Nattvakt igjen.

Ja, da er vi her igjen da, leser.

Jeg sitter, atter en gang, på nattvakt og småkjeder meg litt. Men, det som er positivt denne gangen er nå sitter jeg på trådløst nett. Via en ordentlig router. Hurra! Og det stopper ikke der. Jeg sitter back office og skriver dette for øyeblikket. Og dette er den siste natten min denne uka.

Hotellet begynner virkelig å komme istand, selv om det er noen fååå ting jeg kan gnikke på enda. Men hovedsaklig, nå ER dette istand. Å skrive i presens er fremdeles veldig rart for meg, da jeg har ventet på dette så lenge at jeg ikke enda har fattet "alvoret" i dette. Den 2. Januar åpner vi for resten av verden, og joggu skal jeg si deg; DET gleder jeg meg til!

Noen lurte på når jeg skulle blogge igjen, tidligere ikveld. Og jeg må nesten si det samme som jeg sa til han. At jeg sliter med å putte ordene sammen og ned. Det er julestria, jeg tenker på diverse saker og ting, ting som må gjøres innen året er omme og jeg må si at jeg føler meg litt småstressa. Julegaver må handles inn før det er forsent, pynting skal til, julevasken i huset etc. Og innimellom alt dette, skal jeg ta vare på meg selv, på venner og familie, treffe venner og familie, jobbe og måke snø(ja, for nå kom den, sånn plutselig her...). Den tiden jeg får utenom alt dette, er tid jeg føler at jeg må bruke på meg selv, og hvor jeg må tenke positivt. Og når jeg skal skrive ned en tekst, så tenker jeg ikke positivt. Dessverre.

Jeg sitter her med så mye som jeg vil si, men som ikke kommer ut. Formuleringene er ikke på plass nå, ei heller vittigheten og det rette tankespinn som setter det i gang. Og hva kalles det når man kaster alt dette i en kopp? Skriveblokk. :)

Men.. Skriveblokk er jeg veldig vant til å ha, jeg har hatt det frem og tilbake i mange år. Jeg har prøvd å kurere den med mye forskjellig. Det dummeste jeg gjorde, var å tvinge meg selv til å begynne på en novelle om farlig kjærlighet. Jeg så over den novellen her om dagen, og begynte nesten å gråte over hvor dårlig kvalitet det er ordmessig i den historien. Det er katastrofalt. Og selvsagt. Jeg føler nå at den historien jeg prøvde å lage, nå er oppbrukt. Så nå må jeg finne på noe annet. En annen idè. Time will show.

Nå om dagen, så leser jeg veldig mye av engelske bøker. Nå driver jeg på bok nummer i serien The Belgariad av David Edding, Queen of Sorcery. Det er så deilig og mye mer krevende å lese på engelsk enn det er på norsk, og denne sagaen jeg driver på nå er fortryllende magisk og veldig lett å leve seg inn i. Aner ikke hvor mange ganger jeg nesten har gått glipp av tbane stasjonen min fordi jeg er oppslukt av boka. Skummelt, skummelt.

Nei, nå kommer jeg virkelig ikke på mer å skrive om. Det er helt tomt i hodet. Godt å vite. Da sover jeg godt når jeg kommer hjem imorgen tidlig.

Nattvakt all together.

26-27. november. Nattskift.

Nå er klokken 02.48. Jeg og Martin sitter og ser på enda en episode av HB. Begynner å bli en vane at vi ser to episoder av det, også finner på andre ting etter hvert. Er ingen av oss som orker å sitte stille så lenge av gangen.

Dette er natt nummer 4 av 5. Kan ikke si at jeg merker så mye av slitet enda, men selvsagt. Natta er stille og rolig, og vi sitter egentlig og samler støv. :D

Jeg kommer nok til å merke det når jeg skal snu igjen.

Tirsdag sov jeg leeeeeenge og mye, for å få snudd rytmen til natt. Den første natta var TUNG! Men natt nummer to var den som var mest spennende, så absolutt. Tidligere den dagen hadde jeg vært hos legen og fått reseptbelagt hostesaft. Cosylan. Med trekant. Så den inneholder morfin. Jeg tok selvsagt anbefalte dose som legen min foreskrev. 15 ml. Hehe.. Dumt valg. Også rett før jobb. Jeg kom i den rusen, var overlykkelig, smilte og lo masse. Også kom nedturen. Så ja.. Den natta var spennende. At jeg klarte å holde meg våken så lenge er et under, og det er også et mirakel at jeg faktisk kom meg hjem den morgenen.

Problemet med å jobbe nattvakt, sånn jeg ser det, er at du mister totalt oversikt på hvilken dag det er. Samtidig som det sosiale livet ditt detter i ruiner. Du sover eller er på jobb når alle andre har fri, og de jobber når du har fri. Fine greier.

Martin er en utrolig sjef. Virkelig. Han passer utrolig godt på meg, når jeg er på jobb. Akkurat nå hadde han en konflikt med seg selv.. "Signe begynner å bli litt trøtt, men jeg tør ikke å sende henne hjem på denne tiden av døgnet, og ikke i Oslo. Vi sender henne ut en liten tur, ut i den kalde lufta sånn at hun får i seg litt frisk luft." Ikke dårlig det altså.

Og jeg er enig med han. Jeg vil ikke gå hjem nå. Ikke på denne tiden av døgnet. Ikke i Oslo. Men selvsagt.. Jeg vil heller ikke gå hjem, for skiftet mitt er ikke ferdig før 0700. Og jeg er en person som blir ut skiftet sitt.

