 |
| Morgentåke fra verandaen i Oslo |
 |
| Solnedgang Oslo |
 |
| Adventsstake |
 |
| Obligatoriske blomsten |
 |
| Hamar Music Festival - Alice Cooper |
fredag 22. mars 2013
Fotografi.
Tenkte jeg skulle slå på stortromma, og lage et nytt innlegg med bilder. Med bilder jeg har tatt.
onsdag 20. mars 2013
Day off.
Idag har vært dagen hvor kroppen bare "nei, nå skal du slappe av".
Om jeg har fått slappet av, aner jeg ikke. Jeg har sovet mesteparten av dagen og det har ikke vært den typen søvn jeg trenger. Mye drømmer og altfor rastløs søvn.
Og nå er kroppen i opprør, fordi jeg ikke har fått gjort noe idag, og bare sovet.
Dog, formen er bedre enn tidligere idag.
Det startet som et ubehag i hodet, og jo lenger jeg var oppe, jo mer vondt i hodet fikk jeg.
Jeg tålte ikke lyden fra tven, vekkerklokkealarmene, lyset utenifra. Ingenting. Alt av høye lyder og sterkt lys gjorde hodepinen verre. Så kom ubehaget i kroppen. Man kjenner at det bare er noe feil, og hele kroppen føles tung, og verkende.
Når jeg til slutt la meg ved 11 tiden, så hadde jeg så vondt at øyeballene verket.
Den dagen.
Sånne hodepiner har jeg slitt med sporadisk opp gjennom åra etter at jeg ble syk. Det er liksom kroppens måte å si ifra om at tempoet har vært litt for høyt i det siste og at jeg trenger å slappe av.
Vel. Nå har jeg slappet av i hele dag, skal slappe av i hele kveld, og store deler av morgen dagen. Jeg håper at jeg kommer meg på trening imorgen, men det avgjør kroppsformen.
Wish me luck. :)
Om jeg har fått slappet av, aner jeg ikke. Jeg har sovet mesteparten av dagen og det har ikke vært den typen søvn jeg trenger. Mye drømmer og altfor rastløs søvn.
Og nå er kroppen i opprør, fordi jeg ikke har fått gjort noe idag, og bare sovet.
Dog, formen er bedre enn tidligere idag.
Det startet som et ubehag i hodet, og jo lenger jeg var oppe, jo mer vondt i hodet fikk jeg.
Jeg tålte ikke lyden fra tven, vekkerklokkealarmene, lyset utenifra. Ingenting. Alt av høye lyder og sterkt lys gjorde hodepinen verre. Så kom ubehaget i kroppen. Man kjenner at det bare er noe feil, og hele kroppen føles tung, og verkende.
Når jeg til slutt la meg ved 11 tiden, så hadde jeg så vondt at øyeballene verket.
Den dagen.
Sånne hodepiner har jeg slitt med sporadisk opp gjennom åra etter at jeg ble syk. Det er liksom kroppens måte å si ifra om at tempoet har vært litt for høyt i det siste og at jeg trenger å slappe av.
Vel. Nå har jeg slappet av i hele dag, skal slappe av i hele kveld, og store deler av morgen dagen. Jeg håper at jeg kommer meg på trening imorgen, men det avgjør kroppsformen.
Wish me luck. :)
søndag 17. mars 2013
Adam og Eva var så lenge i paradis.
Og det kan vel også sies om meg, også. Jeg var ikke en måned i paradis engang.
Og alt falt sammen på under en uke også. Alt unntatt jobben selvsagt. Og jeg sitter her nå og tenker med meg selv "var det ikke sånn det startet sist gang også?". Alt annet gikk til hell, unntatt jobben, derfor jobbet jeg meg omtrent ihjel. Mens nå, så får jeg ikke gjort det en gang heller, for jeg har fått en grense på hvor mye jeg kan få jobbe, og den overholdes strengt.
Begynnende beinhinnebetennelse i leggene, så treningen må legges om. Ingen løping, ingen dansing. Sykling. Som er så kjedelig at jeg heller vil velge å nappe legghårene ut, èn for èn. Innendørs sykling?! Jeg sitter å venter på at snøen og isen skal bli borte, så skal jeg tre på meg fjorten lag med pustende ull og sykle ute. For innendørs sykling er så kjedelig at... Ja, du skjønte kanskje tegninga litt lenger oppi her.
