Åpent brev til Ordfører og Byråd i Oslo.

Jeg kom nettopp hjem fra en fakkelmarkering for Manglerud Bad.

Det jeg merket best under dette var talen til Byrådet for kultur og næring, Anne Siri Koksrud Bekkelund. Man merket fort at dette var en tale som var skrevet for å gjenta det hun allerede hadde sagt, ikke kom hun med noe nytt som vi ikke visste, og det var gjenbruk av tidligere argumenter.

Først. La oss se på dette argumentet:
"– Jeg mener det koster for mye å gjøre en kortsiktig løsning. Det er bedre å gjøre en grundigere vurdering av hva det vil koste å løse problemet på sikt, sier Koksrud Bekkelund."

Å løse problemet på sikt er her enbetydende med at de skal sette ned utvalg, utvalget skal så se over hva det vil koste å reparere det allerede eksisterende badet kontra et nytt bad, så skal utvalget komme med sin konklusjon. La oss si at dette utvalget bruker minimum seks måneder på å komme frem til sin konklusjon. Da er vi i april 2015.
Utvalget kommer til en konklusjon om at det må bygges nytt.

April 2015 her, altså. Husk det.

Så sender utvalget denne rapporten til byrådet, hvor byrådet bruker 1 måned på å lese, forstå og fatte.

Mai 2015.

Så settes det ned en komitè som skal starte planleggingen av et nytt bad på Manglerud. Eksisterende Manglerud Bad er fortsatt stengt. Denne planleggingen tar ett år. Mai 2016(fra mai 2015 til mai 2016, så opplever vi en sommer. Gode temperaturer på land og i vann. 3 voksne drukner, 5 barn drukner).

Mai 2016, første spatak på ny svømmehall. Byggingen tar 2 år. Mai 2018.

Sommeren 2016, fem voksne drukner, sju barn drukner.
Sommeren 2017, sju voksne drukner, ni barn drukner. 

I mai 2018 åpner den nye svømmehallen på Manglerud. Den sommeren drukner ni voksne, og elleve barn. Svømmehallen kom for sent til svømmeopplæringen(Gjennomsnittlig bruk av tall, byggetid kan ta lenger tid, samme med planlegging og byråkrati).

Langsiktig tiltak:
Pluss-side:
Penger spart.

Minus-side:
24 voksne personer har drukne.
32 barn druknet.
56 personer totalt druknet.

Jeg er ikke synsk, men jeg vil tørre å påstå at så lenge denne saken trekkes ut, uansett om det gjelder rehabilitering eller å bygge nytt, så vil mennesker bli skadelidende. Hvorfor? Svømmeopplæringen er direkte berørt av at badene i Oslo blir stengt. Hva skjer når svømmeopplæring ikke blir gitt? Mennesker lærer ikke å svømme. Hva skjer når et menneske som ikke har lært å svømme begir seg ut i vannet, det seg være basseng eller sjø? Drukningsulykke.

Kortsiktig alternativ:
Rehabilitering av Manglerud Bad. Seks måneder på planlegging, da ender vi på April 2015. Gjennomføring av rehabilitering, 1,5 år. Oktober 2016.

Oktober 2016 åpnes Manglerud Bad etter rehabilitering. Minimum to år før åpningen av nytt bad, som kommunestyret også stemte flertall for.

Hva veier mest for byråden?

Menneskeliv eller penger?

Hva er verdien på et menneske, en person? Ett barn?
----------------------
Skal heller ikke stikke under en stol at dette er snakk om et etterslep på mange, mange, mange år med feilprioritering av kommunen. Reparering og vedlikehold av svømmehaller? Neida. Vi satser på å søke på OL, så får vi så mange nye haller, atte.

Prioriteringsbruken i kommunen er såpass på villspor at økonomieksperten  Hallgeir Kvadsheim egentlig burde dra med seg et tv-team fra Luksusfellen inn til kommunen og lage et eget program på det. Jeg er sikker på at han sitter å klør i fingrene etter å starte!

Det er blitt bevist gang på gang at kommunene ikke evner å skjønne at når man bygger noe, så må man reparere, restaurere og rehabilitere for å passe på at ting varer. Jordal Amfi, Manglerud Bad. Dette er to bautaer i idretten i Oslo som har blitt neglisjert, gang på gang. Jordal er nå falleferdig, men ikke stengt. Enda. Manglerud Bad er stengt, i påvente av lovt rehabilitering fra styret i kommunen.

Vi ser en trend her.