Boyaka.. Det var jo virkelig en fin opplevelse å få mens man er ute og røyker. Jeg står der på hjørnet, røyker alene og plutselig kommer det en julebordsgjest gående. Tydelig full. Vinker til meg, jeg vinker selvsagt tilbake. Også prater vi litt, men plutselig sier han «Vil du å kline?». Jeg måtte faktisk spørre han hva han sa, for jeg trodde ikke mine egne ører, med engang. Men joda, han gjentok spørsmålet og jeg tenkte med meg selv.. WHA? Jaja.. Og svarte at nei, det ville jeg ikke. Og etter dette ble dette møtet en merkelig affære. Jeg gikk rett inn i forsvarsposisjonen min. Armene klare, bena godt fra hverandre og rak i ryggen. Og jeg fulgte hans hver eneste bevegelse. Dette la jo han selvsagt merke til, og spurte meg om jeg var en hard person. Til dette så svarte jeg ja. Jeg kan være en hard person, og i dette spesielle tilfelle, ville jeg også lyse igjennom det at jeg kan være hard for å skremme han. Og det virket nok, for etter det så roet han seg litt, men han kom allikevel med mange rare utsagn og rare spørsmål. Tilslutt så ønsket jeg han en fin kveld/natt videre og gikk. Men jeg hørte at han kom etter, og jeg kom til å tenke på at inngangsdøra til hotellet.. Den lukker seg sakte. Så med en gang jeg kom inn dørstokken, ropte jeg på Martin. Sånn i tilfelle han faktisk fulgte etter, i håp om at jeg var alene på jobb eller noe. Takk og lov for at Martin var der da. Døra gikk igjen, jeg låste den og gikk opp og fortalte Martin hva som nettopp hadde skjedd, og vi ble enige om at når den ene er ute og røyker, skal den andre holde et mye bedre øye til den som er ute, og den som er ute skal stille seg ordentlig til sånn at man kan se hverandre.

Nå har vi sett ferdig enda en episode, og bestemte oss for å slenge på en til. HB er ganske så underholdende, og vi er begge fan av den serien.

Når det er natt på et hotell, og spesielt dette hotellet, skjer det ikke mye. Vi har ikke så mange gjester iogmed at bookingsystemet ikke er oppe enda, og ikke alle rom er ferdigstilte. Så vi sitter somregel og prater, blir kjent, ler masse(spesielt av den natten jeg fikk sendt Martin opp på et rom for å sove, fordi han spurte meg om jeg ville låne min egen PC lader…), leser aviser, leser bøker og generelt bare slår i hjel tid. 

Jeg kan ikke si med ord hvor takknemlig jeg er for denne sjansen. De menneskene jeg jobber med på dette hotellet, er en unik gjeng med mennesker som alle har store hjerter og virkelig bryr seg om menneskene de er satt til å jobbe med. Og akkurat nå tenker jeg på de ansatte, avdelingslederne. Jeg hørte en si at dette var hans drømmejobb. Og at hotelldirektøren er drømmesjefen. Bare det sier noe om hva denne muligheten betyr for de ansatte. Og det igjen, sier noe om hvor mye det betyr for oss deltagere å få være med på dette. 

Det er utrolig å sitte i lobbyen her nå, og tenke tilbake til før sommerferien. Da sto jeg i samme lobby, men det lignet ikke en lobby. Det var en byggeplass som så vidt hadde kommet på plass. Veggen jeg glaner på nå, har ikke ordene «Wake up» stående der lenger, men én utstillingsmonter med diverse håndlagde saker fra ITAS som er til salgs. Det har tatt tre år fra dette hotellet bare var en tanke i en manns hodet, til det er åpnet. Det er utrolig. Hva de har klart å gjøre på 3 år, altså..

Dere vil ikke tro hva som skjedde nå nettopp. Aleksander, en kamerat av meg som jobber i Securitas, dukket plutselig opp på døra her. Verden er søren meg liten! Så vi kommer jo til å sees litt imorra natt, men allikevel. Det var utrolig moro å se han igjen!

Natta er ikke over, men nå poster jeg ut det jeg har skrevet hittil ikveld. Problemet her nå er at vi fremdeles ikke har nett, så jeg sitter i Word og skriver ned dette her. Men nå bestemte jeg meg for å bruke telefonen min som hotspot så jeg får lagt ut det jeg har. 

Jeg skal garantert skrive om natten imorgen, det er jo siste natten i denne økten. Neste uke ser mye roligere ut. Da har jeg tre fire timers skift, bare. På dagen. Og nok av fri. Men uka deretter igjen kommer nok til å se litt anderledes ut, jeg orker ikke å bare jobbe tre dager i slengen. Nå er jeg på min fjerde dag/natt og trives faktisk ganske så bra med det. Men jeg kan ikke si noe om formen min eller noe. Det eneste jeg egentlig gjør er å jobbe og sove. Middag, sier du? Ikke hatt middag siden mandag jeg.. Heh. Slitsomt i lengden. Det store spørsmålet nå er om jeg faktisk klarer å jobbe 9 timers skift på dagen og fremdeles komme hjem å ha nok energi til å gjøre noe sosialt etter jobb. 

En ting er positivt med dette opplegget jeg har kjørt denne uka. Nesten ingen oppvask. Og siden det eneste jeg gjør hjemme er å sove og stå opp, spise frokost og stelle meg, så blir det ikke rotete heller. Hehe. Noen positive ting er det, faktisk. Men som Martin har sagt til meg flere ganger... Å jobbe nattvakt i lange perioder sliter deg ned. 

Men.. Peace out, people!

Et lite sosialt eksperiment.

Ja, nå har jeg altså startet i ny jobb, og den første uka ser sånn ut:
Onsdag - vakt fra 22.00 til 07.00
Torsdag - vakt fra 22.00 til 07.00
Fredag - vakt fra 22.00 til 07.00
Lørdag - vakt fra 22.00 til 07.00(alene)
Søndag - vakt fra 22.00 til 07.00(alene)

Så nå sitter jeg her på kvelden og drikker kaffe for å holde meg gående utover natta. Døgnrytmen skal snus, sånn at jeg klarer å være våken under vakt imorra natt. Herlisch! Det blir en spennende uke, det skal jeg ikke nekte for. Og mye dødtid. Har fått beskjed om å ta med meg pcen imorra, sånn at man kan sitte med den som underholdning. Kanskje jeg skal ta meg med noen bøker også, kan godt pløye igjennom en bok på en vakt, tenker jeg.