Og alt det andre. Vel. Jeg møtte noen. Men tiden klaffet ikke. Riktig person, feil tid. Så ironisk at det gjør vondt. Og det verste er jo selvsagt at man vil være venner. Men hvordan kan man være venn med noen, når det gjør vondt? Hvor lang tid kan det ta før jeg klarer å oppføre meg som en venn? Hvor lang tid skal jeg sitte med et sånt barnslig håp "hvisomattedetomatte"?
Planen nå er å bli ferdig med denne beinhinnebetennelsen. Og deretter ikke prøve å jobbe meg ihjel, men jobbe enda mer enn jeg gjør idag. Ispedd med trening. For jeg orker ikke mer enn det. Akkurat nå.
Og alt falt sammen på under en uke også. Alt unntatt jobben selvsagt. Og jeg sitter her nå og tenker med meg selv "var det ikke sånn det startet sist gang også?". Alt annet gikk til hell, unntatt jobben, derfor jobbet jeg meg omtrent ihjel. Mens nå, så får jeg ikke gjort det en gang heller, for jeg har fått en grense på hvor mye jeg kan få jobbe, og den overholdes strengt.
Begynnende beinhinnebetennelse i leggene, så treningen må legges om. Ingen løping, ingen dansing. Sykling. Som er så kjedelig at jeg heller vil velge å nappe legghårene ut, èn for èn. Innendørs sykling?! Jeg sitter å venter på at snøen og isen skal bli borte, så skal jeg tre på meg fjorten lag med pustende ull og sykle ute. For innendørs sykling er så kjedelig at... Ja, du skjønte kanskje tegninga litt lenger oppi her.
Og alt det andre. Vel. Jeg møtte noen. Men tiden klaffet ikke. Riktig person, feil tid. Så ironisk at det gjør vondt. Og det verste er jo selvsagt at man vil være venner. Men hvordan kan man være venn med noen, når det gjør vondt? Hvor lang tid kan det ta før jeg klarer å oppføre meg som en venn? Hvor lang tid skal jeg sitte med et sånt barnslig håp "hvisomattedetomatte"?
Planen nå er å bli ferdig med denne beinhinnebetennelsen. Og deretter ikke prøve å jobbe meg ihjel, men jobbe enda mer enn jeg gjør idag. Ispedd med trening. For jeg orker ikke mer enn det. Akkurat nå.
onsdag 27. februar 2013
Sånn omtrent halvveis og tilbake igjen.
Jeg er ikke noe geni når det kommer til overskrifter, så beklager den der.
Men jeg har kommet omtrent halvveis og er på vei tilbake igjen.
Vekta har økt. Hehe. Jeg sier igjen og igjen at "JEG BRYR MEG IKKE", men funker det? Nei, selvsagt ikke. Jeg avskyr å se den vekta øke, selv om det kan godt hende at det ikke kommer av latskap, dårlige matvaner og null trening. For jeg vet jo veldig godt selv at jeg prøver så hardt jeg kan å spise sunt(selv om jeg sklir ut... Sånn innimellom), å trene minimum to ganger i uka og å holde meg i aktivitet og ikke ligge i sofaen og sløve.
Jeg kjenner meg lettere. Skrittene er lengre, sterkere og mer hyppige. Jeg går ikke, jeg hopper. Omtrent. (Også jeg som hater å hoppe da....) Jeg er mer utholden og klarer den drøye bakken opp til porten her hjemme uten å høres ut som en Kols pasient på 10. året.
Men det synes ikke. Jeg syns ikke det ihvertfall. Og selvsagt. Den forandringen jeg er ute etter, skal ikke synes utvendig, den skal kjennes innvendig. Men det er lissom den prepubertale 13 åringen i meg som protesterer på at det skal være så vanskelig, og "ta deg sammen, Signe, du sutrer". Ok.. Den siste der var garantert den kjønnsmodne 50åringen i meg. Hehe.
Jeg får gjøre som alle andre og bite tenna så hardt sammen som jeg klarer og ikke ta tunga i samme slengen. Som jeg forsåvidt gjorde tidligere idag. Litt for travel med å få ned et eple imellom jobb og soling, og BOING! Der sto jeg på bussen, sleit med å holde et hyl inni meg og sikla fordi jeg satte tunga så heftig ute av spill at den bare "jeg vikke være inni munnen din nå, tennene dine er ekle mot meg, jeg stikker ut en tur jeg, såh det såh!". Glupt. Veldig glupt.
