Tre år.

Igår var det tre år siden.

Tre år.

Føles ut som en evighet, men jeg husker det som om det var igår. Det gjør like vondt som om det skjedde igår. Og jeg blir like irrasjonell og dårlig på å forholde meg til det, som om det skjedde igår.

Jeg gråt. Litt. For syns skyld. De ekte tårene gjemte jeg unna. Men når jeg først fikk tid alene til å la de komme, så kom de aldri. Og jeg lurer på om det er noe galt med meg, at det er derfor de ikke kommer. Kan jeg ikke sørge, eller hva er greia? Men jeg merker jo det på årsdagene at jeg sørger. Om enn på min egen måte. Jeg drømmer om henne, jeg kan føle henne og jeg klarer nesten ikke å forholde meg til den virkelige verden, jeg tenker så mye på henne at jeg nesten kan mane frem et holografisk bilde.

Det har gått tre år, og de store tårene har ikke kommet. Jeg vet jeg kan gråte. Men de store tårene, de hikstende hulkene, den tilstanden hvor hele kroppen går inn i fosterstilling og bare rister, de har ikke kommet.

Det er dager. Dager som igår, idag hvor jeg tenker at jeg aldri igjen burde smile, ha det gøy eller godt. Være lykkelig. Fordi jeg skal egentlig sørge. At de døde sitter å ser på meg og sier "hjerteløse menneske, idag skal du ha det vondt." Men jeg har vondt. Jeg bare viser det ikke. Jeg går med en fysisk og sterkt tilstedeværende kvalme. Og den blir sterkere hver gang jeg smiler. Eller ler.

Jeg føler.... skyld. Jeg burde ha innsett det. Innsett noe. Da kunne hun kanskje ha vært her idag. Hvorfor lot jeg det bare skure? Jeg ville ha gitt mye for å ha sett henne en siste gang. Si at jeg elsker henne. Mye. Og at savnet er så stort enkelte dager at jeg bare må sette meg ned og kjenne det overkjøre alt annet i kroppen. At det var urettferdig. At det ikke skulle skjedd på denne måten. At verden suger hardt, den er kjip og burde fått juling for å gjøre det på denne måten.

Tre år har gått, farmor. En evighet i andres liv, et øyeblikk i mitt. Kan du ikke bare være så snill og hjemsøke meg? Bare en gang? Jeg savner deg så mye. Smerten av savnet er uutholdelig.

En gang Google+, alltid Google+.

Jeg vet jeg skriver fra en google mail konto nå, og kanskje kaster stein i glasshus, men det blåser jeg egentlig veldig greit i.

Jeg opprettet denne mailen for å bruke den på mobilen. Sagt, så gjort. Så kom Google+, og bæm. Plutselig hadde jeg konto der også, fordi gmail. Kontoen ble opprettet, og bare lå der til jeg fant ut at jeg hadde en konto på et nettsted jeg ikke hadde klikket "Accept" på å bli medlem av.

Prøver å skjønne meg på dette nettstedet, skjønner det, kjeder meg, deaktiverer kontoen.

Spol et par år fremover.

Jeg sitter på youtube, prøver å finne et klipp jeg la til favoritter for lenge siden. Finner det ikke. Hvorfor? Fordi Google+ nå har fusjonert med youtube. Og bæm. Nå er profilen endret på youtube til Google+ konto. Jeg brukte en evighet på å få tilbake den "gamle" youtube kontoen min, og satt egentlig å forbannet Google og alle deres medarbeidere og alle som var med i denne dritten av en fusjon. Ikke minst, vedkommende som fant ut at dette var kult. Fuck you.

Etter mye om og men fant jeg tilbake til min gamle konto, og fikk aktivert denne på youtube igjen. Men det endret ikke det faktumet at hver gang jeg gikk inn på tuba, så var jeg BÆM inne på Googlemøkkapluss kontoen igjen.

