

- Fremdeles ganske sinna innimellom på alt som kan krype og gå. 

 

Er det noe mer da? Trukke det. 

Hejdå.  

Valgkamp, schmalgkamp

Kalenderen står på 30. august nå, og det er 10 dager igjen til valget.

Jeg skal bli så innmari glad når dette er ferdig og over, for jeg er stappfull av valgkamp kampanjer som lyver, krangling innad de borgerlige(YEHEI) om hvem som skal være statsministerkandidat, vinglinga til Venstre om de skal, skal ikke garantere for FrP, partilederdebatter som bare er skriking, "guttaaaaaaaaaaaaa" og alt annet dritt som har hørt med. 

Den siste greia jeg leste nå er laksebaronen som bare "høhøhøhrmpfppfpfpfpffpf, AP ble ekstremister når de ble utsatt for terror, høhøhøhøhøhøhø". Seriøst? 

Også unnskylder han seg med "kampens hete"............. Sist jeg sjekka så får man sitatsjekk. Man får den tilsendt på mail, man må lese over og godkjenne. Tror han at folk er så innmari dumme? 

Nejfaen, jeg gleder meg til dette er over. 

For å se hva Norgesdemokratene gjør, vil de prøve seg på en Trump, tru?  

Bare noen løse tanker en sen kveld.

Jeg sitter akkurat nå og ser på Rekviem for Selina og det er jo helt sjukt å se på, sånn egentlig, for jeg synes den serien klarer å fange både tidsånden alt det der skjedde i og hvor sjukt det kunne være. Jeg satt å tviholdt på at dette skulle være en satirisk fremstilling av bloggverden tilbake da, men den ble altså så trist til slutt, herregud. 

Også tenker jeg jo over blogginga og hvor mye gøy det faktisk var og mye mer givende enn vlogging og alle disse videoen man legger ut på TikTok og alle andre steder, så jeg satte meg ned for å skrive litt her. 

Det er ikke så rart at blogg ble borte når video ble så innmari mye mer populært, det er enda kjappere enn å skrive noe og man får sagt så innmari mye på kortere tid enn å sette seg ned å skrive ett innlegg. Men det er jo også litt det jeg savner, spesielt, for jeg er ikke akkurat den typen person som kan sette meg ned for å se masse på YouTube eller lengre videoer fra folk, selv om jeg er interessert i det de sier og snakker om, rett og slett fordi konsentrasjonen min er så ræva blitt at jeg ramler fort ut. Derfor liker jeg aller, aller best å lese det folk skriver i stedet. 

Man må bruke litt tid på det når man skal sette seg ned å skrive, velge ord, tenke over hva man vil frem til og faktisk skrive det ned, da får hjernen en mulighet til å henge med og man får tenkt over hva man sender ut i verden. 

Forresten, litt tilbake til hun som spilte Selina, for ei formidlingsevne og den siste scena hvor hun omtrent gjorde et Kubrick-blikk? Det grøss nedover ryggen på meg! 

Og jeg har jo sett Pål Sverre Hagen i ganske mye, og dette er kanskje ikke noe av det beste han har gjort, men han klarer så innmari bra å det han skal formidle, så trygt og stabilt, at det var bra han spilte den rollen han spilte. 

Og Jon Øigarden, da. Vår alles kjære Jeppe. Etter Exit har virkelig Øigarden blitt en skuespiller jeg virkelig, virkelig liker, for han spiller så utrolig bra og på et utrolig høyt nivå. 

Vi kommer nok ikke tilbake til den tia når blogg var det store mediet og sånt, men det er jo fremdeles en god plattform å bruke når man er litt lei alle de andre. 

Jeg, for eksempel, er mye på TikTok, og legger ut videoer, men akkurat nå er jeg i en periode der hvor jeg ikke orker. Jeg orker ikke å logge inn for å se at ting har skjedd, kommentarer er blitt skrevet, røkting av kommentarer må gjøres, svar må ordnes, reaksjoner, reaksjoner, reaksjoner. Jeg er tømt. Med all den elendigheten som foregår akkurat nå, så tror jeg at jeg har strukket meg altfor langt over ett altfor stort område altfor lenge, og jeg er tom. Jeg har filma så mange videoer for å snakke om ting som har skjedd, men jeg klarer aldri å publisere noe av de, for jeg føler enten at jeg babler, blir for sint, at andre sier det bedre enn meg eller at jeg rett og slett ikke orker. 

Jeg er så innmari lei alt hatet, ondskapen og dårlige følelser all over the place. 

En del av det å ha det godt må innebære det å drite i alt annet en stund. Tror jeg. For man kan ikke ha alle disse inntrykkene komme som en tsunami over seg hvert eneste øyeblikk, hver eneste dag. 

Jeg skreiv egentlig det forrige innlegget mitt som en spøk, men de siste månedene nå har jeg for alvor tenkt på å sette meg ned for å skrive igjen, for det har gitt meg ganske stort utbytte tidligere. 

Bare det å skrive dette innlegget her har gjort meg mer avslappa enn jeg har vært på lenge, det å bare sitte her å taste på dette tastaturet gir meg en sånn beroligende, meditativ følelse som jeg har savna. 

Kanskje vi snakkes? 

 

Gjenoppstår bloggingen?

 Vi kunne lese at Linnea Myhre gjør comeback som blogger: https://www.tv2.no/underholdning/gjor-comeback-etter-15-ar/16926889/

15 år siden sist. 

Vil vi gå mer og mer vekk fra å skulle bli fora ting av mennesker som farer over skjermen vår i korte eller lengre klipp, og gå mer tilbake å lese det folk har å si? Kanskje. 

Har folk tid til å sette seg ned i den travle hverdagen for å oppdatere seg på hva blogguniverset mener om ditt og tang? Kanskje. 

Det er jammen meg deilig å bare sette seg ned med telefonen og filme det man vil si, men det er noe helt annet å sette seg ned ved pcen og begynne å hamre på et tastatur og se ordene komme løpende ut av fingertuppene også. 

Bloggkarrieren min var jo veldig lang den også, ikke like suksessfull, kanskje, men lang var den. Og den starta på VG blogg av alle steder. 

Deretter over hit. 

Jeg har alltid likt å skrive mer enn å snakke inn i et følelsesløst kamera, det er litt distanse fra meg og ut til andre, og det er ikke kleint, men det er jo det å sette seg ned og finne noe å skrive om også da. 

For å svare på mitt eget spørsmål i tittelen her: Jeg veit ikke.