Alt annet faller på plass, bare ikke søvnen. Den har kranglet, kranglet og kranglet.
Nå uteblir den. Ihvertfall denne natta. Og det hater jeg når jeg vet at jeg må være på topp, energisk, klar og på alerten. Når jeg ikke får sove, så blir jeg bare et tomt skall.
Å prøve og analysere meg frem til hvorfor jeg ikke får sove blir bare et eneste rot, siden fokuset ikke er på plass.
Så nå sitter jeg her da. Drikker cola og ser på dyrepolitiet i Houston.
Litt av ei natt.
Faen ta.
mandag 2. mars 2015
mandag 26. januar 2015
Manglerud Bad. Igjen.
Igjen, så må jeg sette meg ned for å skrive et innlegg om Manglerud Bad.
Vi tar litt historie:
Undervisningsbygg stengte badet i fjor vår fordi man mente at det var uforsvarlig å holde badet åpent for publikum. Det største problemet var en vegg som holdt på å rase ut. Konsulentfirmaet Cowi ble hyret for å vurdere badets status, og konkluderte med at de første fem årene med fortsatt drift ville kreve en investering på drøyt 15 millioner kroner. Inntil 15 års fortsatt drift ville kreve mer enn 30 millioner kroner.
Den usikre veggen var reparert allerede i mai måned og det arbeidet som gjenstår for at badet på forsvarlig måte kan åpnes for publikum er en reparasjon av ventilasjonsanlegget og i taket over bassenget. Firmaet NEPTUN har driftet badet siden 2007 og daglig leder Christin Kjosmoen mener at kostnader som skal til for at badet kan åpnes er bagatellmessig i forhold til verden av at folk kan bruke badet mens fremtiden utredes.
At folk midlertidig kunne bruke badet var også tanken bak vedtaket bystyret gjorde i juni i fjor. Dette ble fulgt opp av et vedtak i desember hvor det ble bevilget 15 millioner kroner til Manglerud Bad.
Til dette vedtaket uttalte byråd Anne Siri Koksrud Bekkevold at det vil koste alt for mye å iverksette kortsiktige løsninger. Det er bedre å gjøre grundige vurderinger av hva det vil koste å løse problemer på sikt, slik at vi skaper et grunnlag for beslutninger for fremtiden.
Abdulla Alsabeehg(AP) er svært oppbrakt over byrådens håndtering av saken. Det burde være klart i formuleringen av vedtaket hva bystyrets intensjon med dette har vært. Når bystyret "ber om at Manglerud bad skal gjenåpnes" og at "drift inntil andre alternativ er på plass i nærområdet skal sikres" så er ikke dette i politisk språkbruk å oppfatte som et ønske, men som en instruksjon. Tanken bak vedtaket var ikke å foregripe den politiske behandlingen av en fremtidig utvikling for badet. Intensjonen med vedtaket var å legge til rette for at folk skulle kunne bruke badet og få svømmeundervisning inntil den langsiktige planen er klar. Dette var en politisk vurdering og beslutning, sier en oppbrakt Abdulla.
Da har vi tatt historien.
Jeg mener jeg har skrevet innlegg om dette tidligere, husker ikke eksakt hva jeg skrev da, men jeg husker at jeg allerede da var kritisk til byråden Koksrud Bekkevold. Etter å ha lest denne saken ble en mistanke jeg hadde bekreftet.
Min mistanke gikk ut på at byråden var av den type politiker som gjerne vil ha ansvar, bare for å skyve det hele på fremtidige byråder, sånn at hun slipper å måtte ta avgjørelsene selv. Beslutningsvegring? Jeg vet ikke.
Har hun fått en instruksjon om å åpne badet? Ja.
Har hun åpnet badet? Nei.
Det var tidlig ganske så tydelig hva intensjonen bak vedtaket i bystyret var: Å få gjenåpnet badet for publikum. Fortest mulig. Uansett hvor langt planleggingen for et nytt bad har kommet.
Det ble flertalling vedtatt i bystyret.
Så hvorfor i alle dager sitter nå byråden å ruger på åpninga som en heit, overkåt, overbeskyttende høne?