Så et valg ble tatt. Googleplussfaenskapet skulle bort. Jeg skulle slette meg fra Google+. Som sagt, så gjort. Trodde jeg. Jeg mistet tilgangen til mailen min. Og bloggen. Og enkelte ting på telefonen som egentlig ikke skulle være koblet opp til Google+ en gang. Er det rart jeg ser hvor langt Google faktisk har klart å strekke seg på relativt kort tid? Er det rart jeg begynner å bli møkkalei?

Ikveld skulle jeg inn på tuben igjen, sjekke på videoene mine. BÆM. Rett inn på Google+ konto. Som jeg sletta. For flere måneder siden. Siden når kan Google reaktivere kontoer som er blitt deaktivert? Siden når kan de HENTE frem en SLETTET konto?

Gud skal vite at dere har gjort mye bra, Google. Men akkurat det her kan dere ta en jævlig svær bit av, svelge unna og drite rett ut igjen.

Mer forskning, flere svar.

Jo mer det forskes på et felt, jo flere svar vil man etterhvert få. Dette vet de fleste mennesker.

1970-tallet var en liten epoke for verden. Discoen, hippier. For andre, så var det en vitenskapelig epoke. På 70-tallet, så ble Myalgisk Encefalopati/Kronisk Utmattelsessyndrom lagt inn på listen over nevrologiske sykdommer. Allerede da, hadde de en formening, disse verdenstoppene i WHO.

De siste 10-12 årene så har det vært en oppblomstring av mennesker som sier at de har M.E.  Andre sier at de har Kronisk Utmattelsessyndrom. Jeg husker fremdeles at jeg leste oppslaget i VG om den jevnaldrende jenta som lå i sofaen. Eller i senga. Hadde smerter. Ikke orket. Ikke hadde energi.

"Bare bit tennene sammen, dette klarer du."
"Pft, ta deg sammen."
"Tror ikke på deg..."
"Hm.... Tror du er lat, jeg."
"Neh. Du er skulkesjuk du."

Dette er setninger mennesker med syndromet/M.E. hører støtt og stadig. Jeg har hørt alle sammen jeg, også. Jeg har hørt enda verre setninger også. Ting som "du er psykisk sjuk" har gått igjen mange ganger. Også dette at jeg "viller meg selv syk."
Det er liksom så enkelt. Er bare å kaste meg ut av senga, blåse i smertene i leddene og musklene, kjøre på og drite i hva kroppen forteller, så ordner alt seg.
Feil.

Siden 70-årene har disse to ligget på listen over nevrologiske sykdommer. Ikke psykiske. Og med den siste tids forskning, så blir dette mer og mer rett. I mitt tilfelle, så slår dette hardt ut på nervesystemet, og tildels hjernen. Først fikk vi en noe redusert gladmelding fra to leger i Bergen. Forskningen på hva Rituximab gjør med kroppen er nå godt igang. Ikke bare tar den altså kreft, den tok også å drepte hva enn det var som forårsaket M.E. Igjen, dette peker veien mot at det ikke er snakk om en psykisk sykdom.

Den 7. april i år ble en artikkel publisert på About.com. Link her. 
Kort fortalt, så forteller denne artikkelen om funn i forskning på M.E./CFS(chronical fatigue syndrom) at PET skans viste inflammasjon(betennelse) i flere deler av hjernen. Flere av symptomene linket opp til M.E./CFS kan forklares av disse betennelsene i forskjellige deler av hjernen. I flere år, har forskere hatt mistanke om at nevroinflammasjon har opptredd/oppstått hos mennesker med M.E./CFS. Inntil nå, så har det vært mistanker. I denne lille studien, så har de oppdaget at de kan ha rett.

Mer forskning. Mer svar.

Jeg håper at vi snart kan gå i møte en tid hvor det å si høyt til verden at man har M.E. ikke blir møtt med skeptiske blikk, drøye setninger og fordømmelse.

M.E. er virkelig. Det sitter ikke psykisk i hodet mitt. Det sitter fysisk.

Fuck that, you fucking fucktard. Science.

Pollen - trærne's hevn.

