Charlie Kirk

Charlie Kirk. 

TW: Grafiske beskrivelser, blod.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

---------------- 

Jeg tipper at de siste to dagene har veldig mange hørt og lest dette navnet for første gang, kanskje også sett han for første gang, i ett klipp som har blitt delt med en intensitet på nettet som sikkert ikke ligner noe annet vi har sett.

Jeg så en tiktoker snakke om at vi opplever ett "mass trauma", en hendelse som fører til at utrolig mange mennesker blir traumatiserte på veldig kort tid. Store hendelser som terroraksjoner, naturkatastrofer etc, er shva jeg har forbundet med en sånn massiv traume hendelse før, men nå har det blitt plussa på en hendelse til: Å se noen dø ved ett skudd til halsen med masse, masse, masse blod som bare spruter nedover den hvite t-skjorta, ett rødt hav fullt av hva som for noen få sekunder siden var fullt av liv. 

Jeg kan godt skjønne at enkelte ikke finner rom for å føle noen empati. Eller sorg, eller andre typer følelser som kan melde seg når man ser noen dø. Jeg skjønner det veldig godt. 

Jeg tipper at ganske mange har kjent på fraværet av de følelsene utallige ganger oppgjennom historien til menneskeheten. 

Men det er ikke det jeg vil skrive meg tom for nå. 

Nå vil jeg skrive, og bearbeide samtidig, det klippet, for det er det jeg trenger. 

En ting er å filme det, det var naturlig sett situasjonen folka i publikum var i. 

Men å poste det på nett? Hvorfor? Hvorfor gjorde de det? Hvorfor tenkte de ikke på barna hans? At de nå kan måtte finne seg i den situasjonen mange år fra nå at de skriver inn navnet til faren sin, søker han opp og får det klippet der midt i fleisen. Hvorfor tenkte de ikke på at det å laste opp det klippet der vil gjøre at det vil være der ute for alltid? Hvorfor tenkte de ikke på at dette kan være så jævlig å se for andre at man får mareritt av det? Hvorfor posta de det jævla klippet der?

Jeg har sett mye sjukt opp gjennom. 

I internett sin spede begynnelse fantes det ingen regler. Ingen aldersgrenser, ingen måte å verifisere alder på, ingen som sjekka hva du gjorde, hva du søkte deg inn på. Det var mayhem. Vi hadde pain olympics, råtten, live leak og uttallige andre nettsider dedikert til å spre gore, blod, gørr og faens drit. Ulykker, drap, vold, you name it. 

Men vi oppsøkte det. Vel vitende om hva vi kom til å se. 

Nå om dagen kommer sånt helt uoppfordra i feeden vår, krig, mutilerte kropper, kroppsdeler, hodeløse kropper, nakkeskudd, voldtekter, halshugginger.... Alt dette kommer servert på sølvfat, fordi folk filmer det og laster det opp for hele verden å se. Og det kommer rett inn i feeden din på facebook, twitter, tiktok, snapchat, instagram, reddit, fuckings overalt. 

Og nå må vi sitte i denne situasjonen hvor traumatiserte mennesker som kanskje ikke veit at alt det de føler på og sliter med akkurat nå er ett traume, og de lasher ut til absolutt alt. Og overton vinduet flytter på seg, vi må godta det og vi må godta sånn. 

Akkurat nå føles det ut som om alle sjelene i hele verden hyler ut i ett kollektivt smertehyl. Og det vil ikke ta slutt.  

 

Da var valget endelig over.

Det har vært en skikkelig spennende valgkamp innspurt, jeg har ikke deltatt i noen valgkamp, men jeg har jammen meg fått med meg hvor mye jobb alle har lagt inn de siste to ukene, for herregud.

Og jeg puster lettet ut for selv om jeg er godt vant til valgkamp, partilederdebatter og kampanjer i sosiale medier, radio og tv, så blir jeg så iiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiinnmari lei. 

Ihvertfall av debattene på tv for måten det er lagt opp på blir til hyling, skriking, avbrytelser og "LA MEG SNAKKE FERDIG DA", og det er så innmari barnslige greier.

Jeg mener veldig sterkt at mediene bidrar til hvordan dette blir, for det er de som legger opp hvordan debattene skal bli gjennomført og det er programlederne som skal styre debattene som legger opp til at det blir helt sirkus. Fredrik Solvang er en jeg bør nevne som en av de programlederne som har bidratt sterkt til at dette er dne nye normalen på politiske debatter på tv, spesielt. Det blir sensasjonsjagende debatter mer enn det er opplysende debatter. 

Jeg mener også at vi bare må skrote hele greia nå og bygge opp debattene helt på nytt, det må kunne gå ann å se på en debatt og ikke miste helt lysta på å ha noe med politikk eller politikere å gjøre, og heller kunne se på en debatt og faktisk se at det gjøres en effort i å opplyse folk om hva slags type politikk politikerne vil gjenomføre, hva slags løfter de kommer med og hvordan de har tenkt å gjennomføre disse løftene. 

Jeg har fått med meg noen debatter mellom lederne for ungdomspartiene og de er mye bedre gjennomført enn de for "voksenpartiene", jeg tror vi heller bør se mot de og bruke de som eksempel på hvordan debatte skal være. 

Partiene og deres lederskikkelser bør også ha et stort nærvær på sosiale medier, det har vi virkelig fått sett nå at det engasjerer stort. Egentlig bør de politikerne, små som store, nasjonale som lokale og som er konfortable med det begynne å være litt mer på sosiale medier. Ikke bare blir det enklere å kunne nå de, men de kan nå ut til enda flere enn gjennom TV og nettaviser enn det de har gjort hittil.

Og jeg må også, dessverre, gi litt kreds til gutta for deres debatt-greier, jeg veit at inspirasjonen for akkurat det opplegget der har kommet fra USA, hvor politikerne møter 20 personer som kan debattere de om politikken deres. Det er ekstremt informativt å se på og det gir også unge en mulighet til å kunne få møte de politikerne de er enige og uenige med og la stemmene deres bli hørt. 

Jeg har sett mer av sånne klipp denne valgkampen enn jeg har sett på partileder debatter og fått sjukt mye håp for den yngre generasjonene. 

Jeg kan selvsagt håpe på at dette er noe som blir bedre med åra, men jeg har mine tvil.   

Ett dilemma jeg møter hele tiden som både bokelsker og film/tv-serie elsker.

 Det er ett dilemma jeg alltid møter fordi jeg elsker bøker og filmer/tv-serier. 

Jeg snakker selvsagt om det å lese boka, deretter se filmen eller tv-serien som handler om boka. Det har endt opp med at jeg nesten har gått ut av kinosaler, jeg har rage quitta tv-serier og droppa å se ferdig filmer, fordi de har endra altfor mye på handlingen og historien. 

Og jeg snakker ikke sånne små ting, men store katalysatorer, hendelser som setter stemningen i bøkene og dermed også skal sette stemningen i filmer/tv-seriene. 