Jeg ser poenget i argumentasjonen hennes, men det skal ikke ha noen ting å si. Hun har fått en marsjordre fra flertallet i bystyret. Og hun overstyrer. Det er så jeg tror at hun gleder seg til valg i kommunen, sånn at hun mister jobben. Behandlingen av denne saken har vært en tragedie fra hennes side, hun har fått tydelige signaler om at dette er ikke gangbart, alikevel så fortsetter hun å legge hindringer i veien.
Hei du, Anne Siri.
Om du kommer over dette innlegget ved et uhell(sier uhell, er ikke så mange som leser denne bloggen, så jeg tipper at du har kommet inn her etter å ha googla deg selv), kan du gi meg et veldig godt svar på hvorfor du gjør dette? Ikke lever noe politisk svada om langsiktig planlegging. Hvorfor underminerer du et vedtak foretatt av et flertall? Det er oppgjort og bestemt at Manglerud Bad skal gjenåpnes for publikum, uavhengig av langsiktig planlegging for å gi svømme- og livreddende undervisning.
Jeg sliter såpass med å holde meg ren i språket her jeg sitter. Jeg er allergisk mot politisk svada, og svarer gjerne såpass drøyt på det at de jeg sier det til blir sittende som en fisk på land. Ikke mye konstruktiv av meg, jeg vet. Men politisk svada kan egentlig stikke til Sibir og bli der.
Politisk svada er grunnen til at jeg ikke gidder å gå videre inn i politikken, selv om jeg har veldig lyst. Den første og siste TV-sendte debatten jeg hadde deltatt på, hadde blitt avsluttet i det øyeblikk jeg kastet en snøball på en debattant fordi jeg ble lei av alt tåkepratet, svadashitet og møkka som kom ut av kjeften på vedkommende. Feil, men du bedre..... Så tilfredsstillende.
Snøball, ja. Masse snø nå ute. Kan lage bra snøballer av snøen ute nå.
God idè.
Vi tar litt historie:
Undervisningsbygg stengte badet i fjor vår fordi man mente at det var uforsvarlig å holde badet åpent for publikum. Det største problemet var en vegg som holdt på å rase ut. Konsulentfirmaet Cowi ble hyret for å vurdere badets status, og konkluderte med at de første fem årene med fortsatt drift ville kreve en investering på drøyt 15 millioner kroner. Inntil 15 års fortsatt drift ville kreve mer enn 30 millioner kroner.
Den usikre veggen var reparert allerede i mai måned og det arbeidet som gjenstår for at badet på forsvarlig måte kan åpnes for publikum er en reparasjon av ventilasjonsanlegget og i taket over bassenget. Firmaet NEPTUN har driftet badet siden 2007 og daglig leder Christin Kjosmoen mener at kostnader som skal til for at badet kan åpnes er bagatellmessig i forhold til verden av at folk kan bruke badet mens fremtiden utredes.
At folk midlertidig kunne bruke badet var også tanken bak vedtaket bystyret gjorde i juni i fjor. Dette ble fulgt opp av et vedtak i desember hvor det ble bevilget 15 millioner kroner til Manglerud Bad.
Til dette vedtaket uttalte byråd Anne Siri Koksrud Bekkevold at det vil koste alt for mye å iverksette kortsiktige løsninger. Det er bedre å gjøre grundige vurderinger av hva det vil koste å løse problemer på sikt, slik at vi skaper et grunnlag for beslutninger for fremtiden.
Abdulla Alsabeehg(AP) er svært oppbrakt over byrådens håndtering av saken. Det burde være klart i formuleringen av vedtaket hva bystyrets intensjon med dette har vært. Når bystyret "ber om at Manglerud bad skal gjenåpnes" og at "drift inntil andre alternativ er på plass i nærområdet skal sikres" så er ikke dette i politisk språkbruk å oppfatte som et ønske, men som en instruksjon. Tanken bak vedtaket var ikke å foregripe den politiske behandlingen av en fremtidig utvikling for badet. Intensjonen med vedtaket var å legge til rette for at folk skulle kunne bruke badet og få svømmeundervisning inntil den langsiktige planen er klar. Dette var en politisk vurdering og beslutning, sier en oppbrakt Abdulla.
Da har vi tatt historien.