Utover uka skal jeg skrive litt om hvordan dette er, det kan jeg også gjøre når jeg er på vakt, så da har jeg ihvertfall funnet noe jeg kan gjøre. :P

Nattvakter er forstyrrende for vanlige mennesker, derfor vil jeg skrive litt om hvordan det går for meg, som også har en kronisk sykdom som ødelegger søvnmønsteret, energitanken og generelt hele systemet i kroppen. Men må si jeg gleder meg til å slippe rushtrafikken i Oslo, være pumpa og klar klokka 9-10 om kvelden, og dautrøtt når jeg drar hjem klokka 7 om morran.

Jeg hopper rett ut i dette med åpent sinn, og jeg hopper rett ut i noen av de tyngste vaktene for å finne ut av hva jeg kan klare, og hva kroppen min takler. Samtidig så skal jeg være alene på vakt i helga, men selvsagt. Den ene sjefen min er tilstedet på hotellet, men i sivil. Så jeg skal og kan ta av meg alle forespørsler, men er det noe jeg lurer på så må jeg ta han tilsides. DET kan bli interessant.

Vita apoteket har blitt veldig glad i meg. De siste ukene har jeg vel lagt igjen godt over 1000 spenn på sminke og sånt der. Nå sitter jeg med manikyr neglelakk, tre forskjellige øyepudder bokser, en foundation, en kroppskrem, en øyefoundation(for mørke ringer) og parfyme som ikke er for sterk. Makan.. Føler meg som den dølledukka, men det skal sies at det ikke synes at jeg har på meg så mye sminke når jeg er ute, men JEG ser det veldig godt. Fra jeg står foran speilet usminka og til jeg er ferdig. Komplett annerledes resultat. Når jeg våkner er huden blek og smågusten, når jeg er ferdig ser jeg våken , fresh og naturlig ut. :P Merkelig at jeg kan gjøre alt det der med sminke, men det blir en lifesaver denne vinteren. Samtidig så må jeg legge vekk noen 20 kroninger her og der, for sol skal jeg ta denne vinteren, så jeg slipper å få spørsmål om jeg er syk. Jeg er ikke en gingerkid, men har huden som en gingerkid. Hvit, fregnete og gusten. Spesielt på vinteren. Så nå skal både selvbruning og solarium tas i bruk for et friskt utseendet. Alt for jobben, er det noen som sier...

Neglene på henda er klippet ned, filt ned og lakkert. Manikyr heter det visst. Så nå ser det ut som om jeg har de falskneglene du får kjøpt på butikken, bare at de er mine. Neglene mine er jeg faktisk ganske så stolte over. De er fine, med hvite kant øverst(noen kvinner sliter jo med det, har jeg hørt...) og sterke som søren. Er sjeldent jeg knekker en negl. :P Men så holder jeg dem på en akseptabel lengde, som er passe kort nok til at de ikke knekker ved krasj.

Og når jeg tenker over alle de ting jeg har gjort, kjøpt inn og bruker, så må jeg vel nesten si det at denne jobben har gjort at jeg måtte tenke på utseendet. De som kjenner meg, vet at jeg mer enn gjerne går ut av døra med gårsdagens sminke, uflidde negler og bustehår som ikke har blitt børstet. Det holder ikke lenger. Jeg skal se presentabel ut og fin. Og det er kanskje ikke så dumt å videreføre det heller. Er vel sjeldent folk liker mennesker som ser litt småshabby ut. :P

Så alt i alt: Jobb er bra, og jobb får deg til å tenke på hvordan du fremstår for andre mennesker, selv om du egentlig bryr deg filla. :P

Ja, folkens. Ønsk meg lykke til imorra. :)

Nå må folk snart ta i bruk det organet som kalles hjerne.

Dette innlegget er inspirert av denne artikkelen hos nrk.no

Jasså ja, dere tror virkelig at dere er tøffe når dere stenger inn en ambulanse?
Jeg venter på den dagen hvor det er dere som ligger som pasient i ambulansen jeg, og en irritert bilist stenger dere inne.

Hva tenker dere egentlig med når dere parkerer bilen foran en ambulanse? Hva går gjennom de knøttsmå hodene deres? Ingenting? Tenkte meg det.

Begynn å bruk det organet dere er så heldige å ha fått, er dere snille. En dag kommer dere til å stenge inne feil person. Og da kan dere regne med bråk. Jadda, dere er sikkert tøffe i øyeblikket, men jeg tenker det at dere kommer til å pisse i buksa av skrekk enten når politiet kommer, eller når en ambulansearbeider faktisk klikker på dere. Og da snakker jeg ikke om verbal klikk, nei her snakker jeg om den type klikk som får tenner til å fly og folk til å løpe.

Tenk dere om neste gang... Neste gang kan det være deg!

Oslo folk må ta seg sammen!

Idag så hadde jeg et snare strev med å reise kollektivt i Oslo.
En eller annen bro mellom Majorstua og Blindern raste helt eller delvis ut, og skapte dermed store forsinkelser i banetrafikken. Dette merket man godt, når man fikk høre at all trafikk vestover måtte stå og vente på klarsignal for å kjøre til perrong.

Det som slår meg, er at Oslofolket er en saueflokk. Og idag så feilet Ruter sine ansatte med å gjete flokken. Informasjon trenger vi ikke å snakke om, siden det var mangelfullt. Når jeg kom gående til perrongen på Jernbanetorget, sto alle og så ut som om himmelen hadde falt ned. Informasjonen på skjermen dikterte at det var problemer mellom Majorstua og Blindern, at de og de linjene var preget av forsinkelser, de og de linjene sto, og de og de linjene gikk som vanlig. Det var det eneste som surret og gikk.