Kjære Ordfører og Byråd. Er dette en trend dere liker å se?

Jeg bare spør, jeg. Er oppriktig interessert i et ærlig, direkte svar her. Er dere stolte av at haller og arenaer råtner på stående fot på deres vakt? At barn og voksne drukner på deres vakt? Fordi dere ikke har gjort den jobben dere er blitt satt til?

Kommunevalget kommer snart. Og dere har ikke gjort jobben deres. Smak litt på den dere. Dere er folkevalgte. Folket valgte dere inn. Hva gjør man med folk som ikke gjør jobben sin? Man sparker de.

Vi ses til kommunevalget.

En meningsløs tittel her.

Jasså, nå er det stund siden sist igjen.

Hva har skjedd siden sist da, tro? Jeg har fått ladet opp batteriene. Det var himla godt, og det trengtes. Men tålmodigheten, og bullshitmeteret fikk ikke helt den boosten det trengte, for å klare å stå imot mye av det som har skjedd og vil skje fremover.

Jeg har jo problemer med et said system igjen. Og siden de sikkert sitter å følger med her, så skal de ikke få den glede av å se meg skrive ned injuriende saker om de, selv om jeg har veldig veldig lyst. Nei, vi skal ta dette på den rette måten. Med loven i hånd. Nok om det.

Kavlifondet spyttet inn et par millioner til forskningen nedi Bergen her for noen uker siden. Det gledet meg masse, og jeg klarte vel å skrive en relativt lang takkemail til kundeservicen til Kavlifondet og til Q-meieriene som lar overskuddet sitt gå til dette fondet. Det gjorde nemlig at ressursene til forskningsprosjektet steg over det antatte beløpet som trengtes for å få det ferdig, og det gleder meg!

Men igjen. Ventetiden på dette er fremdeles like lang. 5 år. Minimum. Det er 5 år. Da nærmer jeg meg 30. Og jeg stiller selvsagt spørsmålet:

Hvor er jeg om 5 år?

Jeg har ingen aning. Jeg aner virkelig ikke. Jeg står litt på stedet hvil idag. Og vil nok gjøre det i endel år til. Og det igjen, tilsier 5 nye år med økonomisk trøbbel og ustabilitet, å leve et halvt liv, ikke ha mulighetene til å gjøre det jeg vil. Jeg har snart klart meg i 10 år med dette, så 5 nye år blir sikkert ikke så vanskelig.

Eller?

Idag.

Idag er jeg bare psykisk sliten.

Skal ikke utlevere så veldig mye, siden dette er snakk om en annen person. Men jeg har en morfar. Han har fått diagnose Alzheimers/Demens. Og idag har vært litt av en dag. En av de dagene. Hvor jeg sitter å ser litt med gru på hvordan det kommer til å bli fremover.

Folk snakker om at det kommer en eldrebølge. Og at ansvaret kommer til å falle mer over på pårørende. Kan jeg få en stemme i dette også, eller? Jeg er pårørende til en eldre person allerede, og tro meg, dette er ikke noe videre kult. Får jeg mer ansvar nå, kan jeg likesågodt bare sende inn søknad til hjemmepleien/hjemmesykepleien for å bli fast ansatt på heltid for min eldre person, for det er den veien det går.

Ja, han har hjemmepleie og hjemmesykepleie innom flere ganger ukentlig. Men alt det andre havner på meg, og min mor(som bor nesten to timers reisevei unna). Dermed meg. Legetimer, pleietimer, trim, handleturer.

De siste ukene har vært en påkjenning. Jeg merker det godt. Jeg er frustrert, jeg blir oppgitt, jeg blir sinna. Fordi han glemmer så mye. Og fordi jeg blir sinna på han, så blir jeg sinna på meg selv, fordi jeg vet så godt at det ikke er hans skyld.

Hadde dette bare ikke vært et familiært forhold, hvor jeg har sett sykdommen komme gradvis, og sett personen bli borte for den mer glemsomme personen, så hadde det ikke vært så store greia. Men jeg ser at han mister mer og mer av seg selv. Og jeg mister noe sammen med han.

Herregud. Om jeg er sliten? Utmattelsen er så total at jeg kjenner tårene renner idag. Akkurat idag, så er begeret fullt. Jeg trenger lading. Jeg trenger så sårt lading.

Tre år.

Igår var det tre år siden.

Tre år.

Føles ut som en evighet, men jeg husker det som om det var igår. Det gjør like vondt som om det skjedde igår. Og jeg blir like irrasjonell og dårlig på å forholde meg til det, som om det skjedde igår.