Jobben denne uka har gått som planlagt. Hadde møte idag med sjefen, og han hadde baaaaare godord om meg, og lurte også på om jeg ikke ville sjekke ut dette med inventar, bestilling og oversikt. "Joda", svarte jeg. Planlegger inventartelling neste uke. Her snakker vi tohnevis med skøy, dere!
Og hvordan det går med ukesoppsettet mitt, sier du? Joda, det fungerer det, enn så lenge. Jeg er selvsagt møkk lei av at jeg ikke klarer å stikke på trening etter jobben, som alle andre, men det er vel noe jeg enten bare må venne meg til eller knive meg igjennom. Alt ettersom. Foreløpig, så holder det med trening på mandag, jobb tirsdag og onsdag, trening på torsdag og fri til andre aktiviteter på fredag, lørdag og søndag. En grei uke, forsåvidt. Men jeg drømmer meg tilbake til den uka som inneholdt 4 treninger, skole, politikkaktivitet og kampdag enten lørdag eller søndag. Jeg fikk utrettet så mye.
Jeg tenker på å legge til en dag til med trening i uka, men jeg føler at jeg MÅ se hvordan dette her fungerer i en måned, først. Sakte fremgang, deretter suksess. Jeg skal være skilpadden, IKKE haren. *himler med øya* Selv om jeg så vilvilvilvil være hare.
Gud, jeg ønsker så ille at jeg ikke ble syk...... Ble sittende her å mimre litt. Jeg ser tilbake til ungdomsåra med lengsel, og smerte. Lengsel fordi jeg vil tilbake, og smerte fordi jeg er her jeg er idag, og fordi det jeg gjorde back then er hovedsaklig årsaken til hvorfor jeg er her. Hvor ironisk er ikke det?
En ting som er litt deilig er at jeg begynner å få en grei oversikt over ordene mine igjen. Jeg tror ikke jeg har skrevet et så langt innlegg på lenge, og det fryder meg. Er det noe jeg alltid har kunnet stole på, så var det det å skrive ned ting på ark, eller nett. Jeg har vel slitt med en skriveblokk siden.... Joda. Veldig lenge. Flere år. Og ikke en skriveblokk i ordet forstand, jeg bare mistet ordene mine. Joda, jeg kan snakke, formulere brev og søknader etc, men å skrive på dikt, sanger, fortellinger eller blogginnlegg gikk ad undas.
Nei. Det var dagens mørke fra Signe. Hehe.
Sånn generelt om dagen, så går ting veldig bra. Jeg er glad, nesten regelrett lykkelig enkelte ganger, og stortrives. Og jeg krysser fingrene så hardt for at det holder seg.
Jeg aner ikke om jeg har noen faste lesere, jeg vet ikke en gang om jeg vil vite. Men èn ting vil jeg si til dere som orker å lese det her; håper at livet smiler til dere også.
Og jaddajadda, klisjè og gi'rei og voks opp og sånt.
Naaa-haaaa. Let me have this one. Hehe.
Lights. Out. ;)
Men jeg har kommet omtrent halvveis og er på vei tilbake igjen.
Vekta har økt. Hehe. Jeg sier igjen og igjen at "JEG BRYR MEG IKKE", men funker det? Nei, selvsagt ikke. Jeg avskyr å se den vekta øke, selv om det kan godt hende at det ikke kommer av latskap, dårlige matvaner og null trening. For jeg vet jo veldig godt selv at jeg prøver så hardt jeg kan å spise sunt(selv om jeg sklir ut... Sånn innimellom), å trene minimum to ganger i uka og å holde meg i aktivitet og ikke ligge i sofaen og sløve.
Jeg kjenner meg lettere. Skrittene er lengre, sterkere og mer hyppige. Jeg går ikke, jeg hopper. Omtrent. (Også jeg som hater å hoppe da....) Jeg er mer utholden og klarer den drøye bakken opp til porten her hjemme uten å høres ut som en Kols pasient på 10. året.
Men det synes ikke. Jeg syns ikke det ihvertfall. Og selvsagt. Den forandringen jeg er ute etter, skal ikke synes utvendig, den skal kjennes innvendig. Men det er lissom den prepubertale 13 åringen i meg som protesterer på at det skal være så vanskelig, og "ta deg sammen, Signe, du sutrer". Ok.. Den siste der var garantert den kjønnsmodne 50åringen i meg. Hehe.