Da tenkte jeg litt med meg selv. Har de satt opp noen erstatning for banen? Går det buss for bane? Eventuelt hvor?

Jeg pirket forsiktig borti en person og stilte spørsmålet: Har du hørt noen melding om det går buss for bane?

Da fikk jeg et fårete og forvirret blikk tilbake, med et "naaaah?". Jeg gjentok spørsmålet, sakte og forsiktig, som om jeg snakket til et barn. Da fikk jeg til svar "Nei, har ikke hørt noen melding om det." Også begynte det å rable for persone jeg pratet med. Han skulle rekke en time et eller annet sted(husker ærlig talt ikke....) og pga dette så ville han ikke rekke den og det var verdens undergang etc. Dette pågikk en stund, hvorpå jeg nevnte det at han kan stikke på Infopunktet til Ruter som ligger opp trappen og bort i gangen. Der kunne han få informasjon om han kunne ta en buss eller lignende. "Infopunkt? Hva er det?" (Og her må jeg bare innrømme at jeg himlet med øya). Da spurte jeg vedkommende om hvor han kom fra. Og jeg fikk vite at han hadde gått den "kunstpassasjen" og kommet ned gangen og ned trappen til perrongen. Da forklarte jeg han at infopunktet hadde han bare gått rett forbi. Det ligger jo på venstre side når du kommer gående gjennom den "kunstpassasjen"(som han kalte det...). "Å, ligger det et infopunkt der?". No silly, jeg bare tuller med deg, lissom! Ja, det ligger et infopunkt der. Jeg ba han om å gå og sjekke. Deretter meldte det seg en annen herremann for meg, som lurte på om jeg visste noe om det gikk bane for buss. Jeg henviste, igjen, til infopunktet. Og fikk, igjen, til svar: "huh....? Infopunktet?" Og forklarte, igjen, hvor det ligger. Dette skjedde et par ganger... Mennesker kom bort til meg, fordi de hadde sett at jeg hyttet og pekte og forklarte. Dermed trodde de sikkert at jeg var en informasjonsperson utsendt av Ruter, eller noe. Det skal sies at jeg på dette tidspunkt, bare ville komme meg hjem og slå meg ned i sofaen min. Jeg var sliten, trøtt og utslitt. Og når sånne sauefolk kommer til meg med, for meg, horrible spørsmål som de EGENTLIG skal vite svaret på selv, bare de tenker etter, så blir jeg lettere frustrert og noe forbannet.

Hva er det med Oslofolket, og det å ikke følge med på omgivelsene rundt seg? Jeg har lest meg til denne informasjonen, som at det faktisk går ann å ta taxi de gangene banen streiker. Man sender så, eller møter opp på Trafikanten på Jernbanetorget, med kvitteringen for drosjeturen, skribler litt på et skjema, setter opp et kontonummer og vips... Så har du beløpet på kontoen et par dager senere.

Og nå spør sikkert Oslofolket seg; Hvor har hun lest dette? Jeg har ikke sett noen plakater med den informasjonen.

Kjære Oslofolk.
ALT står ikke skrevet på plakater. Det finnes noe som heter informasjonsbrosjyrer. Disse finner du på, nettopp, Trafikanten, Informasjonspunktene, inne på tbanen, på bussene og på trikkene. Denne informasjonsbrosjyren inneholder rettigheter DU har som reisende. Og rettigheter du IKKE har. Og en rettighet heter "dekning av reise når kollektiv streiker"(fritt husket..).

Dette er en liten irettesettelse til Oslofolket der ute. Begynn å legg merke til hvor du går og hva du går forbi. Og les ALLTID informasjonsbrosjyrene om det tilbudet du bruker.

Også har vi Ruter da.
Hvorfor sitter dere pal på kontor og bak disker, når dere utmerket vet at folk er sauer? De trenger å gjetes. Men ikke fra en pult. Når banen streiker, sånn som idag, må dere få ræva deres opp fra stolen og komme dere ut til folket. Folket kommer IKKE til dere. Ref idag. JEG måtte sende et titalls personer deres vei. De ante IKKE at Infopunktet eksisterte! Det nytter ikke å sitte bak en pult og bare se på kaoset. Det er deres jobb å komme dere ut til folket og innformere oss om hva som skjer, om det er erstatning for banen og eventuelt når trafikken kan ventes å gå igjen. Begynn å ta i bruk servicedelen av yrket deres, VÆR SÅ SNILL!

Neste gang jeg blir stående på en perrong og gjøre jobben deres, så tar jeg tiden og sender en regning på lønn. For deres jobb. Capische?

Iskaldt..

Jeg sitrer etter å skrive, men vet ikke hvordan jeg skal ordlegge meg. Jeg kommer på en remse med mange, lange og stygge ord som jeg kan skrive ned, men det hjelper ikke.

Jeg føler på mange følelser nå om dagen. Avsky, hat, sinne og, ikke minst, håpløshet. Jeg er redd for å gå ute når det er mørkt. Jeg tenker konstant på hvem som passerer meg, hvem som går bak meg, om jeg burde "bøffe" meg opp for å se større ut enn det jeg er.

Disse "mannfolka" som går rundt å voldtar kvinner nå om dagen er en gjeng med patetiske rotter! Hører dere? Vi tror faen ikke at dere er tøffe. Dere er noen forbanna patetiske, ryggmargsløse kryp. Aller helst burde dere bli stilt opp etter en vegg og likvidert en etter en. En annen tanke er det samme scenarioet, bare at denne gangen så fjerner vi det som dere ødelegger liv med. Med en skje! Så kan dere få gå rundt med det hullet dere ender opp med der organet en gang var, for resten av livet.

Dette her river i meg. Hver eneste gang jeg surfer meg inn på en nyhetsside på nett, så sitter jeg og håper. At jeg kan lese om folk som har blitt tatt for de seneste voldtektene, at det nå er over. At det ikke kommer flere.