Jeg gråt. Litt. For syns skyld. De ekte tårene gjemte jeg unna. Men når jeg først fikk tid alene til å la de komme, så kom de aldri. Og jeg lurer på om det er noe galt med meg, at det er derfor de ikke kommer. Kan jeg ikke sørge, eller hva er greia? Men jeg merker jo det på årsdagene at jeg sørger. Om enn på min egen måte. Jeg drømmer om henne, jeg kan føle henne og jeg klarer nesten ikke å forholde meg til den virkelige verden, jeg tenker så mye på henne at jeg nesten kan mane frem et holografisk bilde.

Det har gått tre år, og de store tårene har ikke kommet. Jeg vet jeg kan gråte. Men de store tårene, de hikstende hulkene, den tilstanden hvor hele kroppen går inn i fosterstilling og bare rister, de har ikke kommet.

Det er dager. Dager som igår, idag hvor jeg tenker at jeg aldri igjen burde smile, ha det gøy eller godt. Være lykkelig. Fordi jeg skal egentlig sørge. At de døde sitter å ser på meg og sier "hjerteløse menneske, idag skal du ha det vondt." Men jeg har vondt. Jeg bare viser det ikke. Jeg går med en fysisk og sterkt tilstedeværende kvalme. Og den blir sterkere hver gang jeg smiler. Eller ler.

Jeg føler.... skyld. Jeg burde ha innsett det. Innsett noe. Da kunne hun kanskje ha vært her idag. Hvorfor lot jeg det bare skure? Jeg ville ha gitt mye for å ha sett henne en siste gang. Si at jeg elsker henne. Mye. Og at savnet er så stort enkelte dager at jeg bare må sette meg ned og kjenne det overkjøre alt annet i kroppen. At det var urettferdig. At det ikke skulle skjedd på denne måten. At verden suger hardt, den er kjip og burde fått juling for å gjøre det på denne måten.

Tre år har gått, farmor. En evighet i andres liv, et øyeblikk i mitt. Kan du ikke bare være så snill og hjemsøke meg? Bare en gang? Jeg savner deg så mye. Smerten av savnet er uutholdelig.

En gang Google+, alltid Google+.

Jeg vet jeg skriver fra en google mail konto nå, og kanskje kaster stein i glasshus, men det blåser jeg egentlig veldig greit i.

Jeg opprettet denne mailen for å bruke den på mobilen. Sagt, så gjort. Så kom Google+, og bæm. Plutselig hadde jeg konto der også, fordi gmail. Kontoen ble opprettet, og bare lå der til jeg fant ut at jeg hadde en konto på et nettsted jeg ikke hadde klikket "Accept" på å bli medlem av.

Prøver å skjønne meg på dette nettstedet, skjønner det, kjeder meg, deaktiverer kontoen.

Spol et par år fremover.

Jeg sitter på youtube, prøver å finne et klipp jeg la til favoritter for lenge siden. Finner det ikke. Hvorfor? Fordi Google+ nå har fusjonert med youtube. Og bæm. Nå er profilen endret på youtube til Google+ konto. Jeg brukte en evighet på å få tilbake den "gamle" youtube kontoen min, og satt egentlig å forbannet Google og alle deres medarbeidere og alle som var med i denne dritten av en fusjon. Ikke minst, vedkommende som fant ut at dette var kult. Fuck you.

Etter mye om og men fant jeg tilbake til min gamle konto, og fikk aktivert denne på youtube igjen. Men det endret ikke det faktumet at hver gang jeg gikk inn på tuba, så var jeg BÆM inne på Googlemøkkapluss kontoen igjen.

Så et valg ble tatt. Googleplussfaenskapet skulle bort. Jeg skulle slette meg fra Google+. Som sagt, så gjort. Trodde jeg. Jeg mistet tilgangen til mailen min. Og bloggen. Og enkelte ting på telefonen som egentlig ikke skulle være koblet opp til Google+ en gang. Er det rart jeg ser hvor langt Google faktisk har klart å strekke seg på relativt kort tid? Er det rart jeg begynner å bli møkkalei?

Ikveld skulle jeg inn på tuben igjen, sjekke på videoene mine. BÆM. Rett inn på Google+ konto. Som jeg sletta. For flere måneder siden. Siden når kan Google reaktivere kontoer som er blitt deaktivert? Siden når kan de HENTE frem en SLETTET konto?

Gud skal vite at dere har gjort mye bra, Google. Men akkurat det her kan dere ta en jævlig svær bit av, svelge unna og drite rett ut igjen.