Jeg får gjøre som alle andre og bite tenna så hardt sammen som jeg klarer og ikke ta tunga i samme slengen. Som jeg forsåvidt gjorde tidligere idag. Litt for travel med å få ned et eple imellom jobb og soling, og BOING! Der sto jeg på bussen, sleit med å holde et hyl inni meg og sikla fordi jeg satte tunga så heftig ute av spill at den bare "jeg vikke være inni munnen din nå, tennene dine er ekle mot meg, jeg stikker ut en tur jeg, såh det såh!". Glupt. Veldig glupt.
Jobben denne uka har gått som planlagt. Hadde møte idag med sjefen, og han hadde baaaaare godord om meg, og lurte også på om jeg ikke ville sjekke ut dette med inventar, bestilling og oversikt. "Joda", svarte jeg. Planlegger inventartelling neste uke. Her snakker vi tohnevis med skøy, dere!
Og hvordan det går med ukesoppsettet mitt, sier du? Joda, det fungerer det, enn så lenge. Jeg er selvsagt møkk lei av at jeg ikke klarer å stikke på trening etter jobben, som alle andre, men det er vel noe jeg enten bare må venne meg til eller knive meg igjennom. Alt ettersom. Foreløpig, så holder det med trening på mandag, jobb tirsdag og onsdag, trening på torsdag og fri til andre aktiviteter på fredag, lørdag og søndag. En grei uke, forsåvidt. Men jeg drømmer meg tilbake til den uka som inneholdt 4 treninger, skole, politikkaktivitet og kampdag enten lørdag eller søndag. Jeg fikk utrettet så mye.
Jeg tenker på å legge til en dag til med trening i uka, men jeg føler at jeg MÅ se hvordan dette her fungerer i en måned, først. Sakte fremgang, deretter suksess. Jeg skal være skilpadden, IKKE haren. *himler med øya* Selv om jeg så vilvilvilvil være hare.
Gud, jeg ønsker så ille at jeg ikke ble syk...... Ble sittende her å mimre litt. Jeg ser tilbake til ungdomsåra med lengsel, og smerte. Lengsel fordi jeg vil tilbake, og smerte fordi jeg er her jeg er idag, og fordi det jeg gjorde back then er hovedsaklig årsaken til hvorfor jeg er her. Hvor ironisk er ikke det?
En ting som er litt deilig er at jeg begynner å få en grei oversikt over ordene mine igjen. Jeg tror ikke jeg har skrevet et så langt innlegg på lenge, og det fryder meg. Er det noe jeg alltid har kunnet stole på, så var det det å skrive ned ting på ark, eller nett. Jeg har vel slitt med en skriveblokk siden.... Joda. Veldig lenge. Flere år. Og ikke en skriveblokk i ordet forstand, jeg bare mistet ordene mine. Joda, jeg kan snakke, formulere brev og søknader etc, men å skrive på dikt, sanger, fortellinger eller blogginnlegg gikk ad undas.
Nei. Det var dagens mørke fra Signe. Hehe.
Sånn generelt om dagen, så går ting veldig bra. Jeg er glad, nesten regelrett lykkelig enkelte ganger, og stortrives. Og jeg krysser fingrene så hardt for at det holder seg.
Jeg aner ikke om jeg har noen faste lesere, jeg vet ikke en gang om jeg vil vite. Men èn ting vil jeg si til dere som orker å lese det her; håper at livet smiler til dere også.
Og jaddajadda, klisjè og gi'rei og voks opp og sånt.
Naaa-haaaa. Let me have this one. Hehe.
Lights. Out. ;)
mandag 25. februar 2013
Første uka over.
Da er første uken tibake på jobb over, og ærlig talt. Jeg trodde ikke på mandag at jeg skulle overleve denne uka.
Mandag var det trening, tirsdag jobb, onsdag jobb, torsdag trening og fredag en tur ut på byen.
Det som slo meg relativt greit på torsdag, er at det er greit å ha noen variasjoner i treningen. Sånn... Ikke stikke på Body Pump, men heller på Zumba og slippe unna en knivstukket mann, politi og ambulanse.
Jepp, du leste riktig. Den knivstikkingen på Ryen skjedde omtrentt ret utenfor inngangsdøra der jeg trener, og hadde jeg reist på Pumpen, så hadde jeg havna midt oppi alt.
Fredag var jeg som sagt ute på byen med en hel haug med folk fra Twitter. TweetUpOslo.