NOEN må vite NOE om alt dette. Noen må ha skrytt av et eller annet som du kan sette i kontekst med det som har skjedd. Hvis DU hører at kompisen din skryter av en voldtekt, spenn den jævelen opp mot veggen og ring politiet. Hvis du faller for fristelsen til å banke løs, BANK LØS! Og skyld på at det ble basketak....

Hvor ble det av Oslove? De menneskene jeg møter på gaten nå... Jeg skyller ikke Oslove over på dem. Jeg ser mistenksomt mot dem, venter på at de skal gjøre et utfall av noe slag. Vi må få Oslove tilbake. Vi må ta tilbake byen vår!

Røyking nå og før i tiden.

Dette innlegget er inspirert av denne artikkelen og flere av dens slag.

Røykelovens far har et poeng i denne artikkelen. Men det jeg reagerer på er dette:

Høybråten har også sansen for regjeringens forslag om å forby røyking hjemme hvis man har barn.
– Det er bra. Hvorfor skal ikke barn ha rett til et røykfritt oppvekstmiljø når vi voksne har rett til et røykfritt arbeidsmiljø, sier Høybråten.

Tanken er vel og bra. Men dette er snakk om folks privatliv. At noen skal gå inn og bestemme hva man skal få lov til å gjøre hjemme i sitt eget hus er noe som byr meg midt i mot. 

Da røykeloven først ble foreslått, var jeg skeptisk. Men det har jo gått bra. Men nå skal de altså stramme inn på denne også. Og sende oss røykere enda lenger ut i kulda.

Hvorfor ikke gjøre det som gjør alle anti-røykere ville i nikkersen? Forby salg, og røyk totalt. Dette har staten allerede tenkt på, vurdert og telt over. De vil ikke miste de midlene de får inn pga avgiften på tobakk. Tenke seg til.. De tenker penger. Noen som er sjokkerte?

Når jeg er ute og røyker, så trekker jeg unna folk. Jeg prøver å ikke blåse røyken midt i trynet på folk, jeg blåser den vekk. Jeg stiller meg alltid i riktig posisjon i forhold til hvordan det blåser, sånn at det blåser vekk. Men jeg innser også det at dette ikke alltid er nok. Har opplevd folk som har stilt seg omtrent midt oppå meg når jeg har stått et stykke unna på en bussholdeplass, også lurer de på om jeg kan trekke meg lenger unna "fordi de får røyken i ansiktet". Hvorfor stilte du deg rett ved siden av meg? Du ser jo at jeg røyker. Da kan du heller stille deg på andre siden av holdeplassen da. Eller? Det virker som om det er noen som konstant vil plage oss røykere. Jeg har ihvertfall opplevd dette endel ganger.

Men nå skal jeg ta for meg overskriften min. Røyking nå og før i tiden.
Jeg vet at forskningen snakker meg midt i mot her. Men hvor mange av min generasjon hadde foreldre som røyket? Mange. Hvor mange hadde foreldre som røyket inne? Mange. Tok vi noen skade av det? Nei, ikke nevneverdig. Ja, noen av oss gikk ned den smale veien selv på ungdomskole/videregående og falt under presset. Var litt svake, kan man også kalle det. Og vi begynte selv. Men det er også utrolig mange som så hva røyken gjorde med våre foreldre og bestemte seg derfor å aldri starte. Mange har muligens tatt seg en blås en gang for lenge siden, men det ble med det.

På den tiden ble det røyket usjenert i nesten alle hjem.

Men idag, derimot. Så går de fleste ut. På verandaen. Har de ikke dette, så sitter de i vinduskarmen og blåser den ut. Eller så begrenser de røykingen til et rom i huset, hvor barna nesten ikke er. Dette fordi det skrives opp og ned i mente om hvorfor, hvordan og fy skamme deg.

Jeg begynner å bli lei på dette overformynderiet. Det er det det er. Staten vil nå bestemme hva du skal foreta deg i ditt eget hjem.

Jeg vet ikke med dere andre, men jeg trenger ingen barnevakt til å sette lover og regler for hva jeg skal og ikke skal gjøre i mitt eget hjem. DET, kjære Stat, er å tråkke over MINE lover og regler.

Kanskje årets innlegg om smykker.

Jeg er ikke en jente som snakker om, eller bruker så mye smykker. Men jeg har funnet to ting som muligens blir mine to favoritt greier å bruke.

 nytt armbånd.

ny ring.

Oslo Syndromet.

Dette innlegget er basert på denne artikkelen i Dagbladet:http://www.dagbladet.no/2011/08/01/nyheter/anders_behring_breivik/terrorangrepet/terror/israel/17521025/

" I et inlegg i den israelske storavisa lanserer Barry Rubin, forsker og kommentator hos både New York Times, Washington Post og Foreign Policy, teorien rundt det han omtaler som «Oslo-syndromet»." Ja, så her har vi en storkar, liksom.

"Han tar utgangspunkt i Stockholm-syndromet, der ofre for terrorisme eller vold bytter side, og støtter overgriperne." Såpass skjønte tilogmed jeg.

Og her kommer definisjonen på det han mener er Oslo Syndromet: "- Oslo-syndromet er heller at det er terroristers støttespillere, som blir ofre for terrorisme, skriver Rubin hos Jerusalem Post, i et innlegg som også er publisert hos hans arbeidsgiver The Gloria Center." 

Og her kommer det store: "- Ungdomsleiren han (Anders Behring Breivik) angrep var i bunn og grunn en terrortreningsleir. (...) Leiren, som blir drevet av Norges venstreradikale parti, lobbyerte for å bryte blokkaden til Hamas' terroristregime på Gaza-stripen" Det er nemlig her det går i ball for meg. Jeg har sittet å sett bilder av Utøya. Kan ikke si at jeg ser noen treningsleir, heller tvert imot. Men... Dette er visst en storkar som ikke orker å gjøre litt research. For her snakker vi om Israel-lobbyist som får betalt for å fremme Israels sak. Den tvisten der sier jeg ingenting om, men det jeg vil diskutere er om dette som mannen sier er sant? Er det virkelig sånn at AP rekruterer ung undom til å delta i en terrortreningsleir på Utøya. Hva med alle de andre partiene som bruker øya som leirsted? Driver de terrortreningsleir også da?