Det sies at de fleste vokser av seg pollenallergien med alderen.
Da må jeg være veldig spesiell. Jeg blir bare mer og mer allergisk, jo eldre jeg blir. Det er ikke uten grunn jeg sitter her å tenker på å svi av alt som ligner på et tre i en mils omkrets.

Jeg klør, på de steder som kan ta imot pollen, ansiktet, armene, hendene, brystkassa, halsen, og jeg blir mental for det klør og klør og klør. Også legger du til såre øyne og irritert nese, så har du det meste. Akkurat nå, for en stund siden, så måtte jeg hente et kjøleelement fra fryseren for å få kjølt ned huden på venstrearmen, fordi jeg har klødd så mye at den har blitt glohet.

Jeg er ikke lagd for å måtte sitte inne, ikke nå, ikke i det været som er nå, jeg liker å sitte på verandaen, selv om jeg ikke røyker lenger(46 dager and couting!!).

Bah, en ting vet jeg, og det er at legen blir ringt på mandag, time bestilt for eventuell undersøkelse og medisiner mot dette her, for dette gjør meg gæærn, rød, ukonsentrert, innestengt, irritert og søvnløs.

Pst......... Om dere hører om en del busk, trær og skogbranner i området mitt til uka. Ikke sladre på meg.

Å sprudle, men ikke kunne.

Jeg sliter med en writersblock, gjort det i mange år. Denne blokken hindrer meg fra å skrive noveller, dikt, historier og blogginnlegg. Jeg har fantasi og kreaktivitet som må få komme ut. Så hva gjør jeg når jeg ikke får utløp for kreaktiviteten?

Jeg finner strikkeprosjekter. Nå har jeg så mange luer og skjerf at jeg ikke orker lenger. Jeg orker heller ikke å strikke flere sokker, om det så sto om liv.

Så jeg må finne noe annet. Og nå satt jeg her å surfet på diverse blogger hvor håndarbeid er tema, og ramla over et innlegg som fikk meg til å tenke på den sjafsete posehylsa jeg har på kjøkkenet. Den man legger plastposer i til senere bruk. Og hvor lenge jeg har tenkt på at jeg skal kjøpe en ny en. Også kom jeg til å tenke "hvorfor kjøpe når jeg kan lage....?" Så nå har jeg funnet frem overskuddsstoff, tegnet skisse, forslag og mål. Søndag. Da er dagen jeg lager meg min egen posehylse. Spennende å se hvordan den vil se ut.

Og ja, jeg vet at jeg sikkert kunne reparere alle de plaggene som trengs å reparere, men det er snakk om å reparere. Ikke å starte med en bunt med stoff, se alle fasongene i stoffet, starte med saksa og ende opp med et ferdig produkt.

En vakker dag så skal jeg tørre å stikke nedpå Grønland å faktisk kjøpe stoff fra noen av butikkene der nede, de har så mye fantastisk vakkert der nede som ikke er kjedelig, pastell, "sesongens IT farge" eller "DISSE GARDINENE ER DE DU MÅ HA OM ALLE VENNINNENE DINE SKAL SI AWWWWWWW". Jeg vil ha gardiner som sier "dette fiksa jeg selv, så fuck motebladene." Jeg har en såpass særegen stil, og pastell og sånt passer ikke inn i den smaken. En vakker dag....

- Veldig lite gjennomtenkt.

Dette uttaler Marna Ramsøy om reklameringen for restauranten Brød & Circus i Steinkjer-Avisa. Artikkel her.

Marna Ramsøy jobber som leder i likestillings- og mangfoldsutvalget i Steinkjer kommune, og mener at dette er holdninger som næringslivet ikke bør fronte.

Da lurer jeg på hva slags holdninger hun mener de prøver å fronte. Dette er en reklame for mannfolka på mannfolka's dag den 14. mars, den populære Steak & Blowjob day, som ble opprettet i 2002. Biff&BJ(som den blir kalt her i Norge) er satt til å være en måned etter Valentins dagen den 14 februar og er en hyllest til mannfolkene.

Så litt reklamering må vel få gå? Eller skal man begynne å kommentere på all reklameringen som foregår i ukene før Valentins dagen?