Hadde det kjempe herlig, og snakket med mange gamle og nye fjes. Det er kult å se at det dukker opp nye folk hele tiden, da får ma utvidet kretsen sin.
Lørdag og søndag så slappet jeg bare heeeeeeeeelt av med pizza og film med selskap. En rimelig bra avslutning på en begivenhetsfull uke.
Men nå er det natt, folkens. Jeg har en ny uke foran meg, med mer jobb og trening. :)
Mandag var det trening, tirsdag jobb, onsdag jobb, torsdag trening og fredag en tur ut på byen.
Det som slo meg relativt greit på torsdag, er at det er greit å ha noen variasjoner i treningen. Sånn... Ikke stikke på Body Pump, men heller på Zumba og slippe unna en knivstukket mann, politi og ambulanse.
Jepp, du leste riktig. Den knivstikkingen på Ryen skjedde omtrentt ret utenfor inngangsdøra der jeg trener, og hadde jeg reist på Pumpen, så hadde jeg havna midt oppi alt.
Fredag var jeg som sagt ute på byen med en hel haug med folk fra Twitter. TweetUpOslo.
Hadde det kjempe herlig, og snakket med mange gamle og nye fjes. Det er kult å se at det dukker opp nye folk hele tiden, da får ma utvidet kretsen sin.
Lørdag og søndag så slappet jeg bare heeeeeeeeelt av med pizza og film med selskap. En rimelig bra avslutning på en begivenhetsfull uke.
Men nå er det natt, folkens. Jeg har en ny uke foran meg, med mer jobb og trening. :)
mandag 11. februar 2013
Pengelens.
Jepp, det er det jeg kommer til å være denne måneden.
Utgifter til spesialistleger, NRK lisens og tannlege(hittil et besøk, blir ett imorgen og antageligvis to til) graver seg inn i økonomien.
Jeg har ikke allverdens utbetalt, og merker det med ENGANG noe uforutsett dukker opp.
Men på en måte, så er jeg litt glad for at jeg alltid må tenke økonomisk. Da har jeg et mye bedre utgangspunkt til å overleve og overleve med god kreditt.
Nordmenn er kjempe flinke til å ta opp lån, leser jeg i avisene.
Jeg har ett lån. Og det er på PCen jeg skriver på. Forbrukslån. Selv om jeg ikke er stolt over å si det, så er PCen nødvendig. Den er et onde for å få betalt regninger og sjekket inn strøm, forbruket i strøm og forbruket over mobil. Selvsagt blir den brukt mye til underholdning, men det første jeg tenker på når det kommer til pcen er at jeg håper den ikke krasjer, for da sliter jeg. Økonomisk.
Hvorfor skal økonomi ha så veldig mye å bety? Jeg har hatt skikkelig trange tider enkelte ganger, pga uforutsette hendelser. Ikke hatt penger til mat. Regningene er det første som går ut. Maten havner på andre prioriteringsplass. Husholdningsartikler og toalett/bade saker på tredje. Klær på fjerde. Det er sjeldent jeg har råd til noe mer enn det. Tur ut på byen? Ja, hvis jeg blir kjørt hjem gratis, og har noen som spandere på meg på byen. Jeg skal leve i dagene etter byturen og det er det som står i høysetet når jeg vurderer om jeg skal ut på byen.
Jeg har tilbragt MANGE fredager og lørdager hjemme fordi jeg ikke har hatt råd til å dra ut. Og ja, det er møkk kjedelig. Jeg føler meg ekskludert fra det sosiale livet med venner. Men det koster å leve økonomisk.
Jeg sitter mye å tenker på fremtiden. Jeg skulle ønske jeg kunne planlegge som alle andre. Ta utdanningen som hjelper meg på vei til drømmeyrket mitt. Planlegge ferie turer.
Her hvor jeg sitter nå idag, så er fremtiden min sånn jeg lever nå; Økonomisk.
For jeg er på tiltak via NAV, og de gir deg ikke lønn etter hvor mye innsats og timer du legger inn i arbeidet/tiltaket. Men etter hvor mye du tjente tidligere. Og jeg..... Jeg tjente ikke nok, så jeg ble satt på grunnbeløpet. Minstesatsen.
Jeg sitter ofte og tenker "Hvor lenge takler jeg å leve sånn som det her?". Det er surt. Å alltid måtte prioritere. Å ikke kunne gå ut med venner og ha det gøy, men sitte hjemme.