Kan ikke si noe annet enn at jeg leste dette og fikk meg en god latter. For å si det på en annen måte: What are you smoking and can I have some? Ser ut som om han ihvertfall har hatt en relativt god tripp og innehar en sinnsyk fantasi. Menmen, sånn går det når folk som ikke har peiling uttaler seg om saker de egentlig burde ligge unna.  

The last few days./ De siste dagene

Dette innlegget kommer til å bli skrevet både på engelsk og norsk.

Fredag den 22. juli ble Norge og vi nordmenn angrepet fra verste hold. En nordmann gikk hen og sprengte en bombe i Regjeringskvartalet i Oslo og begikk massemord på AUF's sommerlei på Utøya.

Jeg satt i bilen på vei hjem fra Sverige når jeg hørte nyheten på P4. Hele verden ble satt på hodet. Min første tanke som jeg husker tikket inn var: Dette kan ikke være sant. Deretter kom navn dalende inn i hodet mitt. Mine venner og kjære i Oslo. Jeg bor jo til vanlig i Oslo, men er hjemme på ferie hos mamma og pappa. Men vennene mine i Oslo... Hva med dem? Var de på ferie?

Jeg sendte ut en massemelding til nesten 20 stykker. Til alle jeg kunne tenke meg at var i Oslo. Melding etter melding tikket inn på telefonen: "Jeg er ok!""Jeg er i god behold!", men ikke alle svarte.. De som ikke svarte, prøvde jeg å ringe. Så fikk jeg en telefon fra en venn som sa at han mener han hadde sett en felles venn av oss på et bilde på en nettavis. Ingen fikk tak i han, og ingen visste hvor han var nå. Det eneste vi visste var at han var på jobb ved Youngstorget da det smalt.

Etter noen timer i uvisshet fikk jeg vite at vennen vår var i godt behold. Telefonen ble mistet, mens han løp. Han fikk noen småskader, men var ellers i ok tilstand.

Men det er ikke før de siste dagene at man virkelig har føtt høre. En venn av meg var også på jobb, bare noen meter unna. Han slapp unna skader, men er nå psykisk påvirket etter å ha løpt rundt i kvartalet og hjulpet mennesker i flere timer. En annen venn jobber i brannvesenet og ble sendt ut. Både i sentrum og på Øya. Og det han har sett og opplevd er noe av det grusomte han noensinne kunne forestille seg. Jeg har ikke hørt hans versjon enda, men jeg vil gjerne høre. Må bare få dette litt på avstand før jeg utsetter meg selv for den beretningen.

Jeg selv sitter med et sinne. Et sinne som er så stort og grufult at jeg ikke forstår konsekvensene av det enda. Om dette går over, vet jeg ikke. Jeg vet ikke engang om jeg selv vil at det skal. Men alle vet at hvis man går med et sånt sinne for lenge, begynner det å spise deg opp innenfra. Og da er du kjørt. Men jeg er så sinna. Så sinna at jeg ikke finner ord for det. Når jeg tenker på hva jeg vil gjøre med drittsekken som har utsatt hele Norge for denne sorgen, da kommer jeg til kort. Jeg har allerede sett for meg 348 måter å ta han av dage på, og en av de inneholder en skje, pisk og et utvalg av kaktusplanter.

Hvordan dette kommer til å påvirke oss alle, vet vi ikke enda. Noen har mistet et eller flere familiemedlem. De vil merke dette for resten av livet. De av dem som har overlevd er traumatisert for resten av livet. De som har vært med på å redde livet til mange vil ha dette i hodet resten av livet.

Og vi andre... Vi som satt på sidelinjen. Vi vil ha skrikene. Skrikene til de som mistet venner, kjente og familie. Vi vil ha bilder av ungdommene som løp, som gjemte seg, som ble brutalt tatt vekk fra oss. Vi vil for alltid ha disse bildene i hodet, selv om vi ikke var der selv å vitnet dette.

Mine dypeste tanker går ut til alle de som er berørte av denne tragedien. Jeg føler med dere, er her for dere og vil alltid være her. Jeg vil alltid huske. Aldri glemme. Aldri hate. Og alltid elske.

-------

This will be written in both English and Norwegian.

Friday 22 of July we in Norway was attacked from an uninmaginary place. A norwegian blasted a bomb in the center of Regjeringskvartalet in Oslo and afterwards traveled to Utøya and massacred the youth AUF's summer camp.

I was in a car traveling from Sweden, when I heard the news over the radio. The whole was turned up side down. My first thought that I remember was: This cant be true! Right after, names come to mind. My friends and loved ones in Oslo. I'm living in Oslo, but I'm on vacation at home with my parents. But my friends i Oslo. What about them? Are they on vacation too? Away from Oslo?

I immediatly sent out a masstext to almost 20 people. Too everyone I could think of, that maybe was in Oslo. Text after text come back with "Im ok!" and "Im fine!", but everyone did not answer. Those who didn't answer, I called. Then I got a call from a friend who said that he think he saw a friend of us on the internet. No one could get a hold of him, and no one knew where he was at that moment. All we knew was that he was working close too Youngstorget when the bomb went of.

After a few hours in waiting, I got the call that our friend was safe and in good condition. He lost his phone, when he was running outside. Got some small skin damages to his head, but he was ok.

But it isn't before now that one really realize what impact this has made. A friend of mine was at work, only a few meters from Regjeringskvartalet. He was lucky and didn't get hurt, but is now impacted on a whole different level. He came out in a total chaos. Many injured, and he helped the best he could. He saw things he never will forget. Another friend of mine is working in the FireDept., and was called out. Both in Oslo and to Utøya. The things he has seen and experienced is the most horrific he ever has seen. I have not heard his version yet, but I like to. I just have to get this on a little distance before I hear his horrific experience.