Jeg finner det merkelig at man ikke får, på et humoristisk vis, reklamere for Biff&BJ dag, når reklameringen for Valentins dagen kan gå helt rabiat, både i TV, radio og avisene.

Har likestillingen gått for langt? Eller kan vi nå begynne å si at likestillingen for kvinner er på stedet hvil, mens likestillingen for menn begynner å gå tilbake? At menn nå mister rettigheter, ikke kan oppføre seg som mannfolk, ei heller dele humor på et mannfolks vis?

Glemmer disse hardcore feministene at hver eneste gang de hyler, så mister vi normale kvinnfolk mer og mer respekt for dem? Jeg skjemmes nå herved over å være kvinnfolk, da jeg deler kjønn med disse kvinnfolkene som sitter å hyler over små filleting som dette, når kvinner i andre land ikke en gang har lov å reise seg i forsamlinger og si sin mening uten å måtte være redd for å bli steinet, få bøter og det som verre er.

Er løsningen på dette å sende de vi har ned til de som er mindre heldige? "Vi er ferdige her vi nå, dere kan heller reise til de som trenger dere mer enn oss."

Goodbye Telehor, welcome Altibox.

Nå har jeg endelig, endelig, endelig, endelig tusen ganger endelig fått tilbake tvsignalene. Vi snakker 3 måneder uten tvsignaler, jeg følte meg såpass ille utenfor fra verden fordi alle snakket om Innsider, NRK Puls, Hotel Cæsar, Den siste vikingen og Paradise Hotel og jeg som ikke ser på Paradise Hotel en gang ble helt på knærne etter å se Paradise Hotel fordi alle andre snakket om det.

Jeg så den første uken. Uke nummer to ramlet jeg av, fordi jeg merket at hjernecellene startet med kollektiv selvmord etter en lengre streik. Jeg tok hintet. Til slutt. Den dagen jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle åpne gangdøra.

Jeg er på dag nummer 21 som røykfri også. Det er..... spesielt. Tar meg selv i å havne i tankefeller hele tiden, og de kødda ikke når de sier at man fort kan kjenne på et savn, et tomrom. De.tuller.ikke. Jeg kjenner på det daglig, hele tiden.

Det er riktignok flere ting jeg har lagt merke til. Jeg trenger ikke to kaffekopper for å våkne om morran nå. Det tar kortere tid før jeg er sulten, det hender tilogmed at jeg våkner sulten og omtrent må spise før jeg tar den første kaffekoppen. Men jeg er morragretten enda, bare ikke like mye som før. Matlysten er på vei tilbake, og det suger litt siden jeg skal på en diett frem til Mai nå, heh... Det passa så rimelig dårlig at den kom tilbake, liksom, jeg blir litt klein av det.

Også hadde jeg et skikkelig jentemoment idag. Jeg er inne på Vita apotek, handler dusjsåpe(3 for 60 spenn, kanke si nei til det, as), og plutselig så er jeg i butikken vegg i vegg og kjøper meg SKO. Av alle ting. Men det er her det jentete øyeblikket slutter også, for jeg kjøpte meg Vikings Gore Tex joggesko til å løpe med i skogen. Ikke noen høye hæler og sånt her(Jeg har nok av de.......).

Er det en ting jeg egentlig ikke vil tenke på, men som jeg må tenke på og fordøye, så er det det at lillebror reiser ut i militæret den 16. mars. Er som jeg sa til han i helga "Du er fremdeles 13 år i huet  mitt du..... Barnesoldat, du ekke gammal nok til å reise ut..... Bli heme a...". Riktignok bare førstegangstjeneste i første omgang, men denne kidden her vil gjøre karriere og ta utdanning i forsvaret, hvem veit hvor han havner? Største frykten er at han faktisk blir flyttet til utlandet, om han er god nok til det. Og det veit jeg at han er, innerst inne, han har en soldat der. Gud bedre, jeg håper at han ikke kommer så langt, as.

Nei, hva sier dere? Nok ranting nå, hva? Ja? Nei? Joa...? Nei? Joda.