Jeg sitter nå og forsøker å se ferdig serien Under The Dome. Jeg leste selvsagt boka først og gleda meg masse til serien, for jeg trodde at Stephen King, siden han var på produksjonssiden på serien, skulle forholde seg nogenlunde tro til boka. Der tok jeg skammelig feil. 

I løpet av første episoden endra de på en sånn stemnings-hendelse, som i boka satte stemninga ganske tidlig i boka, man skjønte ved den hendelsen at denne boka ville bli en wild ride. 

Nå er jo ikke serien dårlig, den er ikke det. Jeg synes den er ganske god, for jeg har sett noen flere episoder denne gangen enn jeg gjorde sist gang. 

Men det er hele greia med å endre tidsperspektivet, legge til så mange drastiske endringer, fjerne hendelser og alt som gjorde at jeg fikk helt avsmak sist gang jeg forsøkte å se denne serien. 

Jeg har lest i ettertid at King var med på endringene, han er av den formening av hvis man liker boka best, så holder man seg til den, og at serier eller filmer må få lov til å få leve sitt eget liv. Sikkert derfor Under the Dome ble kansellert? :) De som så den serien var gjerne folk som hadde lest boka og som hadde et forhold til historien, som meg, og når endringene ble så store, så ramla folk av. Jeg ville mer enn gjerne se en serie eller en film som holdt seg til de store linjene, sånne små endringer som alder, yrker etc, det bryr jeg meg ganske lite om.

Så nå sitter vi altså der at vi har en bok, som er råbra, og en serie som er helt midt på treet, fordi produksjonsteamet med King sin velsignelse tok sine kunstneriske friheter og det ble straffa med at seertallet ikke var bra nok og serien kansellert. 

Jeg kjøpte en ny King bok for ikke så lenge siden heller, The Institute. Du kan tro jeg skal se serien først, for den fikk jeg opp reklame for på en eller annen streamingtjeneste før jeg rakk å åpne boka tilogmed. Så nå forsøker jeg, en gammal bikkje, å lære nye triks. Jeg skal se serien først, lese boka etterpå. 

Kanskje jeg slipper å bli så innmari sint i fremtiden?  

Hva faen er vitsen med PTSD, egentlig?

Det lurer jeg noe jævlig på akkurat ikveld. For ikveld ble jeg trigga noe så innmari hardt og jeg endte opp med å grine masse og å ha vondt i hele føkkings kroppen til det punktet at det gjorde vondt å puste. For hva? Gammalt grums av noen minner som bare bestemte seg for å dukke opp fordi ett eller annet kunne såvidt ligne på det tullet der? Give me a fucking break, a. 

Det er andre gangen denne måneden, tror jeg, at det skjer. Jeg aner ikke helt hvorfor det skjer, men at det skjer noe, har skjedd noe, denne måneden, det er sikkert og visst. Enten er det grums som er på vei opp som jeg ikke har titta så sjukt mye på før, noe hjernen min egentlig har prøvd å beskytte meg mot, men som nå dukker opp, eller så... Jeg veit da faen. 

PTSD suger, det veit jeg ihvertfall.  

Recap:

 Morn du.

Jeg kom jo på at det er dritt lenge siden jeg faktisk blogga, så her skal jeg kjøre en kjapp oppsummering av hva som har skjedd siden sist jeg var aktiv på blogginga. Dette skjer ikke kronologisk, for hukommelsen min har ikke lært seg å sortere sånt etter dato, når jeg åpner den boksen der kommer alt ramlende ut. Det er også sjukt mye jeg ikke tar med, som jeg egentlig husker, men som jeg ikke husker akkurat nå, så denne lista er det jeg kommer på akkurat nå, og... ja. 

Here goes: 

- Pandemi, tjohei, jeg fikk corona, trodde nesten jeg fikk slag, fikk ikke slag, bare veldig, veldig, veldig påvirka i lang tid etterpå. 

- Jobba litt sånn rundt omkring, skredder(igjen), jobba i utebransjen, dagligvare.

- Var rød, så blond, så brun, så rød igjen, så illrau, deretter litt rosa, så brun igjen, så brun og blå, nå er jeg en god miks av rød, brun og GRÅ/HVIT(harruhørtnosådumt?!)

 - Herro vandret over regnbuen en sommerdag med en god blanding av regn og sol, han fikk slippe hjemme med kjente rundt seg. 💔

- Jeg ser at jeg har skrevet ett innlegg i 2024 og sånt, men jeg bare overser det innlegget, samme med det i 2023, dermed er vi tilbake på 2018, så da... Blitt huseier. 

- Blitt gift, det skjedde med sjukt gode folk rundt oss og i en ganske nydelig seremoni, selv om den ikke skjedde der vi så for oss at den skulle skje. 

- Opplevd flom i kjelleren. 

- Opplevd lekkasje på stikkvannsledninga inn til huset og vært lei av å være huseier. 🙃

- Fiksa første tattoveringa, fikk mersmak, skar ha flere. 

- Slutta å røyke!! 265 dager and counting. 🔥

- Fremdeles ett lite snev av PTSD, blir nok aldri kvitt den greia der. 

-  Sett Supernatural helt igjennom tre ganger(pandemi, husk det!!).

- Har fremdeles M.E., fåkke rista av meg den heller. 

- Syr fremdeles, har endelig mestra glidelåser. 

- Fremdeles ganske sinna innimellom på alt som kan krype og gå. 

 

Er det noe mer da? Trukke det. 

Hejdå.  

Valgkamp, schmalgkamp

Kalenderen står på 30. august nå, og det er 10 dager igjen til valget.

Jeg skal bli så innmari glad når dette er ferdig og over, for jeg er stappfull av valgkamp kampanjer som lyver, krangling innad de borgerlige(YEHEI) om hvem som skal være statsministerkandidat, vinglinga til Venstre om de skal, skal ikke garantere for FrP, partilederdebatter som bare er skriking, "guttaaaaaaaaaaaaa" og alt annet dritt som har hørt med. 

Den siste greia jeg leste nå er laksebaronen som bare "høhøhøhrmpfppfpfpfpffpf, AP ble ekstremister når de ble utsatt for terror, høhøhøhøhøhøhø". Seriøst? 

Også unnskylder han seg med "kampens hete"............. Sist jeg sjekka så får man sitatsjekk. Man får den tilsendt på mail, man må lese over og godkjenne. Tror han at folk er så innmari dumme? 

Nejfaen, jeg gleder meg til dette er over. 

For å se hva Norgesdemokratene gjør, vil de prøve seg på en Trump, tru?  

Bare noen løse tanker en sen kveld.

Jeg sitter akkurat nå og ser på Rekviem for Selina og det er jo helt sjukt å se på, sånn egentlig, for jeg synes den serien klarer å fange både tidsånden alt det der skjedde i og hvor sjukt det kunne være. Jeg satt å tviholdt på at dette skulle være en satirisk fremstilling av bloggverden tilbake da, men den ble altså så trist til slutt, herregud. 