I myself is sitting with an anger. An anger that is so big and horrific that I do not know the consequenses of it yet. If this passes, I do not know. I dont know if I even want it to pass. But everyone know that that kind of anger is the kind that will eat you inside out. And then you are screwed. But I am so angry that i can not find words for it. When Im thinking of what I want to do with the bastard that did this to us, im coming to short. I have imagine myself of 348 ways to take him down, and one of those involves a spoon, a whip and several cactus plants.

How this will affect us all, we dont know yet. Someone has lost one or several family members. They will notice this for the rest of their lives. Those who survived this maniac is traumatised for the rest of their lives. Those who has been saving lives will have this in their minds for the rest of their lives.

And the rest of us... Us on the sideline, we will remember the screams. The screams of those who lost their friends, and family. We will have the images of the youth running, who hides, who was taken brutally away from us. We will always have the images of this, even though we wasn't there and vitnessed this.

My deepest thoughts goes out to everyone who is touched by this tragedy. I feel for you, and will forever be here for you. I will always remember. Never forget. Never hate. And always love.

Litt sånn hverdagsliv.

Noe som jeg vanligvis ikke har. :P

Men kan jo fortelle litt om hva som har skjedd i det siste. Jeg har kommet meg ut i en ca 60% stilling ved ITAS Amb. Storkoser meg med å omgås mennesker, snakke tull og drive på med håndarbeid. Men, nei. Skal nok ikke bli skredder. Liker å sy ja, men ikke som yrke tror jeg. :P

Og samtidig som man plutselig er i jobb 5 dager i uka, så økte også livslysten litt og man kan jo si at det sosiale bare har blitt bedre og bedre. Selv om jeg kommer hjem etter en hektisk dag og er møkksliten, så er det SÅ verdt det.

Idag har jeg nesten vært Oslo rundt etter maljer og snor. To ganske så vanlige ting innen for sying som man tror at det nesten finnes overalt. Men ikke på Grønland, nei! Første butikken jeg var innom hadde ikke hørt om maljer. Snorer var noe grelle greier. Andre butikken var det samme. Men tredje kunne fortelle det at de hadde hatt maljer inne, men at det ikke solgte godt nok. Kleskulturen på Grønland er jo bra Vesten inspirert, og dermed er ikke maljer noe man får tak i. Og snorer hadde de, men dessverre ikke den typen snor jeg lette etter. Kan ikke helt si hva slags type jeg lette etter heller, men jeg visste at jeg ville vite det med en gang jeg så den rette.

Så det bar til sentrum og Oslo City, hvor man gikk småbananas på H&M. Endte opp med ny, hendig paraply(en liten en som man kan ha i veska), hårfarge(fått skille.. usj...), en olavest som jeg faktisk har lett etter i hele vinter, og et hårbånd. Og du tenker kanskje "jammen eh.. Hårbånd? Det er jo ikke noe du går med...". Og det stemmer jo det, hårbånd bruker jeg bare på håndballbanen(brukte, altså....). Men dette hårbåndet var flettet. Av to snorer. To skinnsnorer. Og en sånn metallting som liksom skulle sprite det opp, men det er jeg ikke interessert i. Jeg er interessert i snorene. Og etter litt undersøkelse av hårbåndet, så fant jeg ut at det bare var holdt sammen av en knute i hver ende. Herlig! Da kan jeg knyte opp, flette fra hverandre og bruke de to skinnsnorene på middelalderkjolen jeg driver å syr nå.

Og la meg fortelle deg... Den kjolen blir råbra! Får jo hjelp fra Daud fra jobben som er utdannet skredder. Han har vært lettere oppgitt, ristet på hodet, flirt og snøftet i snart to uker av meg og mine kunnskaper innenfor sying. Men nå nærmer det seg, og jeg har visst, etter sigende, blitt mye flinkere og mer arbeidssom på alenehånd. Dvs, at jeg er blitt bedre til å tenke meg fram til hva neste steg er, uten å måtte be Daud om å tenke for meg. :P

Og der var jeg tom for inspirasjon igjen ja. Eller... Det fins sikkert mange andre ting jeg kan skrive om, men ordene ble borte... Sånn er det å prøve å "knekke koden". Altså å bli kvitt en kreaktiv skrivesperre... -.-

Tidens nyeste trend; Planking.

Nå er vel dette litt gammelt, men har ikke sett behovet for å skrive om dette, før nå.

På framsiden av Dagbladet kan man idag lese om representanter fra Venstre og AP som planket på bystyret.

Jeg kan si meg delvis enig i at dette kan være farlig. Men Anti-planking? Er ikke det å dra overformynderiet tre hakk for langt...? Hvis man nå skal rette kampanjer mot planking, så er det vel flere ting man gjerne kan kaste seg over først.

Og kan ikke si at jeg er overvettes enig med hun som reagerer på dette. Det første jeg tenkte når jeg så bildet av de to som planker var at dette var tøft gjort. For det første så beviser de at de kjenner til ungdomskulturen og det på den rette måten. Man oppnår lite ved å fortelle ungdommen hva de skal og ikke skal gjøre. Da er det mye bedre med denne vinklingen istedet.

"Se på oss, vi gjør det samme som dere, men vi passer på at vi samtidig gjør dette trygt."

Jeg har skjønt det sånn at mange ser på Planking som noe skal gjøres på farlige steder. Nei. Planking er å legge seg som en planke på absurde steder. At det plutselig ble farlig, er når noen som ikke har hodet på rett sted blir fanget opp av media og media så begynner å hyle om "den livsfarlige trenden Planking".

Jesus fucking christ, sier jeg bare.. La nå ungdom være ungdom. Jeg tipper at de fleste har gjort noe like teit når de var yngre. Man møter seg selv bra i døra....

