Blonde øyeblikkene vi alle hater.

Disclaimer: If you don't speak or read norwegian, now will be a good time to use google translate, since I'm writing this in norwegian. 

Nå skal jeg fortelle om to ting som har hendt meg, sånn at dere får et lite innblikk i hvordan det kan være å ha blonde øyeblikk.

Det ene øyeblikket går opptil et år tilbake. Jeg flyttet inn i ny leilighet her i Oslo, denne jeg sitter i nå. Det var som en drøm. Større kjøkken hvor jeg virkelig kan boltre meg, en stue med plass til to sofaer, veranda. Ja, det var en skikkelig oppgradering.

Iløpet av den første stunden jeg bodde her, så var alt fryd og gammen, jeg svisja rundt her og var bare frøken lykkelig. Men så når høstmørket kom på andre siden av veggen, og jeg måtte begynne å bruke lys inne, da oppdaget jeg problem nummer 1: Jeg hadde ikke nok lys på kjøkkenet til å se hva jeg gjorde på arbeidsbenken når jeg jobbet der.

Jeg tenkte med meg selv at jeg fikk lete etter et kjøkkensarmatur med stikk kontakt og lys. Gikk hele vinteren og våren igjennom uten å tenke mer over dette. Sommeren kom. Høsten kom. Og mørket kom. Og igjen ble dette problemet gjeldende. Det irriterte meg i en større og større grad.

En vakker dag, så drev jeg på med noe ved denne benken. Hva jeg gjorde husker jeg ikke helt, men det krevde ihvertfall at jeg sto bøyd ved benken på gulvet og ordnet noe. Jeg slår blikket opp, uten egentlig helt å se, og legger merke til noe jeg ikke har sett før.

"En bryter...... Hva gjør du der?" Jepp. Jeg fant en bryter. Under kjøkkenskapene på veggen. I armaturen hvor stikk kontakten min er. Jeg reiser meg rolig opp. Ingen mistanke enda, helt blottet for logiske og fornuftige tanker i hjernen. Jeg bøyer meg litt ned, setter fingeren mot bryteren, presser, hører den klikke over i posisjon. BLINK BLINK BLINK! Lys.

Kjære leser. På dette tidspunkt hadde jeg bodd i denne leiligheten i ett år. Det tok meg ett år å finne en lysbryter. Som jo, om man tenker logisk, ikke var så veldig vanskelig å finne. Kjøkkenarmatur inneholder gjerne både stikk kontakt og lys. Og lysbryteren, selvsagt. Slo det meg? Nei.

Lo jeg så mye at jeg gråt? Ja.
Måtte jeg legge meg ned på gulvet? Ja.
Fikk jeg ikke puste? Jess.
Innså jeg til slutt hva som hadde skjedd? Etter fem minutter.
Var jeg flau? Ja, men ikke så flau at jeg ikke mindre enn 10 minutter etterpå delte hele greia på både twitter og facebook. Til folks store fornøyelse.


Dere trodde kanskje at jeg var ferdig med dette? Neida.


La meg fortelle dere en historie til, denne skjedde for ikke så lenge siden. Og det beviser at smarte damer kan være dumme. For jeg er egentlig smart. Veldig smart. Det skinner ikke alltid igjennom. Serru.

Altså. Que kjøkken(hvorfor alltid kjøkkenet??) igjen.
Jeg skal vaske ovn. Denne ovnen er relativt ny, ble kjøpt i fjor via et selskap som driver på med reparering og gjensalg av hvitevarer. "Alt fungerer på denne", sa de. Jeg kommer hjem, skal steke noe og dæven. Ikke noe lys i stekeovnen. "Ok", tenker jeg. "Dette skal jeg nok finne en løsning på." Allerede her, burde det ha ringt en bjelle. For logisk tenkende mennesker ihvertfall. Gjorde det det for meg? Nei.

I over et halvt år, så har jeg altså brukt lommelykt for å sjekke om maten er ferdig.

Her en vakker dag(de er alltid vakre), så står jeg med huet tredd godt inn i ovnsrommet for å vaske. Jeg skal til å strekke meg litt lenger inn da jeg tryneskaller med noe i det ene hjørnet. Jeg ser stjerner og planeter, prøver å fokusere blikket, er for nære. Trekker meg unna et par centimeter til, ser fremdeles stjerner, fokuserer blikket og lurer på hva i helvete jeg tryna med.

Lyset.

Jeg tryna mot lyset.

Ironien er så.... vakker.

Der inne i det mørke hjørnet var det en glasskuppel. Jeg lirker glasskuppelen ut, og hva finner jeg? En defekt lyspære.

Nå er lyspæra bytta. Jeg en erfaring klokere. Litt dummere. Og enda mer blond.

Takk for meg.