Jeg mener jeg har skrevet innlegg om dette tidligere, husker ikke eksakt hva jeg skrev da, men jeg husker at jeg allerede da var kritisk til byråden Koksrud Bekkevold. Etter å ha lest denne saken ble en mistanke jeg hadde bekreftet.
Min mistanke gikk ut på at byråden var av den type politiker som gjerne vil ha ansvar, bare for å skyve det hele på fremtidige byråder, sånn at hun slipper å måtte ta avgjørelsene selv. Beslutningsvegring? Jeg vet ikke.
Har hun fått en instruksjon om å åpne badet? Ja.
Har hun åpnet badet? Nei.
Det var tidlig ganske så tydelig hva intensjonen bak vedtaket i bystyret var: Å få gjenåpnet badet for publikum. Fortest mulig. Uansett hvor langt planleggingen for et nytt bad har kommet.
Det ble flertalling vedtatt i bystyret.
Så hvorfor i alle dager sitter nå byråden å ruger på åpninga som en heit, overkåt, overbeskyttende høne?
Jeg ser poenget i argumentasjonen hennes, men det skal ikke ha noen ting å si. Hun har fått en marsjordre fra flertallet i bystyret. Og hun overstyrer. Det er så jeg tror at hun gleder seg til valg i kommunen, sånn at hun mister jobben. Behandlingen av denne saken har vært en tragedie fra hennes side, hun har fått tydelige signaler om at dette er ikke gangbart, alikevel så fortsetter hun å legge hindringer i veien.
Hei du, Anne Siri.
Om du kommer over dette innlegget ved et uhell(sier uhell, er ikke så mange som leser denne bloggen, så jeg tipper at du har kommet inn her etter å ha googla deg selv), kan du gi meg et veldig godt svar på hvorfor du gjør dette? Ikke lever noe politisk svada om langsiktig planlegging. Hvorfor underminerer du et vedtak foretatt av et flertall? Det er oppgjort og bestemt at Manglerud Bad skal gjenåpnes for publikum, uavhengig av langsiktig planlegging for å gi svømme- og livreddende undervisning.
Jeg sliter såpass med å holde meg ren i språket her jeg sitter. Jeg er allergisk mot politisk svada, og svarer gjerne såpass drøyt på det at de jeg sier det til blir sittende som en fisk på land. Ikke mye konstruktiv av meg, jeg vet. Men politisk svada kan egentlig stikke til Sibir og bli der.
Politisk svada er grunnen til at jeg ikke gidder å gå videre inn i politikken, selv om jeg har veldig lyst. Den første og siste TV-sendte debatten jeg hadde deltatt på, hadde blitt avsluttet i det øyeblikk jeg kastet en snøball på en debattant fordi jeg ble lei av alt tåkepratet, svadashitet og møkka som kom ut av kjeften på vedkommende. Feil, men du bedre..... Så tilfredsstillende.
Snøball, ja. Masse snø nå ute. Kan lage bra snøballer av snøen ute nå.
God idè.
torsdag 13. november 2014
Forsøk på videoblogg.
Jessda.
Du ser rett.
Jeg forsøker å videoblogge.
Jeg har forsøkt i over en time.
Jeg er så lei.
Fuckings opplastningsmaksimumsgrensefaenskapsomkanbrenneihelveteshit.
SÅ DÆ.
SE PÅ DENNE VIDEOEN. Please.
Mitt første, heltrøtte, helskrudde, overentusiastiske forsøk på en videoblogg.
mandag 27. oktober 2014
Åpent brev til Ordfører og Byråd i Oslo.
Jeg kom nettopp hjem fra en fakkelmarkering for Manglerud Bad.
Det jeg merket best under dette var talen til Byrådet for kultur og næring, Anne Siri Koksrud Bekkelund. Man merket fort at dette var en tale som var skrevet for å gjenta det hun allerede hadde sagt, ikke kom hun med noe nytt som vi ikke visste, og det var gjenbruk av tidligere argumenter.
Først. La oss se på dette argumentet:
"– Jeg mener det koster for mye å gjøre en kortsiktig løsning. Det er bedre å gjøre en grundigere vurdering av hva det vil koste å løse problemet på sikt, sier Koksrud Bekkelund."