Også tenker jeg jo over blogginga og hvor mye gøy det faktisk var og mye mer givende enn vlogging og alle disse videoen man legger ut på TikTok og alle andre steder, så jeg satte meg ned for å skrive litt her. 

Det er ikke så rart at blogg ble borte når video ble så innmari mye mer populært, det er enda kjappere enn å skrive noe og man får sagt så innmari mye på kortere tid enn å sette seg ned å skrive ett innlegg. Men det er jo også litt det jeg savner, spesielt, for jeg er ikke akkurat den typen person som kan sette meg ned for å se masse på YouTube eller lengre videoer fra folk, selv om jeg er interessert i det de sier og snakker om, rett og slett fordi konsentrasjonen min er så ræva blitt at jeg ramler fort ut. Derfor liker jeg aller, aller best å lese det folk skriver i stedet. 

Man må bruke litt tid på det når man skal sette seg ned å skrive, velge ord, tenke over hva man vil frem til og faktisk skrive det ned, da får hjernen en mulighet til å henge med og man får tenkt over hva man sender ut i verden. 

Forresten, litt tilbake til hun som spilte Selina, for ei formidlingsevne og den siste scena hvor hun omtrent gjorde et Kubrick-blikk? Det grøss nedover ryggen på meg! 

Og jeg har jo sett Pål Sverre Hagen i ganske mye, og dette er kanskje ikke noe av det beste han har gjort, men han klarer så innmari bra å det han skal formidle, så trygt og stabilt, at det var bra han spilte den rollen han spilte. 

Og Jon Øigarden, da. Vår alles kjære Jeppe. Etter Exit har virkelig Øigarden blitt en skuespiller jeg virkelig, virkelig liker, for han spiller så utrolig bra og på et utrolig høyt nivå. 

Vi kommer nok ikke tilbake til den tia når blogg var det store mediet og sånt, men det er jo fremdeles en god plattform å bruke når man er litt lei alle de andre. 

Jeg, for eksempel, er mye på TikTok, og legger ut videoer, men akkurat nå er jeg i en periode der hvor jeg ikke orker. Jeg orker ikke å logge inn for å se at ting har skjedd, kommentarer er blitt skrevet, røkting av kommentarer må gjøres, svar må ordnes, reaksjoner, reaksjoner, reaksjoner. Jeg er tømt. Med all den elendigheten som foregår akkurat nå, så tror jeg at jeg har strukket meg altfor langt over ett altfor stort område altfor lenge, og jeg er tom. Jeg har filma så mange videoer for å snakke om ting som har skjedd, men jeg klarer aldri å publisere noe av de, for jeg føler enten at jeg babler, blir for sint, at andre sier det bedre enn meg eller at jeg rett og slett ikke orker. 

Jeg er så innmari lei alt hatet, ondskapen og dårlige følelser all over the place. 

En del av det å ha det godt må innebære det å drite i alt annet en stund. Tror jeg. For man kan ikke ha alle disse inntrykkene komme som en tsunami over seg hvert eneste øyeblikk, hver eneste dag. 

Jeg skreiv egentlig det forrige innlegget mitt som en spøk, men de siste månedene nå har jeg for alvor tenkt på å sette meg ned for å skrive igjen, for det har gitt meg ganske stort utbytte tidligere. 

Bare det å skrive dette innlegget her har gjort meg mer avslappa enn jeg har vært på lenge, det å bare sitte her å taste på dette tastaturet gir meg en sånn beroligende, meditativ følelse som jeg har savna. 

Kanskje vi snakkes? 

 

Gjenoppstår bloggingen?

 Vi kunne lese at Linnea Myhre gjør comeback som blogger: https://www.tv2.no/underholdning/gjor-comeback-etter-15-ar/16926889/

15 år siden sist. 

Vil vi gå mer og mer vekk fra å skulle bli fora ting av mennesker som farer over skjermen vår i korte eller lengre klipp, og gå mer tilbake å lese det folk har å si? Kanskje. 

Har folk tid til å sette seg ned i den travle hverdagen for å oppdatere seg på hva blogguniverset mener om ditt og tang? Kanskje. 

Det er jammen meg deilig å bare sette seg ned med telefonen og filme det man vil si, men det er noe helt annet å sette seg ned ved pcen og begynne å hamre på et tastatur og se ordene komme løpende ut av fingertuppene også. 

Bloggkarrieren min var jo veldig lang den også, ikke like suksessfull, kanskje, men lang var den. Og den starta på VG blogg av alle steder. 

Deretter over hit. 

Jeg har alltid likt å skrive mer enn å snakke inn i et følelsesløst kamera, det er litt distanse fra meg og ut til andre, og det er ikke kleint, men det er jo det å sette seg ned og finne noe å skrive om også da. 

For å svare på mitt eget spørsmål i tittelen her: Jeg veit ikke.

PTSD og EMDR-behandling.

Jeg tipper at dette blir et innlegg som jeg kommer til å skrive i flere etapper. 

Både fordi jeg må prøve å huske ting korrekt og fordi det kan være mentalt slitsomt. 

I 2019 gikk den mentale helsen min nedover, jeg slet med flashbacks og mareritt, deja vu og gudenes oldemor av dårlige ting. Jeg klarte ikke å sette ting i sammenheng, trodde jeg ble dårligere både mentalt og fysisk fordi stress rundt skolegang, lite jobb og litt dårlig økonomi.

Jeg nevnte marerittene for legen og at det ikke gikk så veldig bra med meg, og at eneste grunnen til at jeg fremdeles hang fast i tauet som kobla meg sammen med resten av verden var det at jeg faktisk fikk sove pga melatonin-tilskuddet jeg tar hver kveld. 

Han titter på meg og sier "Henvisning til DPS". Nevner noe om mulig ptsd etter et tidligere forhold. Dette er samme fastlegen som samla meg opp når jeg kom hjemover i 2016 og fikk meg inn på psykologisk krisehjelp tilbudet i kommunen og som var i kontakt med meg ofte for å sjekke hvordan det gikk. En mønster-lege der, altså. 

Jeg måtte vente en stund, men jeg kom meg til slutt inn på DPS, I første vurderingssamtalen ble det gravd, spurt og dytta opp ekstremt mye grums som lå og vaket i overflaten og jeg husker at jeg grein som en foss. Etter å ha fyllt ut en masse skjemaer med vurderinger opp og ned i mente, av symptomer og greier jeg opplevde, ramler det ut av munnen på behandleren "Tror vi snakker PTSD her, og periodevis depressiv, men jeg tror kanskje at depresjonen henger sammen med PTSD'en her". 

Jeg ble jo ikke overraska, for det jeg var igjennom fra 2014 til 2016 var ganske jævlige greier og ikke noe man lett kommer unna med null sår på sjel og psyke. 

 

Var frem og tilbake en god periode, vi måtte jo grave og grave og grave for å finne alt som kunne tenkes å være en pådriver her, jeg måtte huske spesifikke hendelser og identifisere følelser og sette ord på alt sammen. Mens jeg griner og griner og griner. 