VG tråkker i baret... IGJEN!

Jeg viser til alle de artiklene om denne TV-kjendisen som angivelig har voldtatt en mediestudent.
Først skriver VG en artikkel hvor de nevner TV-kjendis, kjendisen og andre betegnelser hele 16 ganger.
Så når man leser på debattsiden deres etterpå at man ikke får lov i å spekulere høyt i hvem dette er, så stiller jeg meg selv spørsmålet:

Gjorde ikke dere den setningen overflødig når journalisten i VG skrev kjendisbegrep hele 16 ganger? Dette er det vi kaller søppeljournalistikk. Søppeljournalistikk kjennetegnes på det faktum at de gjennomsyrer i hele artikkelen at DE vet og sitter på informasjonen om hvem det er, men skrive det, det gjør de ikke. (Lurer på om Vær Varsom plakaten har noe å si her....) Så da er det opp til leserene å finne stikkordene og begynne å gjette seg fram.

Tv-kjendis. De fins det mange av.
Mannlig. Nok av de også...
TV-personlighet. Fremdeles noen å ta av.
Jobber i TV-ruten. Eh..? Nå kan hjulene begynne å rulle.

Og det er nå jeg faktisk sier: Jeg vet hvem det er. Og det er forholdvis enkelt å finne ut hvem det er etter at en viss Øgrim i Journalisten la ut hele navnet på Twitter. Og han skylder på at han egentlig skulle søke på Google. Igjen så stiller det seg noen spørsmål her: Hvis du er journalist, skal ikke du vite forskjell på Twitter skrivefelt og Google skrivefelt? De ser da vitterligens ikke like ut, må vite..

Nei. Nå er det på tide at den yngre generasjon får ta over redaksjonsjobbene over det ganske land. For dette blir bare verre og verre. Maken til griske jæveler skal man lete lenge etter....

"Vil gjerne ha en Fitte...."

Denne er noen gode år gammel, men fremdeles ganske så morsom.

Samtale mellom to mennesker:

1: Hei du, jeg vil gjerne se på Fitta jeg.
2: Ja, det skal du få lov til vettu. 2 tar med seg 1 til Fitta og viser den fram for han.
1: Jaha ja, denne er pen den. Men finnes den i andre farger?
2: Jada, selvsagt. Man har den i svart, hvit, blå, rød, gul, you name it!
1: Ja, det er jo bra det da. Får jeg prøve den en liten tur?
2: Jada, bare å prøve den. Men vær forsiktig da, den er tross alt utstillingsmodell.
1 prøver Fitta.
1: Den ser faktisk ikke så verst liten ut når man ser på den, men når jeg prøver den nå, så er den faktisk veldig liten. Har ikke plass til føttene mine her inne.
2: Jaha ja. Nei, det er jo ikke positivt.
1: Neeeei, så jeg tror jeg må sto over denne jeg, altså. Kan ikke ha en så liten Fitte.


Jaaaaaa, sånn kunne det hørt ut hvis Honda hadde beholdt navnet Fitta. Istedet heter den nå for Jazz. *kniiiiiiiis*

http://forbruker.no/bil/article291156.ece

Hva er det med kylling kjøttdeig??

Ja, hva er det med det?

Nå er det andre gangen jeg spiser kyllingkjøttdeig og finner uspesifisert, harde greier i det. Denne gangen fra Prior. Sist gang var kjøttet fra Den Stolte Hane. Er det sånn at man må forvente å tygge tenna sine ihjel, eller er kvalitetssikringa på kylling kjøttdeig så dårlig at nesten alt slipper igjennom???

Første gangen det skjedde, ble jeg ferdig med maten før jeg så på det jeg hadde tygd på. Men denne gangen sjekket jeg hva det var før jeg fortsatte å spise. Og tallerknen ble bare satt på kjøkkenet, for nå er jeg kvalm. Hva er det som har vært inni kjeften min, er det jeg tenker nå... Blir uvel bare av å tenke på hva det kan være. Sjansen er jo stor for at det bare er brusk igjen, denne gangen også. Men tenk om....

Har tatt vare på boksen fra Prior, imorra skal det ringes og klages.

OG ALDRI NOE MER KYLLING KJØTTDEIG. Dette gidder jeg ikke lenger. Sunn mat my ass!

"This is my curse"

Joda, jeg sitter å hører på musikk jeg vettu.
Og min forbannelse er enkelt og greit denne; Jeg har skriveblokk. Men samtidig har jeg denne bloggen. Hva er vitsen med å ha en blogg som man ikke skriver i da, mon tro? Jeg spør meg selv dette hver eneste dag, og tro meg.. Når jeg finner svaret, er dere de første som skal få høre svaret.

Fått litt dilla på The Baseballs her jeg sitter, faktisk. Hører på Umbrella nå. Fetchy sang, kommer til å nynne på den i noen dager, tenker jeg.

Morfaren min skal reise bort i noen dager nå, så jeg tenkte jeg skulle snike meg inn i huset hans og gjøre en liten tidlig springcleaning imorra. Støvsuge, vaske gulv, rydde og tørke støv. Men jeg er sikker på at han ikke kommer til å legge merke til det når han kommer hjem. Han begynner å bli veldig fjern nå, noe som bekymrer meg mer og mer. Det er enkelte ting som går inn og ut igjen, om dere skjønner.

Men har fått hjelp fra noen venner når det kommer til demens(noe som det muligens er...) og aktivitet er visst hovedmålet. Så til våren skal jeg trekke med meg morfar ut av døra og rundt Østensjøvannet ihvertfall en gang i uka. Samtidig som jeg skal ta han med ut i hagen og få han med på å få vekk ugress og stelle litt. Det kan hjelpe på humøret og dermed innvirke på hukommelsen og koblingene "der oppe", fikk jeg tips om. Så da gjør vi det.

Men det løser uansett ikke det fremtidige problemet jeg ser og tenker på. Hva når han får flere dårlige dager enn bra?