Mer forskning, flere svar.

Jo mer det forskes på et felt, jo flere svar vil man etterhvert få. Dette vet de fleste mennesker.

1970-tallet var en liten epoke for verden. Discoen, hippier. For andre, så var det en vitenskapelig epoke. På 70-tallet, så ble Myalgisk Encefalopati/Kronisk Utmattelsessyndrom lagt inn på listen over nevrologiske sykdommer. Allerede da, hadde de en formening, disse verdenstoppene i WHO.

De siste 10-12 årene så har det vært en oppblomstring av mennesker som sier at de har M.E.  Andre sier at de har Kronisk Utmattelsessyndrom. Jeg husker fremdeles at jeg leste oppslaget i VG om den jevnaldrende jenta som lå i sofaen. Eller i senga. Hadde smerter. Ikke orket. Ikke hadde energi.

"Bare bit tennene sammen, dette klarer du."
"Pft, ta deg sammen."
"Tror ikke på deg..."
"Hm.... Tror du er lat, jeg."
"Neh. Du er skulkesjuk du."

Dette er setninger mennesker med syndromet/M.E. hører støtt og stadig. Jeg har hørt alle sammen jeg, også. Jeg har hørt enda verre setninger også. Ting som "du er psykisk sjuk" har gått igjen mange ganger. Også dette at jeg "viller meg selv syk."
Det er liksom så enkelt. Er bare å kaste meg ut av senga, blåse i smertene i leddene og musklene, kjøre på og drite i hva kroppen forteller, så ordner alt seg.
Feil.

Siden 70-årene har disse to ligget på listen over nevrologiske sykdommer. Ikke psykiske. Og med den siste tids forskning, så blir dette mer og mer rett. I mitt tilfelle, så slår dette hardt ut på nervesystemet, og tildels hjernen. Først fikk vi en noe redusert gladmelding fra to leger i Bergen. Forskningen på hva Rituximab gjør med kroppen er nå godt igang. Ikke bare tar den altså kreft, den tok også å drepte hva enn det var som forårsaket M.E. Igjen, dette peker veien mot at det ikke er snakk om en psykisk sykdom.

Den 7. april i år ble en artikkel publisert på About.com. Link her. 
Kort fortalt, så forteller denne artikkelen om funn i forskning på M.E./CFS(chronical fatigue syndrom) at PET skans viste inflammasjon(betennelse) i flere deler av hjernen. Flere av symptomene linket opp til M.E./CFS kan forklares av disse betennelsene i forskjellige deler av hjernen. I flere år, har forskere hatt mistanke om at nevroinflammasjon har opptredd/oppstått hos mennesker med M.E./CFS. Inntil nå, så har det vært mistanker. I denne lille studien, så har de oppdaget at de kan ha rett.

Mer forskning. Mer svar.

Jeg håper at vi snart kan gå i møte en tid hvor det å si høyt til verden at man har M.E. ikke blir møtt med skeptiske blikk, drøye setninger og fordømmelse.

M.E. er virkelig. Det sitter ikke psykisk i hodet mitt. Det sitter fysisk.

Fuck that, you fucking fucktard. Science.

Pollen - trærne's hevn.

Det sies at de fleste vokser av seg pollenallergien med alderen.
Da må jeg være veldig spesiell. Jeg blir bare mer og mer allergisk, jo eldre jeg blir. Det er ikke uten grunn jeg sitter her å tenker på å svi av alt som ligner på et tre i en mils omkrets.

Jeg klør, på de steder som kan ta imot pollen, ansiktet, armene, hendene, brystkassa, halsen, og jeg blir mental for det klør og klør og klør. Også legger du til såre øyne og irritert nese, så har du det meste. Akkurat nå, for en stund siden, så måtte jeg hente et kjøleelement fra fryseren for å få kjølt ned huden på venstrearmen, fordi jeg har klødd så mye at den har blitt glohet.

Jeg er ikke lagd for å måtte sitte inne, ikke nå, ikke i det været som er nå, jeg liker å sitte på verandaen, selv om jeg ikke røyker lenger(46 dager and couting!!).

Bah, en ting vet jeg, og det er at legen blir ringt på mandag, time bestilt for eventuell undersøkelse og medisiner mot dette her, for dette gjør meg gæærn, rød, ukonsentrert, innestengt, irritert og søvnløs.

Pst......... Om dere hører om en del busk, trær og skogbranner i området mitt til uka. Ikke sladre på meg.