 

Å dra opp alt dette her, det grusomme, jævlige, umenneskelige greiene.... Det tar på. 

Innimellom kunne marerittene virkelig gjøre sitt for å skulle drepe meg, jeg ble jo forsøkt drept gang på gang på gang i drømmene mine, av en person som tredde folk jeg er glad i som en maske over sitt eget ansikt for å få rett i det han sa: "Ingen av dem elsker deg og bryr seg om deg". Selv om det virkelige livet gav meg flere bekreftelser på at han tok feil, i drømmenes verden hadde han overtaket og han tok på seg ansiktene til folk jeg elsker og drepte meg. Gang på gang på gang. 

Etter å ha dratt opp absolutt alt og altfor mye for psyken min, introduserte behandleren meg for EMDR, "Eye Movement Desensitization and Reprocessing". Istedet for å kopiere så altfor mye, så linker jeg bare til en side som omtaler EMDR her: https://emdrnorge.no/hva-er-emdr/

Dette ble en gamechanger, for min del. 

Etter første behandling var store deler av symptomsbildet mitt rundt PTSD'en jeg slet med, borte. Marerittene, flashbacks, deja vu, stressresponsen, svettinga... Alt. 

Selve behandlingen var ikke smertefull eller noe, jeg fikk beskjed om å hente opp et kraftig minne, en hendelse som gjorde meg vondt, og å se på lyset som vandret fra side til side over en lysbar og følge det med øyene, mens jeg tenkte på hendelsen. 

Jeg fikk også beskjed om å la hukommelse vandre mellom en og flere hendelser som skjedde, dra de opp og se på de i hodet, la de spille seg ut om og om igjen mens jeg fulgte lyset frem og tilbake. 

Dette skal bidra med å bearbeide alt det vonde som oppsto når jeg opplevde det jeg opplevde, og det kan jeg jo skrive under på at skjedde. 

Måten følelsene jeg fikk opp i meg endra seg under behandlingen var så tydelig og så merkverdig at jeg først ikke helt trodde på det som skjedde, men her sitter jeg flere måneder etterpå og har fremdeles de samme følelsene rundt det, ingen gode, men heller ikke de jeg ble sittende fast i som førte til at jeg måtte til behandling. Jeg er blitt nøytral til minnene og det å dra opp bilder fra det som skjedde, jeg kan se på de hendelsene uten å kjenne på at jeg blir livredd og alt det andre det dro med seg. 

Nå har dette innlegget ligget som utkast her siden ifjor, og jeg har lest over flere ganger og tenker at nå kan jeg publisere dette. 

Erfaringene mine med EMDR behandling hos DPS er veldig gode og jeg håper at dette kan bli en behandling som kan hjelpe folk til å bearbeide ting. 

Men jeg vil også understreke at EMDR ikke er en behandling som vil fjerne absolutt alt og hjelpe med absolutt alt, det vil jeg ikke. Jeg har fremdeles etterslengere som gjør seg merkbare, de er ikke bare like harde som de jeg gikk i behandling for. Og EMDR gav meg ekstra drahjelp til å bearbeide mye grums, men det er også grums som kommer opp i ettertid, som jeg må bearbeide med hjelp av verktøyene jeg fikk hos DPS, for absolutt alt er ikke ordnet opp i, det merker jeg. Men jeg føler at jeg har såpass kontroll at jeg ikke trenger mer behandling, enn så lenge. 

Om det blir verre, vil jeg selvsagt gå tilbake til behandling, men der er jeg nå, så har jeg kontroll enn så lenge. 

--------

Litt av greia med å skrive dette innlegget er at når jeg fikk dette tilbudet, så fant jeg ikke så mye på nettet om dette her, og nå har jeg også lagt til etiketter på innlegget, sånn at søkemotorene får litt hjelp til å dytte dette innlegget inn i søk, om noen skulle søke etter det samme. 

Om du har behov for eller får tilbud om å prøve ut denne typen behandling, så vil jeg i all hovedsak anbefale deg å forsøke. Men som med all annen type behandling, så kan det ha invidiuell innvirkning og det kan hende at det ikke fungerer for deg. Bare ha det i bakhodet. 

 

 

Medisiner, ikke medisiner.

Jeg tok en titt over utkastene mine ikveld og fant dette innlegget som jeg startet på for lenge siden, mens jeg satt midt oppi Sarotex-slutten, det er en liten innsikt i hva Sarotex først gjorde for meg og hva som skjedde når Sarotexen bestemte seg for å møte veggen: 

Dette innlegget har jeg tenkt veldig lenge på, men jeg har ikke hatt orden nok i hodet til å kunne skrive det ned.

Jeg startet på Sarotex mot smertene mine fra fibroen, Sarotex er trisykliske antidepressiva og hemmer ett eller annet å nå ett eller annet, akkurat nå klarer jeg ikke å huske spesifikt hva den gjør, men den skal hemme smertesignalene å komme frem.

Jeg sleit noe helt ille med smerter. Overalt. Skuldrene, hodet, nakken, ryggen, hoftene, knærne, leggene, låra, rumpa. Det svei og små krampet hele dagen. Jeg våkna opp stiv som en stokk om morran og det var ett helvete å stå opp. Jeg rulla beina ut av senga, fikk de ned på gulvet og fikk dytta meg opp. Jeg stivna om jeg satte meg ned etter å ha vært aktiv. Hele tiden. Ikke bare etter trening, men hele tiden. Jeg kunne være på jobb og måtte ta lunsjen min stående for med en gang jeg satte meg ned, så stivnet musklene helt og jeg fikk kramper når jeg skulle komme igang igjen.
Samtidig, så sleit jeg ille med bilsyken i alt som kunne tenke å kjøre fortere enn 10 km/t om jeg ikke satt ved rattet. 

Legen min anbefalte sarotex, og dermed startet jeg på de. 10 mg.

Jeg leste om andres erfaring på dette, og de var positive. Så jeg beit tenna sammen og boksa meg igjennom de første to ukene med ekstrem munntørrhet som noen ganger fikk meg til å brekke meg. Det hjalp ikke uansett hvor mye vann jeg drakk.

Etter det, så var jeg smertefri. Jeg våkna om morran og kunne stå opp uten å møtte lirke meg forsiktig ut av senga for å ikke trigge musklene som hadde stivna. Jeg kunne plutselig trene mer og tyngre. Humøret mitt ble mer stabilt. Jeg klarte mer. Jeg sov bedre.

Så kom den...
Ekstrem kvalme.
Jeg ble så slått ut den dagen den kom at jeg husker at jeg lå i fosterstilling foran doen og gråt, for den var så kraftig og så overveldende. Jeg syntes jeg kunne kjenne forrige dagens middag komme opp, men den kom aldri.