Å løse problemet på sikt er her enbetydende med at de skal sette ned utvalg, utvalget skal så se over hva det vil koste å reparere det allerede eksisterende badet kontra et nytt bad, så skal utvalget komme med sin konklusjon. La oss si at dette utvalget bruker minimum seks måneder på å komme frem til sin konklusjon. Da er vi i april 2015.
Utvalget kommer til en konklusjon om at det må bygges nytt.
April 2015 her, altså. Husk det.
Så sender utvalget denne rapporten til byrådet, hvor byrådet bruker 1 måned på å lese, forstå og fatte.
Mai 2015.
Så settes det ned en komitè som skal starte planleggingen av et nytt bad på Manglerud. Eksisterende Manglerud Bad er fortsatt stengt. Denne planleggingen tar ett år. Mai 2016(fra mai 2015 til mai 2016, så opplever vi en sommer. Gode temperaturer på land og i vann. 3 voksne drukner, 5 barn drukner).
Mai 2016, første spatak på ny svømmehall. Byggingen tar 2 år. Mai 2018.
Sommeren 2016, fem voksne drukner, sju barn drukner.
Sommeren 2017, sju voksne drukner, ni barn drukner.
I mai 2018 åpner den nye svømmehallen på Manglerud. Den sommeren drukner ni voksne, og elleve barn. Svømmehallen kom for sent til svømmeopplæringen(Gjennomsnittlig bruk av tall, byggetid kan ta lenger tid, samme med planlegging og byråkrati).
Langsiktig tiltak:
Pluss-side:
Penger spart.
Minus-side:
24 voksne personer har drukne.
32 barn druknet.
56 personer totalt druknet.
Jeg er ikke synsk, men jeg vil tørre å påstå at så lenge denne saken trekkes ut, uansett om det gjelder rehabilitering eller å bygge nytt, så vil mennesker bli skadelidende. Hvorfor? Svømmeopplæringen er direkte berørt av at badene i Oslo blir stengt. Hva skjer når svømmeopplæring ikke blir gitt? Mennesker lærer ikke å svømme. Hva skjer når et menneske som ikke har lært å svømme begir seg ut i vannet, det seg være basseng eller sjø? Drukningsulykke.
Kortsiktig alternativ:
Rehabilitering av Manglerud Bad. Seks måneder på planlegging, da ender vi på April 2015. Gjennomføring av rehabilitering, 1,5 år. Oktober 2016.
Oktober 2016 åpnes Manglerud Bad etter rehabilitering. Minimum to år før åpningen av nytt bad, som kommunestyret også stemte flertall for.
Hva veier mest for byråden?
Menneskeliv eller penger?
Hva er verdien på et menneske, en person? Ett barn?
----------------------
Skal heller ikke stikke under en stol at dette er snakk om et etterslep på mange, mange, mange år med feilprioritering av kommunen. Reparering og vedlikehold av svømmehaller? Neida. Vi satser på å søke på OL, så får vi så mange nye haller, atte.
Prioriteringsbruken i kommunen er såpass på villspor at økonomieksperten Hallgeir Kvadsheim egentlig burde dra med seg et tv-team fra Luksusfellen inn til kommunen og lage et eget program på det. Jeg er sikker på at han sitter å klør i fingrene etter å starte!
Det er blitt bevist gang på gang at kommunene ikke evner å skjønne at når man bygger noe, så må man reparere, restaurere og rehabilitere for å passe på at ting varer. Jordal Amfi, Manglerud Bad. Dette er to bautaer i idretten i Oslo som har blitt neglisjert, gang på gang. Jordal er nå falleferdig, men ikke stengt. Enda. Manglerud Bad er stengt, i påvente av lovt rehabilitering fra styret i kommunen.
Vi ser en trend her.
Kjære Ordfører og Byråd. Er dette en trend dere liker å se?
Jeg bare spør, jeg. Er oppriktig interessert i et ærlig, direkte svar her. Er dere stolte av at haller og arenaer råtner på stående fot på deres vakt? At barn og voksne drukner på deres vakt? Fordi dere ikke har gjort den jobben dere er blitt satt til?
Kommunevalget kommer snart. Og dere har ikke gjort jobben deres. Smak litt på den dere. Dere er folkevalgte. Folket valgte dere inn. Hva gjør man med folk som ikke gjør jobben sin? Man sparker de.
Vi ses til kommunevalget.
