Det er det det er om dagen, det er et kaotisk rot jeg verken ser starten på eller slutten av.
Jeg vet sånn nogenlunde hvor jeg ender opp, eller skal ende opp. På andre siden av denne tunnelen jeg er inne i. Frisk, rask, god og med en litt bedre fremtid enn det jeg har nå.
Struktur, forandringer, rutiner.
Det er det det går i. Hele tiden, alltid.
Hvor ble det av det jeg hadde? Hvor jeg var på vei? Hva skjedde, hva faen i helvete skjedde?
Hvorfor dette rotet, dette kaoset, denne gjørma av usikkerhet, angst, frykt?
Hvor skal jeg starte og hvor faen slutter det?
Jeg har ikke skrevet om det her, bare fortalt bruddstykker.
Nå skal jeg liksom snakke om alt.
Jeg dør etter å skrive hele tiden, men tør jeg? Nei. Ja. Nei. Ja. Nei. Ja. Nei.
Følger noen med? Ja, kanskje.
Vet jeg det? Nei.
Føles det sånn ut? Ja.
Paranoid? Jess.
Og nå sitter jeg bare her og skriver ned masse tull. I et håp om å kanskje finne igjen en del av meg selv. Jeg må gråte. Jeg må alltid gråte. Jeg kjenner det. Det ligger akkurat i halsgropa. Halsgropa...
Bare ved å skrive det ordet, så dukka det opp mange minner. Jeg skulle ønske jeg kunne velge ut minner og slette de permanent fra hukommelsen min. Det er ting jeg ikke vil huske, ting jeg vil slippe å huske, ting som gjør dette vanskelig, som gjør meg redd, full av angst, kvalm.
Jeg har ikke grått skikkelig på flere uker. Tror jeg. Bare litt her og der. Jeg holder det innestengt enn så lenge, og jeg vet at det virkelig ikke er lurt. Men jeg drikker ikke. Jeg klarer ikke. Kroppen vil ikke og kan ikke slappe av. Rundt hvert eneste hjørne kan det være noe den må være klar for. Den er i kamp-modus, krigsmodus, defcon 5 modus, den er klar for atombomba, den er klar for å fyre avgårde raketter og destruere alt liv.
Noenganger så hoverer jeg på den kanten, dere veit. Den kanten som ligger der og har ligget der i altfor mange år. Den psykiske smerten oppi alt det her, den vil ha ett utløp.
Faen heller, jeg må bare gråte, dette går ikke.