Det var ikke magen min som var i ulage, det var bare en ekstremt sterk kvalme som ble værende i flere dager. Den kom og gikk. Jeg kutta først ut melka, tenkte at jeg kanskje hadde blitt følsom ovenfor melk igjen. Det fungerte ikke. Kvalmen kom og den ble værende.
Så jeg begynte å tenke og sjekket litt mer og joda. Kvalme var noe folk rapporterte om som bivirkning av sarotex. Noen skrev at de spydde. Jeg hater å spy.
Så etter mye frem og tilbake, så bestemte jeg meg for å slutte.

Jeg glemte å lese pakningsvedlegget om å slutte på sarotex, så jeg visste ikke at jeg skulle trappe ned og slutte gradvis.... Det gikk fint de første tre dagene, kvalmen var borte. Men så begynte jeg å klø. Jeg klødde OVERALT, intenst, i flere dager. Men den gav seg. Takk og lov. Jeg trodde jeg skulle bli gal.

Nå er jeg usikker på om jeg gjorde det rette. For smertene er tilbake. De takler jeg. Men jeg er fremdeles småkvalm hele tiden. Og magen har gått inn i fullt opprør, den liker plutselig ingenting av det jeg spiser og blåser seg opp, lagrer luft sånn at jeg får intense smerter. Det virker egentlig bare som om jeg har blitt enda verre av å slutte på sarotex og jeg vet ikke om det jeg nå gjennomgår er enda en sånn "brå slutt"-greie på sarotex eller ikke. De lister ikke opp NOE om hva man kan oppleve på en brå slutt.

Fra en mobber til en annen?

Det har vært en utrolig spennende uke på Twitter med mange diskusjoner frem og tilbake. Det som til slutt endte med at denne bloggen fikk sitt beste døgn på mange år.
Men jeg oppdaget idag at jeg har blitt pekt ut som mobber av vedkommende som sendte ut blogglinken min og siden hun ikke svarer på Twitter lenger, tar jeg meg friheten til å skrive litt om dette her.

Jeg kan ikke med hånda på hjertet si at jeg ikke har slengt av gårde en kommentar av negativ art, men mobber har jeg aldri vært og kommer jeg aldri til å bli. Jeg har blitt for mye mobbet selv til at det vil skje.

Men det jeg kan skrive noe om er årsaken til hvorfor det ble så oppstyr. Når en person går veldig hardt ut mot andre, kommer det motreaksjoner. Dette vet de fleste. Men når disse motreaksjonene blir ensidig fremstilt som mobbende kommentarer, da vet jeg ikke helt hva jeg skal si.

For min del ble bare dette støy egentlig, fordi dette er noe denne personen har sagt om og til folk ganske lenge.
Men når jeg først begynte å svare og etterspørre dokumentasjon på det denne personen sa, ble det spennende etterhvert, se her:

 

Her fremstiller hun meg som at jeg går på metadon, er rusmisbruker og stalker henne.  Jeg har ikke viet henne så mange tanker før denne kvelden her egentlig, så stalking har jeg vel ikke gjort. Har ikke utført noe googlesøk på dama enda en gang.

Hun leste bloggen min, ja, men hun "glemte" å lese taggene på innlegget hun leste. Og som de fleste veit, sarotex og metadon er ikke det samme. 

Men det blir verre. Hun ymter frempå om at det er depresjon eller sengevæting jeg brukte sarotex mot.
Om man søker på sarotex på nettet, her er hva som kommer opp:

Jepp, det linkes til wikipedia hvor det nevnes at den blant annet kan brukes mot depresjoner, sengevæting og migrene(en ting hun glemte å ta med eller som var "ufarlig" og noe som ikke kan brukes til å sverte noen med). Men om man klikker seg inn på den øverste og inn på felleskatalogen som er et eminemt oppslagsverk hva angår medisiner, finner man jo selvfølgelig ut at man kan bruke denne mot mye annet også: "Voksne: Depressiv lidelse. Nevropatisk smerte. Profylaktisk behandling av kronisk spenningshodepine (CTTH)."
https://www.felleskatalogen.no/medisin/sarotex-lundbeck-563752
Jeg uthevet likesågodt hva jeg brukte Sarotex mot.

Men samtidig, midt inni ordutvekslingen her, så legger hun altså ut denne:

Nå er jeg et nettroll på metadon, et troll som henger etter henne og som gir humanismen et ansikt. Metadon er jo beviselig feil, troll som henger etter henne er jeg heller ikke så veldig sikker på om jeg er, etter denne kvelden takket jeg henne for trafikken på bloggen min og har latt henne være. Humanismen aner jeg ikke hvor kommer inn en gang, hun snakker om en motoffensiv-kampanje, men den hadde jeg ikke hørt om før hun dro den opp.

Og alt dette bare fordi jeg lurte på hvorfor hun mente at noen var et troll?

Så...
Irene Hov, jeg hadde satt umåtelig pris på om du sluttet å lyve om hva jeg går på av medisiner og hvorfor. Det er bare å lese et par innlegg på denne bloggen du fant så innmari spennende at du måtte linke til den, for å få klarhet i hva det er jeg sliter med.

Jeg skal skrive ferdig dette blogginnlegget og etter det er jeg også ferdig med deg om du lar meg være i fred og du ikke slenger ut flere løgner om meg på bloggen din eller på Twitter. Er det en grei avtale? Da har du jo ett "mindre troll" å være bekymra for.

Da skal jeg gå tilbake å lese om hva som førte til Sovjetunionens fall, har noen og 17 sider å lese om Øst/Vest forholdet etter andre verdenskrig å lese før jeg skal på skolen til mandag. Og takk igjen, Irene, for trafikken på bloggen min. Klikk=inntekter.

Beste bloggdøgnet på lenge.

Takket være en person på Twitter som sendte ut linken min idag, har denne bloggen fått hundrevis av treff.

Enda bedre blir det når jeg har kjørt AdVerse på denne bloggen og eventuelle reklamer de besøkende har klikket på, gir meg inntekter(ja, jeg er en blogghore).
Tusen takk til herlige du, dette var kjempe snilt gjort av deg!

Når dette er sagt, la mange også merke til at det er en stund siden det har blitt oppdatert her inne, og mange stiller seg spørsmålet om jeg har klart å slutte på sarotex. Drumroll, please.... 
Det har jeg!

Jeg sluttet med den for en måneds tid siden. Jeg fikk disse som et alternativ til å bruke reseptfrie smertestillende for å ta nervesmertene jeg til tider sliter masse med, men bivirkningene ble for massive og forstyrrende til at jeg orket å fortsette.
Når man velger smerter fremfor bivirkninger, kan dere jo bare tenke dere hvor jævlig det var.
Jeg har fått tips fra noen andre på Twitter om noe jeg skal prøve ut mot smertene, men avventer det litt for å la kroppen få hente seg inn igjen etter den forrige runda med medisiner.

Sånn smertemessig har denne vinteren vært eviglang og et rent helvete innimellom, men jeg tror jeg overlever denne også. Jeg kan nesten ikke vente på varmere vær og sol, og håper at kroppen klarer å innhente seg fort nok etter vinteren, sånn at jeg kan nyte sommeren like bra som ifjor.