Det jeg merket best under dette var talen til Byrådet for kultur og næring, Anne Siri Koksrud Bekkelund. Man merket fort at dette var en tale som var skrevet for å gjenta det hun allerede hadde sagt, ikke kom hun med noe nytt som vi ikke visste, og det var gjenbruk av tidligere argumenter.
Først. La oss se på dette argumentet:
"– Jeg mener det koster for mye å gjøre en kortsiktig løsning. Det er bedre å gjøre en grundigere vurdering av hva det vil koste å løse problemet på sikt, sier Koksrud Bekkelund."
Å løse problemet på sikt er her enbetydende med at de skal sette ned utvalg, utvalget skal så se over hva det vil koste å reparere det allerede eksisterende badet kontra et nytt bad, så skal utvalget komme med sin konklusjon. La oss si at dette utvalget bruker minimum seks måneder på å komme frem til sin konklusjon. Da er vi i april 2015.
Utvalget kommer til en konklusjon om at det må bygges nytt.
April 2015 her, altså. Husk det.
Så sender utvalget denne rapporten til byrådet, hvor byrådet bruker 1 måned på å lese, forstå og fatte.
Mai 2015.
Så settes det ned en komitè som skal starte planleggingen av et nytt bad på Manglerud. Eksisterende Manglerud Bad er fortsatt stengt. Denne planleggingen tar ett år. Mai 2016(fra mai 2015 til mai 2016, så opplever vi en sommer. Gode temperaturer på land og i vann. 3 voksne drukner, 5 barn drukner).
Mai 2016, første spatak på ny svømmehall. Byggingen tar 2 år. Mai 2018.
Sommeren 2016, fem voksne drukner, sju barn drukner.
Sommeren 2017, sju voksne drukner, ni barn drukner.
I mai 2018 åpner den nye svømmehallen på Manglerud. Den sommeren drukner ni voksne, og elleve barn. Svømmehallen kom for sent til svømmeopplæringen(Gjennomsnittlig bruk av tall, byggetid kan ta lenger tid, samme med planlegging og byråkrati).
Langsiktig tiltak:
Pluss-side:
Penger spart.
Minus-side:
24 voksne personer har drukne.
32 barn druknet.
56 personer totalt druknet.
Jeg er ikke synsk, men jeg vil tørre å påstå at så lenge denne saken trekkes ut, uansett om det gjelder rehabilitering eller å bygge nytt, så vil mennesker bli skadelidende. Hvorfor? Svømmeopplæringen er direkte berørt av at badene i Oslo blir stengt. Hva skjer når svømmeopplæring ikke blir gitt? Mennesker lærer ikke å svømme. Hva skjer når et menneske som ikke har lært å svømme begir seg ut i vannet, det seg være basseng eller sjø? Drukningsulykke.
Kortsiktig alternativ:
Rehabilitering av Manglerud Bad. Seks måneder på planlegging, da ender vi på April 2015. Gjennomføring av rehabilitering, 1,5 år. Oktober 2016.
Oktober 2016 åpnes Manglerud Bad etter rehabilitering. Minimum to år før åpningen av nytt bad, som kommunestyret også stemte flertall for.
Hva veier mest for byråden?
Menneskeliv eller penger?
Hva er verdien på et menneske, en person? Ett barn?
----------------------
Skal heller ikke stikke under en stol at dette er snakk om et etterslep på mange, mange, mange år med feilprioritering av kommunen. Reparering og vedlikehold av svømmehaller? Neida. Vi satser på å søke på OL, så får vi så mange nye haller, atte.
Prioriteringsbruken i kommunen er såpass på villspor at økonomieksperten Hallgeir Kvadsheim egentlig burde dra med seg et tv-team fra Luksusfellen inn til kommunen og lage et eget program på det. Jeg er sikker på at han sitter å klør i fingrene etter å starte!
Det er blitt bevist gang på gang at kommunene ikke evner å skjønne at når man bygger noe, så må man reparere, restaurere og rehabilitere for å passe på at ting varer. Jordal Amfi, Manglerud Bad. Dette er to bautaer i idretten i Oslo som har blitt neglisjert, gang på gang. Jordal er nå falleferdig, men ikke stengt. Enda. Manglerud Bad er stengt, i påvente av lovt rehabilitering fra styret i kommunen.
