Pengelens.

Jepp, det er det jeg kommer til å være denne måneden.

Utgifter til spesialistleger, NRK lisens og tannlege(hittil et besøk, blir ett imorgen og antageligvis to til) graver seg inn i økonomien.
Jeg har ikke allverdens utbetalt, og merker det med ENGANG noe uforutsett dukker opp.

Men på en måte, så er jeg litt glad for at jeg alltid må tenke økonomisk. Da har jeg et mye bedre utgangspunkt til å overleve og overleve med god kreditt.

Nordmenn er kjempe flinke til å ta opp lån, leser jeg i avisene.
Jeg har ett lån. Og det er på PCen jeg skriver på. Forbrukslån. Selv om jeg ikke er stolt over å si det, så er PCen nødvendig. Den er et onde for å få betalt regninger og sjekket inn strøm, forbruket i strøm og forbruket over mobil. Selvsagt blir den brukt mye til underholdning, men det første jeg tenker på når det kommer til pcen er at jeg håper den ikke krasjer, for da sliter jeg. Økonomisk.

Hvorfor skal økonomi ha så veldig mye å bety? Jeg har hatt skikkelig trange tider enkelte ganger, pga uforutsette hendelser. Ikke hatt penger til mat. Regningene er det første som går ut. Maten havner på andre prioriteringsplass. Husholdningsartikler og toalett/bade saker på tredje. Klær på fjerde. Det er sjeldent jeg har råd til noe mer enn det. Tur ut på byen? Ja, hvis jeg blir kjørt hjem gratis, og har noen som spandere på meg på byen. Jeg skal leve i dagene etter byturen og det er det som står i høysetet når jeg vurderer om jeg skal ut på byen.

Jeg har tilbragt MANGE fredager og lørdager hjemme fordi jeg ikke har hatt råd til å dra ut. Og ja, det er møkk kjedelig. Jeg føler meg ekskludert fra det sosiale livet med venner. Men det koster å leve økonomisk.

Jeg sitter mye å tenker på fremtiden. Jeg skulle ønske jeg kunne planlegge som alle andre. Ta utdanningen som hjelper meg på vei til drømmeyrket mitt. Planlegge ferie turer.

Her hvor jeg sitter nå idag, så er fremtiden min sånn jeg lever nå; Økonomisk.
For jeg er på tiltak via NAV, og de gir deg ikke lønn etter hvor mye innsats og timer du legger inn i arbeidet/tiltaket. Men etter hvor mye du tjente tidligere. Og jeg..... Jeg tjente ikke nok, så jeg ble satt på grunnbeløpet. Minstesatsen.

Jeg sitter ofte og tenker "Hvor lenge takler jeg å leve sånn som det her?". Det er surt. Å alltid måtte prioritere. Å ikke kunne gå ut med venner og ha det gøy, men sitte hjemme.

Jeg spiller på lotto og drømmer. Om masse penger. Om hva jeg skulle ha gjort først. Betalt ut lånet mitt. Deretter kjøpt meg klær som passer meg, og hevet ut alt som er for stort og slitt. Pusset opp leiligheten jeg bor i til dagens standard og regler. Deretter brukt noen kronasjer på venner og familie som har vært der for meg gjennom harde tider og som fortjener å få en takk fra meg. Tatt lappen, fått meg en grei førstebil. Deretter satt resten av beløpet til sparing. Er det nok, så holder det kanskje til et hus eller en leilighet senere i livet. Er det MYE, så hadde jeg gitt noe til veldedighet som jeg vet fungerer.

Joda.... Godt jeg fremdeles har råd til å drømme..