Vi får vel vente og se om det blir en bra sommer eller ei.

Professor Langeland snakker ut i VG Helg/VG+

Vi alle husker vel denne saken, den kom før #metoo smalt i mediene, men den ble startskuddet for kampanjen, vil jeg si, her i Norge.

Hele intervjuet starter med dette:  

Langeland er egentlig det første, ordentlige Metoo-offeret i Norge. Advokat Kjell Brygfjeld ser på Nils Rune Langeland, som snart ser på oss: 
- Det har jeg også tenkt... Jeg er Norges første Metoo-offer. 
- Det er et utsagn som mange vil oppleve provoserende? 
- Jeg ser den. Men hvorfor?

Her skal jeg forklare deg hvorfor:
Du er ikke et offer, du er den typen person denne kampanjen skulle ansvarliggjøre, avsløre og få frem i lyset. Du sendte, i fylla påstår du, meldinger til unge kvinner om de liker rimming, om du kunne få kjøpe trusene deres og utviste generelt en ekkel oppførsel rettet mot unge kvinner.
Hvem som er ofrene her er ganske så tydelig for alle, unntatt deg. Det er de unge kvinnene som er ofrene.

Det neste sitatet fra saken jeg vil dra frem er dette:  

- Det som har skjedd, er så voldsomt at kollegaene mine ikke vet hvordan de skal te seg. Det er på samme måte som når naboen opplever et dødsfall. Hvis jeg skal sette det på spissen: Fremtidsutsiktene mine kan være dårligere enn en drapsdømt. Jeg risikerer å ikke få meg nytt arbeid. Gudene vet, altså. Han smiler på nytt. Kanskje litt sårere enn sist.  
- Hva kommer til å skje med meg?

Selvsagt vet ikke kollegaene dine hvordan de skal te seg ovenfor deg, de har fått sett en helt ny side ved deg som rokker ved deres forståelse av hvordan du er. De vet nå at du sitter å fantaserer om å kjøpe truser og at du uten filter tar kontakt med kvinner du ikke kjenner og spør de om diverse seksualiserte ting.
Det er ikke på samme måten som ved et dødsfall, da sliter man ved å finne ordene som de vil at skal trøste, lindre sorg og vise omsorg.
Dette er ikke tilfellet her.
Og selvsagt er fremtidsutsiktene dine dårlige, hvem vil vel ha en arbeidstaker som fort kan finne på å sende uanstendige, umoralske, seksualiserte meldinger til de andre kvinnelige ansatte og vise seg å være en byrde for en arbeidsplass?

Neste sitat:

- For moro skyld scrollet jeg nedover (Eivind) Trædals tidslinje på Facebook 24. november, samme dag som jeg fikk sparken: "Endelig!" "På tide." "UIS tok til fornuften!" Da tenkte jeg: Eivind Trædal, vet du hvem jeg er?

Seriøst?! Du drar "Vet du hvem jeg er?"-kortet?
Bare de som er oppblåst på sitt eget ego og selvbilde drar det kortet, i håp om at de skal slippe unna køen eller konsekvensene av det de nettopp har gjort.
Ja, vi vet hvem du er, Langeland, du er en person som ikke klarer å stå for det du sier, du legger skylda på alkoholen og dårlig husk.

- Var det kjekkaseri eller flørting, eller ville du være ubehagelig mot henne?
- Dårlig folkeskikk. Veldig dumt. Min feil. Jeg var helt sikkert ikke edru og smelte bare avgårde noen meldinger. Jeg tenkte vel: "Hun har skrevet erotiske noveller og må være en litt frisinnet person som jeg kan tirre lite grann." Noe sånt?

Så fordi noen har skrevet erotiske noveller, skal de finne seg i at totalt fremmede folk spør om å få kjøpe trusene deres? Og hvordan i all verden kan du tirre en person du ikke kjenner, ikke har et forhold til og ikke kjenner de seksuelle preferansene til, Langeland?

Edit: Vedkommende som ble kontaktet med dette tilbudet har aldri skrevet erotiske noveller og hun stiller seg uforstående til hvorfor han slapp unna med å påstå det. VG: Kildekritikk er for vanskelig for dere eller?!

- Husker du hvorfor du ville tirre henne?
- Helt enkelt fordi jeg er en singel, ensom mann som tenker at det må finnes andre ensomme i dette universitet, og skal vi møtes? Det er ikke mer mystisk. Jeg hadde ingen aggressive hensikter. 

De fleste single, ensomme menn starter ikke med å spørre kvinner om de vil selge trusa si til de. De spør ikke rett ut om kvinnen liker rimming eller om de vil ligge med deg. De nærmer seg på en måte som vekker tillit, at de er interessert i personlighet og ikke kjønnsorganet, trusa eller rumpehullet. Og om du ville møte de, hvorfor i alle dager drar du en av de tre nevnte tingene over som kvinner gang på gang har gått ut og sagt at aldri kommer til å være vellykket?
Her gir du andre single, ensomme menn et utrolig dårlig rykte, Langeland.

- Når folk leser at du hater pakistanere, kan de tro at det jobber en professor i Stavanger som er rasist?
- Ja, dessverre er det sånn med sosiale medier at du kan bygge avatarer og karakterer ut fra nesten ingenting. På mange måter er jo Facebook et fjortismedium, det er derfor Eivind Trædal stortrives der. Han ville ha falt helt igjennom i det gamle studentsamfunnet, for der måtte du kunne snakke sammenhengende i 40 minutter.

 Når folk leser at du hater pakistanere, er det en helt legitim oppfattelse å tro at du er rasist. Å hate folk i bakgrunn av etnisk tilhørighet, nasjonalitet eller utseende knyttet til opprinnelse. Og det er det du gjorde her. Definisjonen på rasisme er: 

"Rasisme, tradisjonelt forstått som en oppfatning eller sett av holdninger som tar utgangspunkt i at mennesker kan deles inn i distinkte «raser», og at disse kan rangeres etter deres verdi."

Dette er ikke noe som ble bygd ut av ingenting, dette ble bygd ut av hva du skriver på nett, dine meninger.
Og i samme utpust, går du løs på hva du oppfatter Facebook som, og snakker ned en person du ikke liker meningene til? Hva i alle dager ER det du driver på med her??

- Er norske menn noen ville, gærne sjekkere som prøver seg i ett sett? Det er liksom ikke mitt inntrykk av den norske mannen.

Nei, du har helt rett, Langeland. Norske menn er ikke noen ville, gærne sjekkere som prøver seg i ett sett. Men noen personer har tydeligvis misforstått hvordan man skal te seg ovenfor det andre kjønn og prøver å legge dette på alle de andre single, ensomme mennene i Norge.