Vi ser en trend her.
Kjære Ordfører og Byråd. Er dette en trend dere liker å se?
Jeg bare spør, jeg. Er oppriktig interessert i et ærlig, direkte svar her. Er dere stolte av at haller og arenaer råtner på stående fot på deres vakt? At barn og voksne drukner på deres vakt? Fordi dere ikke har gjort den jobben dere er blitt satt til?
Kommunevalget kommer snart. Og dere har ikke gjort jobben deres. Smak litt på den dere. Dere er folkevalgte. Folket valgte dere inn. Hva gjør man med folk som ikke gjør jobben sin? Man sparker de.
Vi ses til kommunevalget.
tirsdag 3. juni 2014
En meningsløs tittel her.
Jasså, nå er det stund siden sist igjen.
Hva har skjedd siden sist da, tro? Jeg har fått ladet opp batteriene. Det var himla godt, og det trengtes. Men tålmodigheten, og bullshitmeteret fikk ikke helt den boosten det trengte, for å klare å stå imot mye av det som har skjedd og vil skje fremover.
Jeg har jo problemer med et said system igjen. Og siden de sikkert sitter å følger med her, så skal de ikke få den glede av å se meg skrive ned injuriende saker om de, selv om jeg har veldig veldig lyst. Nei, vi skal ta dette på den rette måten. Med loven i hånd. Nok om det.
Kavlifondet spyttet inn et par millioner til forskningen nedi Bergen her for noen uker siden. Det gledet meg masse, og jeg klarte vel å skrive en relativt lang takkemail til kundeservicen til Kavlifondet og til Q-meieriene som lar overskuddet sitt gå til dette fondet. Det gjorde nemlig at ressursene til forskningsprosjektet steg over det antatte beløpet som trengtes for å få det ferdig, og det gleder meg!
Men igjen. Ventetiden på dette er fremdeles like lang. 5 år. Minimum. Det er 5 år. Da nærmer jeg meg 30. Og jeg stiller selvsagt spørsmålet:
Hvor er jeg om 5 år?
Jeg har ingen aning. Jeg aner virkelig ikke. Jeg står litt på stedet hvil idag. Og vil nok gjøre det i endel år til. Og det igjen, tilsier 5 nye år med økonomisk trøbbel og ustabilitet, å leve et halvt liv, ikke ha mulighetene til å gjøre det jeg vil. Jeg har snart klart meg i 10 år med dette, så 5 nye år blir sikkert ikke så vanskelig.
Eller?
Hva har skjedd siden sist da, tro? Jeg har fått ladet opp batteriene. Det var himla godt, og det trengtes. Men tålmodigheten, og bullshitmeteret fikk ikke helt den boosten det trengte, for å klare å stå imot mye av det som har skjedd og vil skje fremover.
Jeg har jo problemer med et said system igjen. Og siden de sikkert sitter å følger med her, så skal de ikke få den glede av å se meg skrive ned injuriende saker om de, selv om jeg har veldig veldig lyst. Nei, vi skal ta dette på den rette måten. Med loven i hånd. Nok om det.
Kavlifondet spyttet inn et par millioner til forskningen nedi Bergen her for noen uker siden. Det gledet meg masse, og jeg klarte vel å skrive en relativt lang takkemail til kundeservicen til Kavlifondet og til Q-meieriene som lar overskuddet sitt gå til dette fondet. Det gjorde nemlig at ressursene til forskningsprosjektet steg over det antatte beløpet som trengtes for å få det ferdig, og det gleder meg!
Men igjen. Ventetiden på dette er fremdeles like lang. 5 år. Minimum. Det er 5 år. Da nærmer jeg meg 30. Og jeg stiller selvsagt spørsmålet:
Hvor er jeg om 5 år?
Jeg har ingen aning. Jeg aner virkelig ikke. Jeg står litt på stedet hvil idag. Og vil nok gjøre det i endel år til. Og det igjen, tilsier 5 nye år med økonomisk trøbbel og ustabilitet, å leve et halvt liv, ikke ha mulighetene til å gjøre det jeg vil. Jeg har snart klart meg i 10 år med dette, så 5 nye år blir sikkert ikke så vanskelig.
Eller?
tirsdag 29. april 2014
Idag.