Jeg spiller på lotto og drømmer. Om masse penger. Om hva jeg skulle ha gjort først. Betalt ut lånet mitt. Deretter kjøpt meg klær som passer meg, og hevet ut alt som er for stort og slitt. Pusset opp leiligheten jeg bor i til dagens standard og regler. Deretter brukt noen kronasjer på venner og familie som har vært der for meg gjennom harde tider og som fortjener å få en takk fra meg. Tatt lappen, fått meg en grei førstebil. Deretter satt resten av beløpet til sparing. Er det nok, så holder det kanskje til et hus eller en leilighet senere i livet. Er det MYE, så hadde jeg gitt noe til veldedighet som jeg vet fungerer.
Joda.... Godt jeg fremdeles har råd til å drømme..
Utgifter til spesialistleger, NRK lisens og tannlege(hittil et besøk, blir ett imorgen og antageligvis to til) graver seg inn i økonomien.
Jeg har ikke allverdens utbetalt, og merker det med ENGANG noe uforutsett dukker opp.
Men på en måte, så er jeg litt glad for at jeg alltid må tenke økonomisk. Da har jeg et mye bedre utgangspunkt til å overleve og overleve med god kreditt.
Nordmenn er kjempe flinke til å ta opp lån, leser jeg i avisene.
Jeg har ett lån. Og det er på PCen jeg skriver på. Forbrukslån. Selv om jeg ikke er stolt over å si det, så er PCen nødvendig. Den er et onde for å få betalt regninger og sjekket inn strøm, forbruket i strøm og forbruket over mobil. Selvsagt blir den brukt mye til underholdning, men det første jeg tenker på når det kommer til pcen er at jeg håper den ikke krasjer, for da sliter jeg. Økonomisk.
Hvorfor skal økonomi ha så veldig mye å bety? Jeg har hatt skikkelig trange tider enkelte ganger, pga uforutsette hendelser. Ikke hatt penger til mat. Regningene er det første som går ut. Maten havner på andre prioriteringsplass. Husholdningsartikler og toalett/bade saker på tredje. Klær på fjerde. Det er sjeldent jeg har råd til noe mer enn det. Tur ut på byen? Ja, hvis jeg blir kjørt hjem gratis, og har noen som spandere på meg på byen. Jeg skal leve i dagene etter byturen og det er det som står i høysetet når jeg vurderer om jeg skal ut på byen.
Jeg har tilbragt MANGE fredager og lørdager hjemme fordi jeg ikke har hatt råd til å dra ut. Og ja, det er møkk kjedelig. Jeg føler meg ekskludert fra det sosiale livet med venner. Men det koster å leve økonomisk.
Jeg sitter mye å tenker på fremtiden. Jeg skulle ønske jeg kunne planlegge som alle andre. Ta utdanningen som hjelper meg på vei til drømmeyrket mitt. Planlegge ferie turer.
Her hvor jeg sitter nå idag, så er fremtiden min sånn jeg lever nå; Økonomisk.
For jeg er på tiltak via NAV, og de gir deg ikke lønn etter hvor mye innsats og timer du legger inn i arbeidet/tiltaket. Men etter hvor mye du tjente tidligere. Og jeg..... Jeg tjente ikke nok, så jeg ble satt på grunnbeløpet. Minstesatsen.
Jeg sitter ofte og tenker "Hvor lenge takler jeg å leve sånn som det her?". Det er surt. Å alltid måtte prioritere. Å ikke kunne gå ut med venner og ha det gøy, men sitte hjemme.
Jeg spiller på lotto og drømmer. Om masse penger. Om hva jeg skulle ha gjort først. Betalt ut lånet mitt. Deretter kjøpt meg klær som passer meg, og hevet ut alt som er for stort og slitt. Pusset opp leiligheten jeg bor i til dagens standard og regler. Deretter brukt noen kronasjer på venner og familie som har vært der for meg gjennom harde tider og som fortjener å få en takk fra meg. Tatt lappen, fått meg en grei førstebil. Deretter satt resten av beløpet til sparing. Er det nok, så holder det kanskje til et hus eller en leilighet senere i livet. Er det MYE, så hadde jeg gitt noe til veldedighet som jeg vet fungerer.
Joda.... Godt jeg fremdeles har råd til å drømme..
fredag 8. februar 2013
Abonner på:
Innlegg (Atom)