Totalt sett, utviser du veldig lite ydmykhet, selvinnsikt og empati hva angår de kvinnene du har skrevet til. Du skjønner ikke hvorfor du ble tatt så hardt som du ble. Og jeg tror faktisk du aldri kommer til å skjønne det. Jeg skulle ønske du kunne ha vært en måneds tid i en kvinnes sko som utsettes for dette og få kjenne det på kroppen selv, for frankly, så virker det som om det er det eneste som kan gjøre at du kommer til å skjønne hva dette handler om.

Grenser.
Det er det det handler om.
Og du har nå utvist i en riksdekkende blekke at du ikke skjønner fnugget av grenser.

Samtidig, har VG vist at de heller ikke har skjønt hva dette handler om når de gir en mikrofon til en person som ikke respekterer, skjønner eller forstår andre personers grenser. De prøver å legge inn noen halvkritiske spørsmål, men feiler totalt når det kommer til å gi en person motstand når han kommer med sine påstander og meninger. Bare i dette intervjuet, har Langeland kommet med ubegrunnede påstander om flere personer, som de bare sender til personen det gjelder og ikke spiller videre på. DET hadde vært kritisk journalistikk.

Strykkarakter til deg, Langeland, og strykkarakter til dere, VG.

Edit2: Les reaksjonene til kvinnene Langeland kontaktet: Reagerer på Langeland-portrett: – Et slags kampanjejournalistisk forsøk på å gjenreise han som en plaget intellektuell

Sarotex, smarotex.

Jeg kan ikke fatte og begripe at jeg skal skrive enda et innlegg om dette møkkagreiene her, men det gjør jeg.

Om det er noen som ramler over dette innlegget i jakt på erfaringer med dette satans makkverket av en medisin, så er det verdt det.

Jeg har nå kommet opp i sju dager mellom hver pille jeg tar, jeg prøvde å slutte helt på sarotex etter 6 dager imellom og det tok faen ikke èn dag før jeg begynte å klø, fikk hodepine, ble slapp, kvalm og fandens oldemor.

Har legen din anbefalt dette til deg: SI NEI OG LØP.

Nedtrapping is a bitch og det er helt hårreisende forstyrrende at det skal så faens lang tid å bli kvitt noe som kroppen EGENTLIG ikke vil ha heller, for kroppen drar på seg bivirkninger som en møll til et utelys.

Jesus herre min gi meg styrke og tålmodighet til å stå denne over.

Sjukdom, ass, den kan ta seg en bolle.

Jeg har hatt M.E. siden 05/06, men jeg fikk smertelig erfare at det kan komme følgesykdommer her i fjor. Så etter måneder med tiltakende smerter i kroppen, så fikk jeg også diagnosen Fibromyalgi og med det, så startet jakta på smertestillende som kunne hjelpe med å fjerne toppene på smertene mine.

En ting er sikkert, neste gang jeg blir tilbudt trisykliske antidepressiva, så kommer jeg til å kaste den boksen rett i søpla og be om noe annet.
Jeg ble satt på Sarotex i håp om at den skulle klare å hemme smertesignalene til nervene.

Det gikk bra en stund, jeg ble tørr i munnen av den noen ganger som var bra irriterende, men det gav seg med tiden. Så gikk det veldig bra en stund, helt til den ene bivirkninga meldte seg etter den andre:
- Konsentrasjonsproblemer, massive.
- Skjelvinger i musklene, kramper.
- Fullstending tap av matlyst.
- Enda verre munntørrhet.
- Ekstrem kvalme.

Jeg lå foran doen i fosterstilling og gråt over hvor kvalm jeg var og at det ikke kom opp noe. Og etterpå, så var jeg ikke sulten og klarte nesten ikke å spise fordi jeg var så kvalm.

Jeg prøvde å slutte selv på Sarotex, men jeg lærte, igjen, at det ikke bare er å slutte. Fikk abstinenssymptomer og de ble borte igjen med en gang jeg tok en tablett.
Så da måtte jeg avtale nedtrapping med legen da.

Er kommet til fire dager opphold i nedtrappinga, men jeg merker at kroppen er sånn "må ha" og "vil ikke ha" modus hele tiden.
Små kvalm, dårlig matlyst og noe konsentrasjonsproblemer enda.

Dette lover jo megabra for eksamen nå i januar...

Hvem skal betale daten?

Anne Brith, en blogger hos Nettavisen/Blogg.no, skrev ett innlegg som het "Hvem skal betale på daten?"
Dette innlegget gav henne masse å tenke over, da folk virkelig kommenterte innlegget hennes. Det resulterte i innlegget "Norske menn går bananas i kommentarfeltet".

Jeg leste begge innleggene og i kommentarene til første innlegget, så la jeg merke til at mange kvinner reagerte på det hun skrev. Hun sier at hun er for likestilling i samfunnet, men at hun er konservativ og gammeldags på dette med dating.
Det var mange som sa sitt i kommentarfeltet under det første innlegget hennes, deriblant mange kvinner, men det var visst mannfolka hun beit seg fast i.

La meg gi mitt svar her:

Kjære Anne Brith,
vi er i 2017. Likestillingen mellom kvinner og menn har kommet ganske langt. Kvinner kan nå stå på egne ben med egen inntekt og klare seg selv.
Er det da ikke innafor å forvente at kvinner som dater skal betale en del av gildet selv?
Skal man være en del av noe, være med på noe, så bør man kunne betale noe selv. Restauranter opererer med "splitt regningen", det har blitt lagt inn som en egen knapp på kasseregisteret, de er vant til at folk splitter regningen når det skal betales, uansett om det er en date eller en vennegjeng som er ute.

Samfunnet utvikler seg og dermed følger alle aspekter ved samfunnet med. At kvinner skal betale halvparten er helt innafor å mene idag. Det beviser kommentarene under det første innlegget ditt, da jeg la meget godt merke til at det både var kvinner og menn som svarte deg.

Så hvorfor henger du deg opp i bare mannfolka?
Er det fordi det er forventet at det bare er "gretne, gamle gubber" som skal reagere på dette og som ikke vil sitte igjen med hele regninga selv?
Sånn er det jo ikke lenger.

Nå finnes det kvinner som nekter daten sin å ta hele regningen, de føler seg ubekvemme med å la en annen person ta alt. Nettopp fordi de kan bidra ved å betale halve.

Neste gang du skriver om ett såpass kontroversielt tema, kan du ta med alle de damene som også kommenterer innlegget ditt? Og ikke bare skrive ett blogginnlegg etterpå som fremstår som om at det bare var menn som svarte?

Mvh,
Signe, kvinne som lever i 2017 og tar sin del av kaka.

Å ikke ha tillit.

Jeg tar opp faget samfunnsfag og i tråd med valget, så leser vi om demokrati og politikk.

Jeg leste ett avsnitt om "hjemmesittere", de som har mistet tilliten til politikerne og det politiske systemet og bare "hei..... dette er jo kjent."


I dagens HA kan jeg lese om tidligere AP-bauta Hedalm hvor karene på gulvet nå ikke vil stemme på AP lenger.