Idag er jeg bare psykisk sliten.
Skal ikke utlevere så veldig mye, siden dette er snakk om en annen person. Men jeg har en morfar. Han har fått diagnose Alzheimers/Demens. Og idag har vært litt av en dag. En av de dagene. Hvor jeg sitter å ser litt med gru på hvordan det kommer til å bli fremover.
Folk snakker om at det kommer en eldrebølge. Og at ansvaret kommer til å falle mer over på pårørende. Kan jeg få en stemme i dette også, eller? Jeg er pårørende til en eldre person allerede, og tro meg, dette er ikke noe videre kult. Får jeg mer ansvar nå, kan jeg likesågodt bare sende inn søknad til hjemmepleien/hjemmesykepleien for å bli fast ansatt på heltid for min eldre person, for det er den veien det går.
Ja, han har hjemmepleie og hjemmesykepleie innom flere ganger ukentlig. Men alt det andre havner på meg, og min mor(som bor nesten to timers reisevei unna). Dermed meg. Legetimer, pleietimer, trim, handleturer.
De siste ukene har vært en påkjenning. Jeg merker det godt. Jeg er frustrert, jeg blir oppgitt, jeg blir sinna. Fordi han glemmer så mye. Og fordi jeg blir sinna på han, så blir jeg sinna på meg selv, fordi jeg vet så godt at det ikke er hans skyld.
Hadde dette bare ikke vært et familiært forhold, hvor jeg har sett sykdommen komme gradvis, og sett personen bli borte for den mer glemsomme personen, så hadde det ikke vært så store greia. Men jeg ser at han mister mer og mer av seg selv. Og jeg mister noe sammen med han.
Herregud. Om jeg er sliten? Utmattelsen er så total at jeg kjenner tårene renner idag. Akkurat idag, så er begeret fullt. Jeg trenger lading. Jeg trenger så sårt lading.
Skal ikke utlevere så veldig mye, siden dette er snakk om en annen person. Men jeg har en morfar. Han har fått diagnose Alzheimers/Demens. Og idag har vært litt av en dag. En av de dagene. Hvor jeg sitter å ser litt med gru på hvordan det kommer til å bli fremover.
Folk snakker om at det kommer en eldrebølge. Og at ansvaret kommer til å falle mer over på pårørende. Kan jeg få en stemme i dette også, eller? Jeg er pårørende til en eldre person allerede, og tro meg, dette er ikke noe videre kult. Får jeg mer ansvar nå, kan jeg likesågodt bare sende inn søknad til hjemmepleien/hjemmesykepleien for å bli fast ansatt på heltid for min eldre person, for det er den veien det går.
Ja, han har hjemmepleie og hjemmesykepleie innom flere ganger ukentlig. Men alt det andre havner på meg, og min mor(som bor nesten to timers reisevei unna). Dermed meg. Legetimer, pleietimer, trim, handleturer.
De siste ukene har vært en påkjenning. Jeg merker det godt. Jeg er frustrert, jeg blir oppgitt, jeg blir sinna. Fordi han glemmer så mye. Og fordi jeg blir sinna på han, så blir jeg sinna på meg selv, fordi jeg vet så godt at det ikke er hans skyld.
Hadde dette bare ikke vært et familiært forhold, hvor jeg har sett sykdommen komme gradvis, og sett personen bli borte for den mer glemsomme personen, så hadde det ikke vært så store greia. Men jeg ser at han mister mer og mer av seg selv. Og jeg mister noe sammen med han.
Herregud. Om jeg er sliten? Utmattelsen er så total at jeg kjenner tårene renner idag. Akkurat idag, så er begeret fullt. Jeg trenger lading. Jeg trenger så sårt lading.
søndag 27. april 2014
Tre år.
Igår var det tre år siden.
Tre år.
Føles ut som en evighet, men jeg husker det som om det var igår. Det gjør like vondt som om det skjedde igår. Og jeg blir like irrasjonell og dårlig på å forholde meg til det, som om det skjedde igår.