"De kan ikke sitte som mangemillionær og bestemme over en minstepensjonist." - ansatt Hedalm.

 Nei, det er helt riktig det han sier. Lederen for Arbeiderpartiet er mangemillionær med aksjefond. Hvor mange av velgerne er mangemillinærer med aksjefond, kanskje? En promille? Mindre? Det er ikke rart at AP mister så mange velgere som de gjør når lederen ikke er relaterbar for de.

Det er ikke rart SenterPartiet med Trygvde Slagsvold Vedum vinner mange av velgerne til AP når lederen der snakker om det nære, det trygge og desentralisering.
For det skjer. Desentralisering.
Det blir mindre og mindre jobber på bygda. Det blir mindre folk fordi det er mindre jobber.
Det blir færre gårdsbruk på bygda, de små kjøpes opp av de store og de store blir enda større.
Sykehusene krangles det om, jernbanen krangles det, europaveiene krangles det.
Alle vil at alt skal legges i sitt fylke, sin kommune, sin by for å få flere jobber, flere boende.

Det jeg er veldig lei av er politikere som ikke klarer å fokusere på sitt eget parti sin politikk, men alltid fokuserer på hva de andre partiene gjør "feil".
De støter vekk velgerne på grunn av dette og dette fokuset.

Og enda verre, de lager "hjemmesittere".
Folk som mister tillit til politikerne og det politiske systemet.

Jeg er spent på hvor mange som vil sitte i sofaen under valget i år. 

Første skoledag overstått.

Igår var dagen med stor D.

Jeg har både gledet meg og gruet meg til denne dagen, siden jeg fikk brevet om at jeg fikk tilbud.
Hvem i sine fulle fem setter seg tilbake på skolebenken når man er i slutten av tjueåra, liksom?
Jeg. Tydeligvis.

Sammen med en klasse på 30 andre i tjueåra og oppover. De hadde så mange som ville at de måtte åpne opp to Vg3 Norsk klasser. Og resten står på venteliste. Det er helt sykt.

Jeg grua meg for alt fra tidligere skoleopplevelser kom tilbake. God lærer? Dårlig lærer? Ville jeg bli mobba igjen, av elever, lærere? Fryst ut? Ville jeg miste den motivasjonen jeg har? Igjen?

Jeg var ett lite nervevrak og holdt på å miste bussen igår tidlig.

Dagen i seg selv gikk bra. Jeg er nå en stolt eier av to bøker, en i historie og en i samfunnsfag.
Men det foregikk selvsagt ikke uten issues, for hvem prøver jeg å lure? Murphy lurer og han slår til når man minst venter det.

Jeg ble ikke ropt opp.
Jeg fikk tilbudsbrev, jeg sendte svarslipp.
Men jeg fantes ikke i systemene til skolen.
De skal fikse det.
Håper jeg.

En annen ting er at jeg starter i lønnet arbeide på fredag da!
Kontrakt, ansattnummer... Lønn.
Herregud, det skal bli godt.

Jeg er så lei av å måtte tenke økonomisk hele tiden. Av å måtte sette regninger på prioriteringsliste, måtte ta tøffe avgjørelser, skal jeg prioritere regning eller å komme meg ut og være sosial? Jeg er ikke bakpå hva angår regninger, men jeg begynner å merke hvor dårlig råd jeg faktisk har. Og det er så nedslående hver eneste gang at jeg merker jeg får tårer i øyene av å tenke på at det ikke lenger går på hva jeg har lyst til å gjøre, men på om jeg har _råd_ til å gjøre det.

Nei.
Lønn skal bli godt.

"Hører'u rei sjæl eller?"

Det er seriøst tanken som slår meg når jeg leser noen av innleggene mine lenger ned.

Det siste fikk jeg nesten kløe av, så forbanna treningsmotivert og "halleluuuuuuuja" stemning at jeg nesten måtte gå og ofre en jomfru for å bli kvitt den gode halleluja-amen stemninga jeg fikk.

Jeg sitter nå om dagen og flirer litt over nyhetene, fordi det skrives jo titt og ofte om bloggere som sier ja og nei, avlyser, flytter om, forlover seg, brudd etc.
Og folk blir så i harnisk, spesielt på facebook, at de kommenterer de artiklene opp og ned i mente, men det fører igjen til at de får _mer_ sånne saker i feeden og da er liksom sirkelen igang da.

Jeg kommer nok aldri til å komme på topp på noen bloggliste for hvem gidder å lese om ei som droppa ut av videregående, er på avklaring på NAV med M.E. og fibro i sekken, liksom?
Det sagt da, så gikk avklaringa sånn nogenlunde, jeg fikk testet kroppen for tredje gangen og det er ikke mye håp om 100% total uavhengighet her i gården, nei.

Det til side, så fikk jeg tilbud om videre kontrakt der jeg var utplassert(KIWI, CAN YA HEAR ME?) og om en ukes tid, så skal jeg starte på skolen. Riktignok bare to fag, samfunnsfag og historie, for å plukke opp tråden der jeg mista den.
Jeg er i så måte heldig at jeg bor i Norge. Jeg fikk sjansen til å ta opp igjen VGS gratis. Og i mitt eget tempo. Det er det som er nøkkelen her, har jeg skjønt.
Skilpadden vinner.
En eller annen gang det neste tiåret.
Men skilpadden vinner.

"Hører'u rei sjæl eller?"
Ja, tenk. Og det høres ut som ei jamrende hannkatte som merker at hukatta til naboen har løpetid.

Nytt regime, bedre meg?

Da er sommeren snart her, og det har gått noen måneder siden jeg ble operert i hånda.
Jeg kan fortelle at det går fremover med den, selv om selve arret er litt følsomt enda for altfor mye trykk.

Nå er det regime-endring på gang.
Trening en til to dager i uka med hensikten å bli bedre i kroppen og sterkere.
Onsdag er løpedagen, da løper jeg intervaller og fokuserer mest på beina i styrke.
Fredag løper jeg også intervaller, men fredag er styrkebiten fokusert på hele kroppen.
Oppå alt det, så tøyer jeg og skal nå starte med trigger-rulle for å mykne opp musklene i beina.

Cola er kuttet ut, unntaket er lørdager og eventuelle middager som er "cola-middager". Det blir ikke så mange av dem heller, forsåvidt.
Godteri, is, potetgull er bare på lørdager også.
Lørdag er blitt cheat-day.

Nå går det i vann og sukkerfri saft(ja, skyt meg, men det er ett bedre alternativ enn brus).

Men med mitt tidsspenn, så sikter jeg altså på sommerkroppen 2018, ikke sommerkroppen 2017, det er jeg altfor sent ute til. Kan hende det faktisk blir sommerkroppen 2019.

Skal se om jeg klarer å hive ut de få grepene jeg gjør her i hverdagen nå(det er noen, for å få ned kalori-inntaket) og som hjelper meg med å bytte ut de altfor fetende greiene med litt sunnere alternativ, for det finnes ekstremt mye bra der ute som ikke krever altfor mye!