Jeg gråt. Litt. For syns skyld. De ekte tårene gjemte jeg unna. Men når jeg først fikk tid alene til å la de komme, så kom de aldri. Og jeg lurer på om det er noe galt med meg, at det er derfor de ikke kommer. Kan jeg ikke sørge, eller hva er greia? Men jeg merker jo det på årsdagene at jeg sørger. Om enn på min egen måte. Jeg drømmer om henne, jeg kan føle henne og jeg klarer nesten ikke å forholde meg til den virkelige verden, jeg tenker så mye på henne at jeg nesten kan mane frem et holografisk bilde.
Det har gått tre år, og de store tårene har ikke kommet. Jeg vet jeg kan gråte. Men de store tårene, de hikstende hulkene, den tilstanden hvor hele kroppen går inn i fosterstilling og bare rister, de har ikke kommet.
Det er dager. Dager som igår, idag hvor jeg tenker at jeg aldri igjen burde smile, ha det gøy eller godt. Være lykkelig. Fordi jeg skal egentlig sørge. At de døde sitter å ser på meg og sier "hjerteløse menneske, idag skal du ha det vondt." Men jeg har vondt. Jeg bare viser det ikke. Jeg går med en fysisk og sterkt tilstedeværende kvalme. Og den blir sterkere hver gang jeg smiler. Eller ler.
Jeg føler.... skyld. Jeg burde ha innsett det. Innsett noe. Da kunne hun kanskje ha vært her idag. Hvorfor lot jeg det bare skure? Jeg ville ha gitt mye for å ha sett henne en siste gang. Si at jeg elsker henne. Mye. Og at savnet er så stort enkelte dager at jeg bare må sette meg ned og kjenne det overkjøre alt annet i kroppen. At det var urettferdig. At det ikke skulle skjedd på denne måten. At verden suger hardt, den er kjip og burde fått juling for å gjøre det på denne måten.
Tre år har gått, farmor. En evighet i andres liv, et øyeblikk i mitt. Kan du ikke bare være så snill og hjemsøke meg? Bare en gang? Jeg savner deg så mye. Smerten av savnet er uutholdelig.
Tre år.
Føles ut som en evighet, men jeg husker det som om det var igår. Det gjør like vondt som om det skjedde igår. Og jeg blir like irrasjonell og dårlig på å forholde meg til det, som om det skjedde igår.
Jeg gråt. Litt. For syns skyld. De ekte tårene gjemte jeg unna. Men når jeg først fikk tid alene til å la de komme, så kom de aldri. Og jeg lurer på om det er noe galt med meg, at det er derfor de ikke kommer. Kan jeg ikke sørge, eller hva er greia? Men jeg merker jo det på årsdagene at jeg sørger. Om enn på min egen måte. Jeg drømmer om henne, jeg kan føle henne og jeg klarer nesten ikke å forholde meg til den virkelige verden, jeg tenker så mye på henne at jeg nesten kan mane frem et holografisk bilde.
Det har gått tre år, og de store tårene har ikke kommet. Jeg vet jeg kan gråte. Men de store tårene, de hikstende hulkene, den tilstanden hvor hele kroppen går inn i fosterstilling og bare rister, de har ikke kommet.
Det er dager. Dager som igår, idag hvor jeg tenker at jeg aldri igjen burde smile, ha det gøy eller godt. Være lykkelig. Fordi jeg skal egentlig sørge. At de døde sitter å ser på meg og sier "hjerteløse menneske, idag skal du ha det vondt." Men jeg har vondt. Jeg bare viser det ikke. Jeg går med en fysisk og sterkt tilstedeværende kvalme. Og den blir sterkere hver gang jeg smiler. Eller ler.
Jeg føler.... skyld. Jeg burde ha innsett det. Innsett noe. Da kunne hun kanskje ha vært her idag. Hvorfor lot jeg det bare skure? Jeg ville ha gitt mye for å ha sett henne en siste gang. Si at jeg elsker henne. Mye. Og at savnet er så stort enkelte dager at jeg bare må sette meg ned og kjenne det overkjøre alt annet i kroppen. At det var urettferdig. At det ikke skulle skjedd på denne måten. At verden suger hardt, den er kjip og burde fått juling for å gjøre det på denne måten.
Tre år har gått, farmor. En evighet i andres liv, et øyeblikk i mitt. Kan du ikke bare være så snill og hjemsøke meg? Bare en gang? Jeg savner deg så mye. Smerten av savnet er uutholdelig.
Abonner på:
Innlegg (Atom)